Den kinoaktuelle britiske filmen Scrapper skildrer sorg, savn og overlevelse sett fra barnets blikk, uten å bli søtladen eller sentimental.

Scrapper vant juryprisen under Sundance-festivalen i 2023, og er regissør og manusforfatter Charlotte Regans spillefilmdebut. Vi følger tolv år gamle Georgie (Lola Campbell) som bor aleine etter moras død. Til barnevernet og bekymra naboer lyver hun om at hun bor med onkelen sin, hvis navn er så åpenbart påfunnet at man må le og sukke over den mangelfulle oppfølginga: «Winston Churchill».

Barnevernet representeres gjennom innskutte klipp fra et overdrevet gråfarga og trangt kontor, med to tilsvarende gråfarga saksbehandlere. Men Georgie er savvy, hun får fyren i nærbutikken til å spille inn korte lydklipp hvor han sier at Georgie har det bra, er flink på skolen, i dag skal de spise pasta bolognese, og så videre. Hver gang telefonen ringer, spiller hun av klippene, og de godtroende saksbehandlerne virker fornøyde nok.

I filmens åpning blir Georgies case og karakter kommentert gjennom dokumentarlignende innslag, hvor ulike karikerte folk i livet hennes henvender seg til et oppstylta kamera. Dette kan være de allerede nevnte saksbehandlerne, en håpløs lærer som ikke skjønner hvorfor man trenger tid til å komme seg etter et dødsfall, eller de rosakledde jentene i klassen som syns Georgie er teit og stygg. Grepet gir en effektiv inngang, men i filmens ellers eksperimentelle stil føles det litt overdrevent, og minner dessuten for mye om en pastisj av Wes Anderson, særlig når det gjentas mot slutten.

Denne innvendinga til side, er filmen en fryd for øyet. Formspråket framstår som en speiling av Georgies verden, med en blanding av et likefremt og fantasifylt blikk. Tidligere har Regan regissert en rekke musikkvideoer, og også Scrapper har noe fengende ved seg. Sommerferiens solstråler skinner inn gjennom gardiner, og synes å formidle regissørens så vel som barnets glimt i øyet. Fargene er som plukka fra smågodtdisken. Lekne elementer, animerte snakkebobler og tullestemmer til edderkoppene i Georgies hus, bryter med filmens alvorlige grunntone uten å undergrave den.

Georgie og kompisen Ali (Alin Uzun) stjeler sykler og selger dem videre – dette er den lille inntektskilden som Georgie betaler husleia med. Filmen utspiller seg i sommerferiens unntakstilstand, med lange dager og frihet. Men i kontrast til knallgrønt gress og humoristiske dialoger er mørke nattescener og illevarslende musikk. Etter leggetid sniker Georgie seg inn i et av husets rom hun bevokter med hengelås. Hun setter seg også med mobilen utendørs i et smug mellom husene, og ser på den samme videoen av mora. I Georgies overlevelsesdrift er det en grunnleggende desperasjon; hun støvsuger og vasker huset, og forsøker å plassere putene akkurat slik de var på et bilde fra da mora levde.

Kontrasten mellom letthet og tyngde fungerer effektivt. Joda, Georgie klarer seg, men hvor lenge, og hvor bra er det egentlig at en tolvåring takler hverdagen aleine? Mens hun styrer og steller i huset, krysser hun ut deler av sorgstadiene, som en liste over ærender, og sjøl om «fornektelse» er krysset ut, framstår det som at hun fortsatt befinner seg der.

Det viser seg nemlig at det hemmelige rommet i huset har blitt åstedet for en skulptur hun har lagd av vrakgods – et tårn hun vil klatre for å komme seg til skyene der mora fortalte henne hun skulle være når hun døde. Når jeg tenker tilbake til tolvårsalderen, tror jeg ikke at dette er en fantasi jeg faktisk ville ha trodd på; i stedet synes det å være en tragisk form for traumehåndtering. Her brukes perspektiv til å overdrive høyden av tårnet som, sett fra Georgies blikk der hun sitter på golvet og ser opp, framstår ruvende, men som seinere viser seg å være sørgelig stusselig.

Georgies overlevelsesstrategi blir forstyrra når en ung mann hopper over gjerdet til huset hennes. «Jeg er Jason», forteller han, «faren din». Georgie og Ali er fornuftig nok skeptisk i det lengste. Hva vil han, hvem er han egentlig, og kan de stole på ham? Disse spørsmålene blir hovedkilden til både innskutt humor og vedvarende spenning i filmen, all den tid det unektelig er noe litt pussig med Jason (Harris Dickinson).

Han framstår som en kul type, men er like hemmelighetsfull og lukka som dattera. Her vil jeg også innvende mot filmen at bruken av illevarslende instrumentell musikk er noe overdrevet – som om det er meninga at jeg skal frykte at Scrapper brått vil slå over i en annen form for dysterhet enn den som allerede foreligger.

Uavhengig av dette blir forholdet mellom Georgie og Jason raskt filmens utviklingskurve, og tonen mellom skuespillerne er troverdig og høyst engasjerende. De enkle tegnene på at de nærmer seg hverandre, samtidig som de holder tilbake, bæres først og fremst i skuespillernes kroppsspråk og mimikk. Alvoret og humoren i denne dansen mellom det hemmeligholdte og det avslørte er nok til å holde meg interessert.

Med dette belyser Charlotte Regan også ulike forventninger til foreldrerollen: Hvordan skal en umoden far være en støtte til ei datter som hevder at hun ikke trenger noen? Svarene åpner for ukonvensjonelle tolkninger av kjærlighet, men aller mest av styrken som kan graves fram i feilbarlighetens skraphaug.

Sjøl om Scrapper kun er 84 minutter lang, føles den tidvis noe stillestående, delvis på grunn av lydsporet som synes å bygge opp til at noe stort skal skje – en forventning som ikke helt innfris. Balansen mellom humor og alvor, og uventede framstillinger av mellommenneskelige relasjoner, gir likevel god grunn til å følge utviklingen til denne unge regissøren videre.