Torsdagsfilmen skifter nå navn til Cinematekene, men fortsetter ellers som før (les mer i vår nyhetssak). Cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim samarbeider om felles digitale visninger med en film hver uke, og Montages setter fokus på alle filmene som vises med artikler. Kalender og mer informasjon finner dere her. Terry Gilliams The Zero Theorem vises fra og med torsdag 4. september på alle cinematekene. Se visningstider her eller på nettsiden til det enkelte cinemateket.
*
Bare sekunder inne i The Zero Theorem er vi effektivt og umiskjennelig kastet inn i en utpreget Gilliam-aktig verden, som øyeblikkelig vil få alle som har sett hans klassiker Brazil (1985) til å glede og grue seg til et par timers mørk galskap og humoristisk tristesse.
I skala er The Zero Theorem en mindre film enn Brazil, men ideene er kanskje vel så store. Igjen dras vi inn i en karikert sci-fi-dystopi, der en selvbenektende menneskehet er fanget i sitt eget monstrøse system av konsumerisme og byråkrati, med galskap som eneste fluktmulighet. Det er en verden til å le og gråte av, og den er naturligvis vår egen.
En markant tematisk vri denne gang er at regissør Terry Gilliam i langt større grad har interessert seg for det religiøse. Christoph Waltz spiller Qohen Leth, en svært dyktig, men sosialt imbesil arbeider som løser vanskelige – men tilsynelatende meningsløse – visuelle dataoppgaver for den gigantiske megaselskapet Mancom. Qohen er nærmest en monk; han har barbert hode, omtaler seg selv i flertall og lever en asketisk og tilbaketrukket tilværelse i en gammel nedbrent kirke som fungerer som hjemmekontor. Han holder seg helst inne foran skjermen og ved (fast-) telefonen så mye som overhode mulig, i frykt for å gå glipp av det forgjettede kallet: en varslet telefonoppringing fra ledelsen i Mancom med instrukser om hva som egentlig er hans store livsoppgave. Symbolikken ligger med andre ord i tykke lag.
Når Management endelig ringer, er det med en konkret bestilling: Qohen skal bevise The Zero Theorem, en notorisk vanskelig teori som demonstrerer at summen av alt til syvende og sist er lik null. Qohens forgjengere har alle måttet gi opp, og de fleste har blitt drevet til vannvidd i prosessen. Oppgaven mottas ikke desto mindre med stor hengivelse. Dermed går Qohen fra å vie tilværelsen til å vente på hint om sitt livsmål, til et altoppslukende driv etter å bevise at meningen med alt er ingenting.
Underveis blir Qohens dedikasjon til oppgaven satt på mange prøvelser, ikke minst fra den promiskuøse nettstrippersken Bainsley (Melanie Thierry), som naturligvis ender opp med å forelske seg i den eksentriske Qohen. Det er for øvrig mange festlige biroller her; David Thewlis gjør en god jobb som Leths nærmeste overordnete i Mancom, og Tilda Swinton overbeviser som Qohens tildelte digitale AI-psykolog. Spesielt vellykket er Matt Damon i rollen som Management, som Qohen desperat håper at skal fylle livet hans med mål og mening.
The Zero Theorem er ikke en utpreget kontemplativ film. Ikke fordi det skorter på tematisk dybde eller filosofisk spekulasjon, men fordi vi rett og slett ikke gis tid til tenke noe særlig over det vi ser. Kulissene er så rike, foto så sprudlende og dialogen så absurd, at all fordøyelsesvirksomhet må skje post-hoc – og det er helt i orden. Men det er muligens en viss fare for at det hele kan bli i overkant schizofrent og usammenhengende, og det er nok ikke urimelig å anta at Gilliam neppe vil sette filmhistoriske spor med dette verket, slik han gjorde med dets sjangermessige storebrødre Brazil og Twelve Monkeys (1995).
Ikke desto mindre er The Zero Theorem en høyst severdig film. Møtet mellom et oppfinnsomt, detaljert produksjonsdesign og et levende, uforutsigbart kameraarbeide har alltid vært en bærebjelke i Gilliams besnærende fiksjonsuniverser; alltid gjennomsyret av humor og livsomfavnelse, men samtidig fundert på oppriktig bekymret samfunnskritikk og sosialsatire. Gilliam vil alltid noe, utover å underholde og forbløffe, og med The Zero Theorem vil han kanskje mer enn noensinne.
