Asif Kapadia gir liv til Diego Maradonas Dr. Jekyll & Mr. Hyde-fortelling ved å vitalisere åttitallets rufsete videoformater.

Om du, som meg, var barn i Norge på 1980-tallet, hadde du sannsynligvis et besynderlig forhold til Diego Maradona. NRK viste stort sett kun fotballkamper fra Norge og England, men man kunne se langt etter spansk og italiensk fotball der den argentinske superstjernen dominerte under sin storhetstid. Først som tenåring fikk jeg et mer bevisst forhold til hvem denne myteomspunne skikkelsen egentlig var, men da var han allerede langt over i kokainavhengigheten og praktisk talt ferdig som aktiv fotballspiller.

Han ble en slags diffus helt in absentia: I gymtimene kunne vi gjerne diskutere hvem som var tidenes beste – Maradona eller Pelé? Eller sette ham opp mot andre samtidige storheter som Socrates, Platini, Gullit, Van Basten, Koeman, Lineker. Uten egentlig å ha sett noe særlig av ham, bortsett fra et og annet innslag i Sportsrevyen. Han ble mer et imponerende fotballkort enn en skikkelse av kjøtt og blod; en sannhet som var etablert av andre.

Dette etterrettelige tomrommet, pre-internett, har utvilsomt bidratt til Maradonas ikoniske status langt utover fotballverdenen, og gjort ham til et yndet analyseobjekt i dokumentarsammenheng – eksempelvis i Emir Kusturicas Maradona by Kusturica (2008). I Asif Kapadias tilfelle er Diego Maradona det tredje kapittelet i hans trilogi om «unge genier og berømmelse», som etterfølger Senna (2010) og Amy (2015).

I et lavoppløselig videoopptak ser vi Maradonas Fiat-kortesje feie gjennom Napolis støvete gater og ville folkemengder på vei til stadion, satt til et heftig, pulserende eurodisco-spor i Giorgio Moroders ånd. Dette er bare starten på en forrykende åpningsmontasje der Kapadia komprimerer fotballspillerens tidligste dager til noen få minutter – som hentet ut av Brian De Palmas Scarface (1983).

Flimrende arkivopptak fra fotballkamper, pressekonferanser og private øyeblikk nærmest spruter ut av lerrettet, mye takket være det uttrykksfulle lyddesignet: brølende stadionpublikum, ellevill gatefeststøy, overmarkerte spark på ballen, ben som knekker, cocktailglass som klirrer. Dette skaper ikke bare nærhet til det over tredve år gamle materialet, men setter fotballstjernens schizofrene liv i relieff: den beskjedne ‘Diego’ fra fattige kår mot den delvis selvskapte gudommeligheten ‘Maradona’.

Kapadia bryr seg mindre om oppveksten og perioden etter tusenårsskiftet, som er å regne for parenteser i dokumentaren. I stedet dveler han ved Maradonas opphold i Napoli mellom 1984 og 1992, selve overgangsritualet fra lovende stjerne til gudedyrket frelser.

Dette er en Dr. Jekyll og Mr. Hyde-fortelling på minst to måter: Den ene skaper Maradona i stor grad selv. I 1984 er Napoli en middelmådig klubb, ansett som bondsk og skitten, men når han tar dem til både seriegull og UEFA-cupseier med episke dribleferdigheter, pasninger og sideforskyvninger, er han et ikon. Plutselig begynner han å snakke om seg selv i tredje person, som en slags beskyttelse mot hysteriet skaper han den tidvis usympatiske personligheten ‘Maradona’, selve ansiktet utad. Det er han som drar på fester, henger med mafiose Camorra-sjefer og synker ned i kokainrus. Han er ikke samme person som ‘Diego’, den glade gutten fra Villa Fiorito-gettoen utenfor Buenos Aires.

Som treneren hans formulerer det: «Jeg ville gått til verdens ende for ‘Diego’. Jeg ville ikke gått et skritt for ‘Maradona’».

Den andre Dr. Jekyll og Mr. Hyde-fortellingen utspiller seg på et slags metaplan. Som i Argentinas VM-kamp mot England i 1986, satt mot bakteppet av Falklandskrigen (også kjent som «guds hånd»-kampen) eller Argentinas VM-kamp mot Italia i 1990, i Napoli, der Maradona begår den ultimate, forræderske hamartia og sender italienerne ut av sitt eget VM på straffekonk. Jekyll og Hyde er i dette tilfellet folkemassene, supporterne og motstanderne som bygger opp en stjerne, for så å rive ham brutalt ned.

Selv om materialet eltes og knas til noe energisk og tidsnærværende – gjennom klipperytme, lyddesign og en gjennomgående musikalitet – er det også noe innkapslet og distansert ved resultatet. Vi ser aldri Maradonas ansikt når han intervjues av Kapadia; vi kan bare høre stemmen hans på lydsporet, langt der borte. Selv om Maradona fremdeles er i live (i motsetning til Ayrton Senna og Amy Winehouse), blir han en observatør som ikke lenger er del av sin egen fortelling.

Som i Senna og Amy viser Asif Kapadia liten interesse for en tradisjonell, biografisk gjennomgang av liv og karriere. Diego Maradona iscenesetter storslåtte, universelle temaer med klangbunn i religion, filosofi og greske myter – nesten som en spillefilm.