Olivier Assayas fortsetter å undersøke forholdet mellom mennesker og objekter, det forgjengelige og det evige i komedien Mellom linjene.

Jeg elsket Olivier Assayas‘ forrige film. Personal Shopper, som raust disket opp med både gjenferd og kjendisdrap, handlet om Maureen som mister tvillingbroren sin og som i månedene etter dødsfallet forsøker å kommunisere med ham fra ”den andre siden”. Det var derfor med en viss undring at jeg mottok følgende beskjed fra en venn: «Du må se Assayas’ nyeste. Den er veldig bra. Den handler om ebøker.» Ebøker?! Riktignok var gjenferdet i Personal Shopper en flittig bruker av sms, men likevel.

Selvfølgelig handler Mellom linjene like lite om ebøker som Personal Shopper handler om gjenferd. Også her fornemmer jeg at det dypest sett dreier seg om konflikten mellom behovet for å bevare eller være, og kravet om effektivisering, forandring og avkastning. Filmene stiller også spørsmål om hvorvidt det tilsynelatende irrasjonelle, langsomme og følelsesbaserte må oppskattes og vernes om hvis mennesket skal forbli et åndsvesen. Kanskje kan man si at det først og fremst er forholdet mellom det evige og det forgjengelige som settes under lupen.

Gjenstandene har en særegen plass hos Assayas. I Personal Shopper får de dyre designerklærne og smykkene en opphøyd posisjon; Maureen lider av en livstruende sykdom, og i en film der menneskene virker skjøre og utsatte, framstår gjenstandene med en helt egen tyngde og autoritet. I Mellom linjene ligner mobiltelefonene og nettbrettene på oppmerksomhetstrengende spedbarn; de må de stadig mates med strøm, strykes på og kjæles med. Og de bærer bud om en framtid som virker halvt forlokkende, halvt truende.

Je suis Karl Ove

I kjølvannet av Min kamp-bøkene har det dukket opp et nytt verb i det norske språket: Å knause. Eventuelt kan man dra en knaus. Har du utlevert nære og kjære i mer eller mindre skjønn litterær form? Da har du knauset. Er du i overkant fokusert på egne følelser og nevroser? Du har knauset.

Léonard, en av hovedpersonene i Mellom linjene, har knauset på den aller mest bokstavelige måten, og han har gjort det i en årrekke: Han er forfatter og insisterer hardnakket på at han skriver fiksjon, mens en moralsk indignert offentlighet kaller bøkene hans selvbiografiske, hevngjerrige og spekulative. I løpet av de første ti minuttene av filmen blir han refusert av sin mangeårige redaktør Alain, og scenen er satt.

Både Sils Maria og Personal Shopper inneholder elementer av satire og harselas, men samtidig dirrer de stillferdig av eksistensielt alvor. Til sammenligning oppleves Mellom linjene som en morsommere og luftigere, men også mindre viktig film. Den diskuterer sine tema på en mer eksplisitt måte, og enkelte av diskusjonene om ebøker, lesevaner, retorikk, politikk og autensitet – ispedd store gester på franskeste vis – får et nesten instruksjonsvideoaktig preg («slik diskuterer du kompliserte tema på en lettfattelig måte med vennene dine over et glass rødvin!»).

Liv og lære

På fransk heter filmen Double vie, dobbeltliv. Det er en beskrivende tittel. For selv om det tilsynelatende går et skille mellom de sentimentale tradisjonalistene som vil bevare papirboka på den ene siden, og nytenkende moderne mennesker som ønsker eboka velkommen «fordi det er sånn folk konsumerer innhold nå for tiden», er det ingen som helt lever i tråd med sine egne idealer.

Redaktøren, som kanskje er den mest ihugga forkjemperen for Boka, Ånden og Det evige, bedrar kona si som han tilsynelatende har et godt samliv med, bare for å ha noe å finne på. Elskerinnen, som er forlagets store ekspert på teknologiske løsninger, viser seg på sin side å ha et sentimental forhold til litteratur, og hun er selv datter av en forfatter.

I en nøkkelscene mellom dem siterer hun Lampedusa: «Alt må forandres for at alt skal kunne forbli det samme.» Alain parerer med at det er påtagelig mange som omfavner nettopp dette sitatet i vår tid. Han hevder at det skyldes dommedagsfølelsen som mange moderne mennesker kjenner på: Vi fornemmer at det bærer galt av sted, men vet ikke hva vi skal gjøre med det. Så da påstår vi at forandringene omkring oss er naturlige – og dermed kanskje positive? – i stedet.

Under denne scenen måtte jeg smile for meg selv. Det er sant at dette sitatet dukker opp overalt for tiden – senest for noen uker siden da jeg så First Reformed av Paul Schrader. Filmens hovedperson, presten Toller, fortviler over miljøkatastrofen og storkonsernenes profittering på ødeleggelsene­. Også han benytter seg av det berømte sitatet fra Il Gattopardo, men snur det på hodet. Han ser på naturen og dens sykluser og symbioser og tenker: Alt må bevares for at at alt skal kunne utvikle seg.