BIFF’10: Leave Them Laughing er en smittsomt engasjerende dokumentarfilm, der kvaliteten på filmopplevelsen er uløselig knyttet til engasjementet i fellesskapet man ser den med. Kinovisningen vi var på i går, under første dag av Bergen internasjonale filmfestival 2010 (BIFF), ble i så måte en perfekt ramme for å se denne dypt menneskelige, men også amatørmessige filmfortellingen.
Hovedpersonen og hele utgangspunktet for Leave Them Laughing er den kanadiske humoristen og musikalartisten Carla Zilbersmith, som etter å ha blitt diagnostisert med den uhelbredelige nervesykdommen ALS (også kjent som Lou Gehrigs sykdom) bestemmer seg for å møte sykdommen med humor -- og fortelle om det. Både gjennom sine opptredener, sin blogg og etter hvert filmprosjektet, hadde Zilbersmith en kjerneidé om å gå i strupen på sykdom og død ved å humanisere og dermed åpne opp samtalene om situasjonen. Hele holdningen hennes, og tonen i filmen, oppsummeres godt i et sitat fra åpningssekvensen: «When life fucks you up the ass, generously apply the lube of laughter».
Med et svært usentimentalt persongalleri og smittende galgenhumor, blir vi gjennom filmen stadig bedre kjent med Zilbersmith og hennes nære familie -- særlig tenåringssønnen som vet at moren skal dø, og hennes 70-årige far -- som forsøker så godt han kan å holde humøret oppe i takt med Carla. All den tid filmen er fylt til randen av spiss humor, minnes vi også i hvert bilde av Carlas stadig mer degenererte ansikt og kropp om denne sykdommens alltid nærværende alvor. Filmen er på sitt beste når disse to følelsene kolliderer, og vi merker på kroppen hvor hardt selv en optimistisk person rammes av det uunngåelige. En sekvens der Carla, familien og filmteamet drar til en kristen fornøyelsespark blir et bemerkelsesverdig godt eksempel på dette. Carla har med satirisk innstilling fått ideen om å lage en sketsj ut av å gi en gave til han som spiller rollen som Jesus. Men når Carla i overrekkelsen møtes av enorm medfølelse fra en ung, kristen nonnestatist -- bryter hun selv ut i gråt over skjønnheten i øyeblikket.
Motiverende historier om å takle sykdom, kan i verste fall oppleves som brekningsfremkallende såpeoperaer, men Leave Them Laughing blir i steden et engasjerende og nakent portrett av en enestående personlighet. Men -- og dette er et stort men -- filmen er rent teknisk i fryktelig forfatning. Videobildene er retningsløst fotografert, lyden er tilnærmet umikset, klippingen er urytmisk og alle talking heads (og det er mange) er skutt mot en grønnskjerm som faktisk ikke er helt fjernet. Dette illustreres av et vedvarende og nesten estetisk sett fascinerende grønnskjær i håret rundt personenes hoder. Leave Them Laughing står altså i reell fare for å miste sin engasjerende historie, ganske enkelt fordi mange vil reagere på kvaliteten. Heldigvis er filmskaperne tydeligvis selv klar over dette -- etter at filmen vant publikumsprisen ved prestisjetunge Hot Docs tidligere i år, med påfølgende festivaldistribusjon, har de på sine hjemmesider lansert en donasjonskampanje for å ferdigstille filmen med ny lydmiks og fargekorrigering. Alle kan bidra (det er virkelig noe å vurdere!) -- de har åpnet en prosjektside hos Kickstarter.
På filmfestivaler må man ofte erkjenne at det er noe veldig sant, men samtidig veldig foruroligende over utsagnet: «Alle kan lage film!» Jo, utstyret som skal til for å fortelle en historie eller dokumentere en hendelse med bevegelige bilder er blitt nesten fullstendig demokratisert -- og produksjonsbudsjettet på Leave Them Laughing må ha vært svært lavt. Men når menneskene i denne filmen virkelig når inn til meg, og stemningen i kinosalen er påtagelig engasjert -- vi alle følte noe, og det var ekte -- ja, da er det bare å takke teknologien for at den har gitt Carla og hennes venner muligheten til å få dokumentert og fortalt hennes historie. ALS fremstår gjennom filmen som en ondskapsfull sykdom, men humanismen og humoren i Leave Them Laughing åpnet for en menneskelig måte å beseire det uhelbredelige på. Imponerende i seg selv, og filmens epilog setter nåla i den ballongen på perfekt vis.