Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
Konsumerisme og byråkrati i Terry Gilliams dystopiske The Zero Theorem
Omtale
Omtale

Konsumerisme og byråkrati i Terry Gilliams dystopiske The Zero Theorem

Av Martin Sivertsen 1. september 2014


Torsdagsfilmen skifter nå navn til Cinematekene, men fortsetter ellers som før (les mer i vår nyhetssak). Cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim samarbeider om felles digitale visninger med en film hver uke, og Montages setter fokus på alle filmene som vises med artikler. Kalender og mer informasjon finner dere her. Terry Gilliams The Zero Theorem vises fra og med torsdag 4. september på alle cinematekene. Se visningstider her eller på nettsiden til det enkelte cinemateket.

*

Bare sekunder inne i The Zero Theorem er vi effektivt og umiskjennelig kastet inn i en utpreget Gilliam-aktig verden, som øyeblikkelig vil få alle som har sett hans klassiker Brazil (1985) til å glede og grue seg til et par timers mørk galskap og humoristisk tristesse.  

I skala er The Zero Theorem en mindre film enn Brazil, men ideene er kanskje vel så store. Igjen dras vi inn i en karikert sci-fi-dystopi, der en selvbenektende menneskehet er fanget i sitt eget monstrøse system av konsumerisme og byråkrati, med galskap som eneste fluktmulighet. Det er en verden til å le og gråte av, og den er naturligvis vår egen.

En markant tematisk vri denne gang er at regissør Terry Gilliam i langt større grad har interessert seg for det religiøse. Christoph Waltz spiller Qohen Leth, en svært dyktig, men sosialt imbesil arbeider som løser vanskelige – men tilsynelatende meningsløse – visuelle dataoppgaver for den gigantiske megaselskapet Mancom. Qohen er nærmest en monk; han har barbert hode, omtaler seg selv i flertall og lever en asketisk og tilbaketrukket tilværelse i en gammel nedbrent kirke som fungerer som hjemmekontor. Han holder seg helst inne foran skjermen og ved (fast-) telefonen så mye som overhode mulig, i frykt for å gå glipp av det forgjettede kallet: en varslet telefonoppringing fra ledelsen i Mancom med instrukser om hva som egentlig er hans store livsoppgave. Symbolikken ligger med andre ord i tykke lag.

Melanie Thierry som seksuell attr/distraksjon.
Melanie Thierry som seksuell attraksjon/distraksjon.

Når Management endelig ringer, er det med en konkret bestilling: Qohen skal bevise The Zero Theorem, en notorisk vanskelig teori som demonstrerer at summen av alt til syvende og sist er lik null. Qohens forgjengere har alle måttet gi opp, og de fleste har blitt drevet til vannvidd i prosessen. Oppgaven mottas ikke desto mindre med stor hengivelse. Dermed går Qohen fra å vie tilværelsen til å vente på hint om sitt livsmål, til et altoppslukende driv etter å bevise at meningen med alt er ingenting.

Underveis blir Qohens dedikasjon til oppgaven satt på mange prøvelser, ikke minst fra den promiskuøse nettstrippersken Bainsley (Melanie Thierry), som naturligvis ender opp med å forelske seg i den eksentriske Qohen. Det er for øvrig mange festlige biroller her; David Thewlis gjør en god jobb som Leths nærmeste overordnete i Mancom, og Tilda Swinton overbeviser som Qohens tildelte digitale AI-psykolog. Spesielt vellykket er Matt Damon i rollen som Management, som Qohen desperat håper at skal fylle livet hans med mål og mening.

The Zero Theorem er ikke en utpreget kontemplativ film. Ikke fordi det skorter på tematisk dybde eller filosofisk spekulasjon, men fordi vi rett og slett ikke gis tid til tenke noe særlig over det vi ser. Kulissene er så rike, foto så sprudlende og dialogen så absurd, at all fordøyelsesvirksomhet må skje post-hoc – og det er helt i orden. Men det er muligens en viss fare for at det hele kan bli i overkant schizofrent og usammenhengende, og det er nok ikke urimelig å anta at Gilliam neppe vil sette filmhistoriske spor med dette verket, slik han gjorde med dets sjangermessige storebrødre Brazil og Twelve Monkeys (1995).

