Det er vanskelig å like en film som filmskaperen selv ikke er spesielt begeistret for.

Årets Caméra d'Or-vinner i Cannes er en vellykket affære, med stram estetikk og en like stram historie. Men bør filmens bekymringsløse forhold til grafiske sexscener opp til debatt?

Sang, dans og politisk kontrovers kan høres ut som en merkelig kombinasjon. Men i Bollywood er alt mulig.

Finnes sannhet, eller rene motiver? Bør nysgjerrighet stilles, eller lever vi best i «lykkelig uvitenhet»? Den sørkoreanske dramathrilleren Paju gir oss kjærlighet og moral mot en bakgrunn av storpolitikk.

Tåler vi Kinatay? Prisen for beste regi ved Cannes-festivalen i 2009 gikk til denne bekmørke filippinske filmen, en slags konklusjon på den torturpornografiske trenden som skylte gjennom 00-tallet.

Denne ukas videoanbefaling er en nydelig, japansk tegnefilm. Og muligens den tristeste, mest menneskelige krigsfilmen som noensinne har blitt laget.  [12]

Kunst og politikk forenes i samtidskunsteren Shirin Neshats sublime debutfilm, som åpner Film fra Sør. [2]

På tross av mangler som fiksjonsfortelling er Nokas et visuelt slående, møysommelig gjennomført og beundringsverdig prosjekt som rekonstruerer aprildagen i 2004 med sjelden filmspråklig finesse. [8]

Daniel Espinosas Snabba Cash har en gjennomført og, for gangstersjangeren, original estetikk som løfter en potensielt konvensjonell film til et spennende karakterportrett.

Susanne Bier overmanner tilskueren med sitt intense melodrama Hævnen (I en bedre verden). [15]

Gigantiske, fargesterke tablåer og vakre, vanvittige kostymer er som skapt for å pøses utover et stort lerret. Men The Fall fikk en nokså begrenset kinodistribusjon verden over. Er det mulig at den ble litt for pen å se på? [8]

Limbo makter å håndtere et menneskelig drama med troverdighet og respekt, og føles erfart - ikke skrevet. En sjeldent god spillefilmdebut for Maria Sødahl. [8]

Vi henter ut Good Hair fra videohylla, en dokumentar som egner seg utmerket en av de dagene hvor du ser deg i speilet og får lyst til å ta på lue. [3]

Med sin sterke visualitet fremstår Varg Veum: Skriften på veggen som en svært vellaget og suggererende film. Dessverre er manuskriptet altfor dårlig. [2]

Janus Metz' stiliserte soldatportrett er hverken viktig eller nyskapende, og Armadillo skaper en skremmende distanse til krigens eneste ufravikelige realitet: Død. Har vi glemt hva krig er? [8]

Jean-Pierre Jeunets Micmacs à tire-larigot er en fryd for øyet og byr på fornøyelig fysisk og visuell humor. Men den er også en tanke forglemmelig. [2]

The Lovely Bones er en vilter og ikke alltid vellykket, men særegen og beundringsverdig film. [5]

Rumensk film er ennå i slaget. I kortfilmantologien Gylne tider oppnår Gullpalme-vinner Cristian Mungiu og hans medregissører å heve summen av de fem filmene opp til en større helhet. [1]

Julietta og åndene er, ved siden av 8½, Federico Fellinis mest personlige og oppskakende verk. Og dessuten en verdig kandidat til tittelen "verdens vakreste film". [7]

En revitalisering av B-filmsjangeren med eksentriske forskere på rockestjernenivå, som gir seg i kast med genspleising og nytt liv i god Frankenstein-stil - det må jo bli bra! Eller? [7]

Kingdom of Heaven: Director's Cut er et komplekst og detaljert, men også lamslående mektig og vakkert epos om korsfarernes helvete foran himmelens kongerike. [9]

Har du mage for en kontroversiell, men prisvinnende gresk film på kino i sommer? [3]