Naturen er en viktig del av livet til Johnny Saxby, hovedpersonen i Francis Lees God’s Own Country. Han bor på den gudsforlatte landsbygda i Yorkshire, sammen med sin far og farmor.

Livet i det nordøstlige England er grått og trist. Gjørme og regn, snarere enn sol og sommer. Idet filmen begynner, synes livet passende nok håpløst for Johnny (Josh O’Connor), som bor og arbeider sammen med sin far og bestemor.

Johnny er homofil, men ikke kommet ut av skapet overfor familien. Dagene preges av hardt gårdsarbeid og one night stands med mer eller mindre tilfeldige menn, og alkohol som døyver de verste følelsene. Men livet skal bli snudd på hodet når Johnny forelsker seg i Gheorghe (Alec Secăreanu) fra Romania, som faren ansetter som ekstrahjelp på gården.

Den tidvis dokumentariske skildringen av livet på gården, gir God’s Own Country et autentisk preg; i en særlig vakker scene, bevitner vi at Gheorghe flår et dødfødt lam for å bruke ulla til å redde en annen lamunge. Regissørens far er selv gårdbruker, i nærheten av området der filmen utspiller seg, og ved å anvende et miljø han selv kjenner godt som bakteppe for historien, evner Lee å styrke tilskuerens følelse av å være taktilt til stede i fiksjonsuniverset. Den allestedsnærværende vinden, den fuktige gjørma, det kalde piskende regnet – vi kjenner det på kroppen.

Landskapet og naturen i filmen danner dessuten en visuell ramme som samsvarer med Johnnys rå og ubearbeidede indre landskap. De åpne tablåene danner resonansbunn for en fortellerstil som ellers legger seg tett på hovedpersonenes kropper og ansikter. Og kanskje er det i de store totalbildene, som da Johnny og Goerghe står og ser utover Yorkshire og oppdager stedets værbitte prakt, at gud åpenbarer seg for dem? Det er som om et slags livsunder rammer Johnny, en tidligere ukjent lykke.

Etter hvert handler ikke God’s Own Country bare om Johnnys vei til å akseptere hvem han er, men også hvordan bestemoren og faren hans gradvis omstiller seg for å kunne akseptere sønnen. Trolig er det først nå de kan bli ordentlig kjent med ham, siden borgmuren rundt er falt.

Francis Lee har bakgrunn som skuespiller, og har blant annet jobbet med Mike Leigh. I forkant av innspillingen arbeidet Lee tre måneder med prøver, for å bygge opp bakgrunnshistoriene og skape mangefasetterte rollefigurer. Deres nyanserte utvikling, som kommer til syne i små detaljer, er trolig et resultat av denne metoden; vi tar liksom for gitt at Secăreanus og O’Connor kjenner rollefigurene sine fra innsiden, så uanstrengt spiller de.

Riktignok skulle jeg ønsket å bli enda bedre kjent med Gheorghe. Utfordringene ved å være arbeidsinnvandrer, og måten denne funksjonen påvirker maktposisjonene og -balansen i foholdet, oppleves noe stereotypisk – hovedsakelig fordi Lee unngår å se nærmere Gheorges fortid og beveggrunner for å reise fra hjemlandet sitt. I stedet kretser fortellingen alltid rundt Johnnys prosess, hans søken i seg selv for å håndtere sitt tidligere undertrykte begjær. Det gir et tydelig fokus, men går på bekostning av det som kunne vært en enda mer sammensatt utforskning av det å forlate noe for å finne seg selv på nytt.

Ian Hart imponerer som den gretne faren, som etter et hjerneslag blir fullstendig avhengig av støtte fra sine nærmeste. Hans status som familien overhode endres, og slik dannes en parallell historie om verdighet som utdyper far-sønn-relasjonen.

God’s Own Country handler om det å tørre å tillate seg å elske, og det å være sterk nok til å risikere å kunne bli avvist. Det er en film om sårbarhet, om den første store kjærligheten, om å bli emosjonelt tilgjengelig – både for seg selv og andre. Til å begynne med kan den virke mørk og vanskelig, men kammerspillets jordnære intimitet smyger seg på oss, og etterlater oss med en varm og håpefull følelse.