Ikke desto mindre er The Zero Theorem en høyst severdig film. Møtet mellom et oppfinnsomt, detaljert produksjonsdesign og et levende, uforutsigbart kameraarbeide har alltid vært en bærebjelke i Gilliams besnærende fiksjonsuniverser; alltid gjennomsyret av humor og livsomfavnelse, men samtidig fundert på oppriktig bekymret samfunnskritikk og sosialsatire. Gilliam vil alltid noe, utover å underholde og forbløffe, og med The Zero Theorem vil han kanskje mer enn noensinne.  

Terry Gilliam på settet til The Zero Theorem (Foto: http://www.thezerotheorem-movie.com)
Terry Gilliam byr på eksistensielle eskapader i «The Zero Theorem».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Frode Løes Hvatum sier:
    1. september 2014, kl. 11:43

    Dette er ikke en film. Det er et filmet teaterstykke med knallfet scenografi og eksemplarisk skuespill.

    Men underteksten i manuset ligger tjukt utenpå og i noen scener ser man veldig tydelig Gilliam drøfte media, oppmerksomhet mellommenneskelige relasjoner og alle utfordringer vi i vesten står overfor i hverdagen.

    Filmen er tidvis ganske så morsomt men litt for teater for min smak.

    Det jeg har å utsette på den er at det ikke egentlig er en gripende historie. Jeg kjedet meg rett og slett i blant. Moralen var for overtydelig og jeg ga blaffen i om hovedpersonen «fant lykken» eller ikke. Problemet her springer ut ifra manus tror jeg.

    Svar

Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

Indieperle tilbake fra glemselen – River Phoenix og Lili Taylor briljerer i Nancy Savocas Dogfight (1991)

Indieperle tilbake fra glemselen – River Phoenix og Lili Taylor briljerer i Nancy Savocas Dogfight (1991)

Av Karsten Meinich

«Disclosure Day» (2026). Image rights: © Universal Studios. All Rights Reserved.
Omtale

Stirrer på oss med et tomt blikk: Disclosure Day [5]

Av Lars Ole Kristiansen

Stumfilmer aktuelle på cinematekene denne våren, fra venstre: «Phantom of the Opera» (1925), «Chemi bebia – My Grandmother» (1929) og «A Page of Madness» (1926).

Stumfilmen trender på norske cinematek – festivaler og spesialvisninger fra nord til sør

Av Karsten Meinich

«Ex Machina» (foto: Universal Pictures / A24»).

Arbeiderne som forsvant: Ex Machina

Av Cahtrine Knudsen

Fredrik S. Hana (Foto: Sondre Oldereide Michaelsen)

Fredrik S. Hana skal endelig lage sin første spillefilm – Planet blir et norsk science fiction-epos

Av Karsten Meinich

Nanako Matsushima i «Ringu» (1998)

Ringu er sluttet – død via video og horrorens medierte realisme [5]

Av Karsten Meinich

Gregory Peck og Alida Valli i «The Paradine Case»

En av de usette Hitchcock-filmene: The Paradine Case (1947)

Av Karsten Meinich

«Minner fra underutviklingen» (1968)

Minner fra underutviklingen – apati og kritikk i Cuba på 60-tallet

Av Chama Al Houari

Del på Bluesky
Del på Facebook
Omtaler

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance
Omtale

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance

Av Karsten Meinich

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads
Omtale

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads

Av Sveinung Wålengen

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet?
Omtale

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet? [2]

Av Eirik Smidesang Slåen

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd
Omtale

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd [1]

Av Benjamin Yazdan

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs
Omtale

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs [8]

Av Lars Ole Kristiansen

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner
Omtale

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner

Av Benjamin Yazdan

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet
Omtale

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet [3]

Av Thor Joachim Haga

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien
Omtale

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien [2]

Av Tarjei Sandvik Moe

Se alle

Martin Sivertsen er produsent for podcasten Filmfrelst og ansvarlig for design og utvikling her på Montages.

the-zero-theorem

The Zero Theorem2013

Produksjonsland

  • Frankrike
  • Romania
  • Storbritannia
  • USA

Regi

  • Terry Gilliam

Manus

  • Pat Rushin

Skuespillere

  • Christoph Waltz
  • David Thewlis
  • Gwendoline Christie
  • Lucas Hedges
  • Matt Damon
  • Mélanie Thierry
  • Peter Stormare
  • Tilda Swinton

Foto

  • Nicola Pecorini

Klipp

  • Mick Audsley

Musikk

  • George Fenton
Filmside
Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies