Se vårt videointervju med regissør Grisebach, som fant sted under Tromsø internasjonale filmfestival i januar.

*

En gruppe tyske arbeidere befinner seg i utkanten av en bulgarsk landsby der de skal bygge en kraftstasjon. Mennene, som er i alderen 30 til 60, driver dagene vekk med hardt kroppsarbeid og fyller kveldene med alkohol, sigaretter og mannfolkprat.

Den harde fasaden og tøffe tonen til tross: flere av dem har noe vaktsomt og sårbart ved seg, som om de tester ut et språk som de vet at dypest sett ikke er deres eget, men som likevel er det eneste mulige.

Filmens hovedperson, Meinhard (Meinhard Neumann), befinner seg i gruppens ytterkant; han er det ferskeste tilskuddet til arbeidslaget og må stadig bevise hva han er god for, ikke bare ute i felten, men også på den sosiale arenaen. Når han oftere velger å forholde seg taus enn å delta i samtalene, og i tillegg ser ut til å være mer nysgjerrig på mennene og kvinnene i den bulgarske landsbyen enn sine egne kolleger, er veien til utstøtelse kort.

Det vil si, virkelig utstøtt blir han aldri. Meinhard utstråler en slik taus autoritet som ytterst få personer besitter, og som kan virke både truende og forklokkende på mer bekreftelsesorienterte mennesker. Mennene i gruppen holder ham på avstand, samtidig som de til stadighet søker ham med blikket. Hva er det han tenker på? Hva er det han ser?

I sin rolige taushet framstår Meinhard imidlertid ikke som mindre maskulin enn sine kolleger. Snarere tvert imot. Han er den tause cowboyen som kommer ridende inn i byen, som drikker sine drinker alene i et hjørne av saloonen, som elsker lidenskapelig med vakre kvinner, og som bare skyter hvis han må. Øynene hans rommer en nesten uforklarlig dybde, men hva denne dybden består i, blir sjeldent uttrykt med ord.

Så er også Western i all hovedsak en film om språk – og om kommunikasjon. Den handler om hvordan tilsynelatende likesinnede kan være ute av stand til å kommunisere med hverandre, men også om hvor nær det er mulig å komme uten å ha noe felles språk.

Det er et paradoks at filmens mest følelsesladede øyeblikk utspiller seg idet Meinhard og hans nye bulgarske venn Adrian (Syuleyman Alilov Letifov) samtaler uten å forstå et kvekk av hva den andre sier. Likevel klarer de, ved hjelp av gester og blikk, tilstedeværelse og inderlighet, å komme hverandre i møte. De snakker ikke sammen – de snakker til noe i hverandre.

Western er imidlertid ikke bare et portrett av et maskulint miljø. Den er også en skildring av Europa. Når de tyske arbeiderne – som befinner seg milevis unna det vi i Norge vil tenke på som moderne – heiser det tyske flagget utenfor brakken sin, signaliserer det en følelse av å tilhøre overmakten og sivilisasjonen.

At de er der for å bygge en kraftstasjon, underbygger fornemmelsen av at det her er snakk om hva som skjer når ulike nasjonaliteter kommer i kontakt med hverandre, og når grupper som i teorien tilhører én og samme klasse, i det globale samfunnet, likevel opplever at de står i konflikt med hverandre. Disse problemstillingene leder tankene hen til den rumenske nybølgen så vel som Toni Erdmann (2016) og Markedets lov (2016), men i de sistnevnte filmene er konflikten tydeligere uttrykt og formspråket mer ambisiøst.

Western er ikke en veldig kompleks film. Den er heller ikke spesielt banebrytende. Det som likevel gjør den severdig, er de enormt karismatiske skuespillerne (som ikke har noen tidligere erfaring fra film og teater), de fine skildringene av mellommenneskelige møter og Grisebachs antydende snarere enn verbale stil, som signaliserer en tillit – som hun for øvrig deler med sin hovedperson – til at det finnes flere måter å snakke på, og at språket ikke alltid er det beste.