La meg bare være brutalt ærlig. Jeg likte ikke She, a Chinese i det hele tatt. Men akkurat dét var noe som på merkelig vis pirret nysgjerrigheten. Hva var det som var så feil? En prat med komponisten Matt Scott, som har jobbet på en rekke av Xiaolu Gous prosjekter, satte filmen i et nytt lys.

På overflaten handler She, a Chinese kort fortalt om en ung jente som vantrives i bygda hun kommer fra, utsettes for både forsøk på tvangsgifting og kommer ut for vonde opplevelser med menn. Etterhvert greier hun å komme seg til London, uten å egentlig vite noe som helst om stedet. Og der blir hun ikke akkurat mer veltilpasset.

En tilsynelatende enkel historie. Men Xiaolu er en eksperimentell filmskaper som ikke ønsker å fortelle en historie med et konvensjonelt formspråk, og som har mer på hjertet. Det første som ble klart under samtalen med Matt var at Xiaolu selv ikke var særlig fornøyd med She, a Chinese. Det har hun også selv gitt uttrykk for under introduksjoner av filmen. Og det ligger en klassisk konflikt mellom regissør og produsent bak.

Bakgrunnen for filmen er at Xiaolu skrev boka A Concise Chinese-English Dictionary For Lovers, en bok som ble godt mottatt, og som beskrives som både morsom, varm og sår. Den er skrevet på dårlig engelsk som gradvis blir mer sammenhengende, både fordi hovedpersonen og forfatteren selv lærer språket underveis, og på overflaten handler den om det samme som filmen; en kinesisk jente fra landsbygda som kommer til London. Xiaolu fikk en god slump penger til å lage en film med utgangspunkt i denne romanen. I samtalen med Matt kom det fram at et av kriteriene for produksjonen var at hun hadde en produsent, og at hun ble tildelt en person som skulle ta seg av den biten. Her ble det krøll. Produsenten ville at boka skulle gjenfortelles i form av en tradisjonell fiksjonsfilm, mens Xiaolu hadde en annen, mer eksperimentell tilnærming. Likevel ble hun nødt til å følge produsentens retningslinjer. Det merkes på resultatet.

I mine øyne føles både hovedpersonen Li Mei (Huang Lu) og filmen som helhet temmelig hul og uengasjert, og dermed også uengasjerende. På den ene siden er det vanskelig for et menneske å uttrykke seg i en verden hvor man er fanget, mistilpasset eller uten et fullstendig språk, og det er jo en del av tematikken. På den andre siden finnes det grenser for hvor interessant det er å sitte å se på uttrykksløshet gjennom en hel spillefilm. Det resulterer stort sett i en ting; at man ikke bryr seg. Det finnes filmatiske virkemidler som kunne tatt oss med på innsiden av Li Mei. Men de fikk altså Xiaolu Gou i stor grad ikke lov til å bruke, kan det virke som. Hun har tidligere benyttet stillbilder, voice-over og utradisjonell lyddesign i sine filmer. De få elementene hun har fått lov til å beholde, som kapittelinndelingen med tekstplakater, er det som fungerer best. Dialogen, med språkforvirring som tidvis er veldig morsom, er også med på å løfte en ellers tung og traurig film.

Det litt snodige er at en slik negativ filmopplevelse faktisk gjør meg mer nyfiken både på Xiaolu Guos forfatterskap og på filmene hennes. Film Fra Sør skal ha ros for å ikke bare ta inn She, a Chinese, men også Once Upon a Time Proletarian, en ukonvensjonell dokumentar Xiaolu lagde parallelt med spillefilmen. Hun brukte rett og slett helgene på å gjøre den filmen hun virkelig hadde lyst til, forteller Matt, og ønsker at filmene skal sees som et par.

Ta en titt på intervjuet Montages’ Maria Fosheim Lund gjorde med Xiaolu Guo om Once Upon a Time Proletarian.