Jeg tviler på om 30-tallshelten The Lone Ranger har den store nedslagskraften i dagens unge publikum. Spørsmålet er om Jerry Bruckheimer/Gore Verbinski-maskineriet klarer å forme det til noe relevant for moderne smaksløker i sin kinoaktuelle nytolkning?
Det kan virke som om regissør Gore Verbinski nå har funnet sin plass i stallen til superprodusent Jerry Bruckheimer, i likhet med Michael Bay, Jon Turtletaub og avdøde Tony Scott. Etter Pirates of the Caribbean-filmene er det få spor igjen av den kjølige spenningsregissøren som lagde The Ring i 2002. Ikke at det trenger å være et minus, nødvendigvis. Bruckheimer-estetikken har sin egen appell i form av stilistisk eksess og underholdende berg-og-dalbane-eventyr med komiske undertoner. I en tid hvor Hollywoods mastodont-produksjoner prøver å overgå hverandre i episke tablåer, er Bruckheimer på mange måter kilden til det moderne actioneventyret. Derfor er det kanskje lov å ha ekstra store forventninger når ideologiens pater familias presenterer et nytt verk.
Selv har jeg et marginalt forhold til The Lone Ranger. Jeg mener de viste utdrag av fjernsynsserien (1949-1957) på Sky Channel en gang på 80-tallet, men selv den gangen var det litt for fjasete for min smak. Da så jeg heller på Zorro (1957-1959). Historien om en maskert cowboy med sin trofaste comanche-kompanjong Tonto var hverken spesielt engasjerende som western eller som heltefilm. Jeg gikk derfor inn i Verbinskis film med forventninger om et «Bruckheimer-eventyr» mer enn en nøyaktig tolkning av kildematerialet.
Jeg tør påstå at filmens to første timer er rimelig forglemmelige som historiefortelling. Den prøver bevisst å sette opp en markert, todelt tone ved å presentere handlingen gjennom en aldrende Tontos beretning til en ung gutt. På den ene siden skal vi kjøpe mytologien bak karakterene og de voldelige, seriøse øyeblikkene, på den andre siden skal vi kjøpe en selvbevisst, humoristisk tone med tidvis fantastiske elementer. Det er ikke noe galt med denne innfallsvinkelen i utgangspunktet. Tim Burtons undervurderte Big Fish (2003) gjorde det på en utmerket måte ved å kontrastere den Eastenders-aktige virkeligheten med den typiske Burton-gotikken i farsskikkelsens fortellinger og flashbacks. Der kjøper vi det på grunn av den skarpe kontrasten mellom fiksjonsuniversene. I The Lone Ranger er det vanskeligere fordi grensene viskes ut; vi skal både oppleve Tontos fortellinger som «real-time» og som farget nostalgi. Da faller man fort i fellen med selvbevisst fjaseri og tåpeligheter.
Med en slik schizofren tone, blir overgangene mellom det seriøse og det humoristiske desto viktigere. Jeg synes ikke filmen lykkes nevneverdig med det. Johnny Depps quirky Tonto (what else is news?) drar med seg vittighetene inn i de seriøse øyeblikkene, og vi får aldri anledning til å utforske den iboende sårbarheten i Armie Hammers tittelfigur. Det er en viktig ingrediens når man skal fremstille en inkompetent antihelt av denne typen, selv i komedier. Da hjelper det heller ikke at de forskjellige intrigene overlapper og tidvis kanseller hverandre (griske jernbane-magnater, borgerkrigsproblematikk, indianerutfordringer, en ond revolvermann og en enkefrue med barn).
I den siste halvtimen av filmen blir imidlertid alt snudd på hodet. Nå blir det plutselig åpenlyst hvorfor Verbinski har valgt den innfallsvinkelen han har gjort (altså hverken en rent humoristisk eller rent seriøs tone). Han har rett og slett forsøkt å forberede tilskueren til en finale som går fullstendig crazy bananas. Det er snakk om en togjakt-sekvens der Verbinski peiser med på med alt han komme over av artige påfunn i en slags krysning mellom Looney Tunes og god, gammeldags slapstick. Nesten som en parodi på Zack Snyders actiontablåer. Alle krav om realisme og troverdighet kastes ut av vinduet, og filmen blir ren fantasy. Og om det skulle være noen tvil – det er nettopp dette som gjør avslutningen til filmens suverene høydepunkt. Hele sekvensen akkompagneres av Rossinis Wilhelm Tell Overture (som også var knyttet til TV-serien) i et forrykende arrangement av Geoff Zanelli, med innslag av Hans Zimmers originalmusikk.
Zimmers musikk er forøvrig en av de virkelige kvalitetene ved filmen. Her finner du både elementer av Sherlock Holmes (2009), klassiske krafthymner fra 90-tallet, moderne ostinatodriv og en herlig referanse til Ennio Morricones Once Upon a Time in the West (1968), som forøvrig er et Zimmers egne favoritt-soundtracks. Det er lyttevennlig, det er klassisk «Bruckheimer» i lydbilde og det gjør de litt ukomfortable toneskiftene lettere å svelge.
I tillegg til den klimaktiske togsekvensen og Zimmers musikk ligger det også mye kvalitet i bildeutsnittene som prøver å gjenskape de episke vista-innstillingene i David Lean og Sergio Leones ånd. Rollefigurer plasseres omhyggelig blant enorme fjellformasjoner, vertikale linjer og horisontale sanddyner. Da får man heller overse et par svært unødvendige og ukomfortable CGI-elementer i det naturlige landskapet som trekker oppmerksomhet mot sin egen konstruerthet (bisonokser!).
The Lone Ranger faller egentlig litt mellom flere stoler. Det er ingen stor western, det er ingen stor (super)heltfilm, det er ingen stor komedie, det er ikke noe stort karakterportrett og det er heller ingen stor Bruckheimer-film. Elementene er riktignok tilstede i enkelte audiovisuelle detaljer, men som helhet mangler filmen gravitas i stil, tone og fortelling. Jeg har lyst til å si at det er en forspilt mulighet, men så kan man jo spørre seg om kildematerialet sånn som det er egentlig kunne inspirert så mye mer i utgangspunktet.
Gå og se filmen hvis du digger Hans Zimmer, Johnny Depp-quirk og tørster etter en episk togsekvens. Hvis du derimot ønsker en skikkelig bra film om en gammel mann som forteller historier fra sin fortid, med flashbacks farget av både minner og en stødig stilhånd, så anbefaler jeg heller at du ser Big Fish en gang til.