Som mange andre amerikanske regissører på 1960-tallet og utover, kom Ron Howards karriere som spillefilmregissør i gang med hjelp fra produsenten Roger Corman. Noen, sånn som Peter Bogdanovitch med Targets (1968), tok konvensjonelle B-film-utgangspunkt initiert av Corman og omgjorde dem til sjangerrevisjonistiske verk. Andre, som Howard, holdt seg innafor exploitation-tradisjonens velprøvde lekegrind og laga Grand Theft Auto (1977).

Filmen kan bli forstått som en såkalt Carsploitation-film, altså et eksemplar av en skikkelig Americana-undersjanger innen exploitation, der sports- og muskelbiler er sentrum for oppmerksomheten (det er denne undersjangeren Tarantinos Death Proof [2007] springer ut i fra). Og Howards debutfilm er en ganske latterlig og taktløs miks av vitser, biljakt og bilkrasj i saktefilm, reinspikka kødd så fort du trodde den skulle samle seg til å bli en satire.

Mellom Grand Theft Auto og Rush har Howard regissert mange filmer og bevega seg ganske langt vekk fra exploitation-røttene. Han har laga filmer i ulike sjangre, av og til med stor inntjening og publikumsappell, men som sjeldent har blitt store favoritter blant kritikere og cinefile. Howard har vist seg som en produktiv arbeidsmann i Hollywood, med sans for det sentimentale, og med en viss håndverkmessig soliditet. Karrieren har skaffa ham en Oscar (A Beautiful Mind, 2001) og til og med stjerne på Hollywood Walk of Fame, og samtidig sørga for å gi ham en småtrist eim av middelmådighet eller pregløshet.

Om Rush ikke akkurat tar ham tilbake til start, har den åpenbare likheter med debuten, og inkluderer og vektlegger ting som er typisk for exploitation eller Carsploitation. Men det er ikke bare sånn at Howard har gått fra gatebiler til Formel 1-biler, bokstavelig og budsjett-metaforisk. I stedet for en taktløs behandling av noe banalt, har han her skapt et sterkt, dynamisk og ekspresjonistisk verk om noe basalt.

Rush har et enkelt premiss: Basert på en sann historie, tar den for seg rivaliseringa mellom to Formel 1-kjørere på 70-tallet: James Hunt (Chris Hemsworth) og Niki Lauda (Daniel Brühl). Fokuset ligger på kjøringa og deres konsentrasjon og følelsesliv knytta til sporten og livet ellers – uløselig sammenkobla. Særlig oppmerksomhet blir gitt kjærlighetsforhold og seksuelle relasjoner, og deres likheter og ulikheter i væremåte, moral, ønsker, begjær. Forskjellene mellom de to er stort sett rene motsetninger (?), som søken etter profesjonalitet vs. berømmelse, respekt vs. det å bli likt, humørløshet vs. humor, trygghet vs. risiko. Likheten går på Utøveren som lever og kjører på i dødelighet, og drivet etter å bevise overfor for andre og seg selv. Kort oppsummert: Mennesket som ikke bare vil overleve, men overvinne. Et begjær om å pushe seg mot dødens kjipe grense. Og filmen bryr seg like mye om hva de to deler som den fokuserer på ulikhetene og rivaliseringa.

Der Howards debutfilm var et kaos uten takt og rytme, er Rush en symfonisk montasje som gnistrer, der motorenes glefs trøkker seg inn i brøstet ditt. Følelsen av besettelse er konstant, pågående. Det her er arbeidet til dyktige og inspirerte håndverkere, og en film med vanvittig bevegelsesenergi. Dette synes ikke bare i de spesifikke scenene med bilkjøring og Formel 1-konkurranse; bevegelsesenergien gjennomstrømmer hele filmen, inkludert relasjonsdramaet. Rush er intens og konsekvent i hvordan den sammenkobler menneskelige følelser og maskinelle krefter. Dette gjør at kjærlighetshistoriene og de seksuelle relasjonene mennene har ikke blir «sidehistorier» til en «hovedhistorie» (kampen mellom to menn om å bli verdensmester i Formel 1-kjøring), men en integrert del av det helhetlige uttrykket.

For sammen med nevnte bevegelsesenergi har Rush en imponerende kompakthet, der ’delene’ alltid er en integrert del av et intenst dramatisk og patosfylt helhetsbilde. Kaoset er tilstede her, som i Grand Theft Auto, men dette er et nøyaktig dirigert kaos, der en romlig orientering alltid er tilstede selv om montasjen er hvileløs, motorlydene borrer seg inn og høstbladene blafrer rett inn i linsa.

Det er særlig to ting som gir filmen den følelsen av kompakthet og bevegelse jeg snakker om: en nærgående kinematografi fra Anthony Dod Mantle (Antichrist, Slumdog Millionaire) og en elliptisk klippestil (i tillegg til en relativt hyppig klippefrekvens). Med sistnevnte mener jeg at filmen ’rusher’ fra den ene avgjørende episoden til den neste – man hopper fra én intens og skjebnesvanger scene til en annen. Ikkeno utenomsnakk og klampen i bånn. Ikke bare tilfører dette filmen en generell energi, men sørger for å skyte den ene energien (maskinell) over i den andre (seksuell). Vekselvirkninga sørger for å gi filmen en helt spesiell lyrisk motorikk.

Med en nærgående kinematografi mener jeg rett og slett at kamera nesten konstant er nært innpå figurene og objektene. Noen særlig slående bilder fører oss inni hjelmen til kjørerne. I disse øyeblikka kom jeg til å tenke på bruken av GoPro-kameraer i Leviathan (2012), der man for eksempel sitter på skuldra til en måke, bader med fiskehoder eller blir en slaktebenk. I Howards film blir vi også kasta inn i rom vi som regel ikke oppholder oss i, eller som vi ikke kan oppholde oss i, som inni Formel 1-bilene, rett ved gasspedalene. Det går fra umenneskelige til impresjonistiske perspektiv: Fra å bli plassert blant løvvrimmel på bakkeplan til å innta Hunts «visualisering» som forberedelse før løp.

Nærheten til menneskene, metallet, løvet og alle tinga uthever deres bevegelighet og gir filmen – sammen med nevnte elliptisk klippeteknikk – en voldsomt kinetisk kvalitet som kan føre tankene til filmskapere som Tony Scott (se Unstoppable, 2010) og Tsui Hark (se Dao, 1995) Som de to, utviser Ron Howard en rein glede som «montør», og lager en inspirert narrativ montasje som tar i utgangspunktet klisjéfulle tematiske, narrative og stilistiske elementer og girer de inn i en ny kraft. Rush deler også de nevnte filmskapernes ekspresjonistiske kvaliteter. Pøsregnet mot slutten i Rush, for eksempel, er klassisk Scott. Tenk på anslaget til The Last Boy Scout (1991), med amerikansk fotball i tett regn. I Rush blir pøsregnet en slags usubtil metafor for de desperate følelsenes svette. Filmen kan også, i mer tematisk forstand, minne om Scotts Rødt hav (1995) i hvordan den blir en actionfilm om to menn med ulik filosofi, ulike perspektiv og væremåter, men med samme drivende vilje.

Noen vil nok kritisere Howard for plumphet og for å være i overkant opptatt av utseende, eller i det minste måten han er opptatt av utseende på. Det er et gjennomgående fokus på vakre ansikt og vakre Formel 1-biler. Kamera sirkler av og til rundt bilene i deres egen, lave høyde, kneler for dem som av ærefrykt og fascinasjon. Menneskenes utseende blir ofte framheva både når det gjelder de mannlige hovedpersonene og kvinnene som «omringer» dem. Et tilbakevendende poeng går på at Lauda ikke er særlig pen, at han ligner på en rotte. Og kvinnene vies ikke mye tid som enkelstående individer, men nesten utelukkende i relasjon til mennene. Men er filmens «mannlig blikk» en svakhet? Er det ikke bare en konsekvens av at filmen omhandler visse menns perspektiv og testosteron og et maskulint miljø? Dette er ikke en spesielt intelligent film, og det er helt greit. Det finnes sannheter og resonans i vulgaritet og besettelse. Og man skal ikke kimse av en god Formel 1-film som flekser sine motorkrefter og maskuline sentimentalitet.

Avrundingsvis kan det være verdt å nevne at jeg i utgangspunktet ikke er noe særlig interessert i Formel 1 eller bil generelt. Kort sagt er Rush en melodramatisk og Hollywood-poetisk turbomotor av en film, som nok kan få mange som er ukjent med sporten til å bli litt mer interessert i racerbil-kjøring. Filmen er fylt av den besettelsen de to hovedkarakterene selv fylles av.

Det er nesten vanskelig å forstå at dette kommer fra samme mann som står bak den stillestående Da Vinci-koden (2006). Men så har jo Ron Howard alltid vært en fleksibel regissør, om ikke annet, og samarbeidspartnerne i Rush skal nok ha mye av æren for at dette har blitt en helsikes god film (en av de beste jeg har sett fra i år). Uansett har eimen fra navnet ’Ron Howard’ blitt revitalisert. Før lukta jeg laber svette. Nå lukter jeg svidd gummi.