Hvor langt ville du gått for å tjene tusen kroner? Eller ti tusen? I dag kler folk av seg på nettet foran webkameraer for å få en ekstra slant og tilfredsstille en og annen kjellerstue-gris. Andre går lengre vekk fra lovens rammer og blir prostituerte, enten under tvang som slaver for organisert kriminell virksomhet, eller helt på egenhånd.

I The Girlfriend Experience skildret Steven Soderbergh hverdagen til en ung luksusprostituert (makeløst spilt av pornostjernen Sasha Grey), i den økonomiske brytningstiden rundt finanskrisen i 2008. I sin nyeste film Magic Mike følger han opp denne fortellingen ved å vende blikket mot det mange nok anser for å være en av de mer uskyldige formene for offentlig seksuell eksponering: god, gammeldags stripping.

For et par år siden bestemte jeg og en kamerat oss for å ha en forfallskveld, hvorpå vi – etter et ikke ubetydelig antall alkoholenheter – rotet oss inn på en eksklusiv strippebar i Oslo (jeg tror vi betalte oppunder fem hundre kroner for å komme inn, så her må fornuften ha sluknet helt). Et fryktelig sted der selve stripteasen var redusert til et forstyrrelseselement; den mest sentrale attraksjonen var jenter som ålet seg rundt oss i håp om at vi skulle påspandere dem tjuefemtusenkroners-champagnen fra den generelt overprisede menyen med nytelsesmidler.

Magic Mike er derimot stripping slik jeg forestilte meg at det kunne utspille seg i barndommen, da jeg så I blanke messingen (1997) på video; en uskyldig lek med et oppspilt publikums håp om å få se litt naken kropp – være seg menn eller kvinner. Det er show, glamour, latter og minimal skamfølelse. Magic Mike er til dels basert på erfaringene hovedrolleinnehaver Channing Tatum gjorde seg under tiden han selv jobbet som stripper og danser i Tampa, en god stund før han fikk sitt gjennombrudd i Hollywood med de populære Step Up-filmene.

Her spiller han Mike, en bygningsarbeider som lider under å måtte underordne seg andre, og som strever etter å oppfylle den amerikanske drømmen – bli The Self Made Man. Av den grunn må han utnytte hele døgnet; om ettermiddagene forsøker han å få omsetning på de rustikke designmøblene han lager av byggrestene fra arbeidsplassen, og begjærer et lån fra banken for å kunne pimpe opp forretningsdriften. Det er imidlertid på nattestid at lappene virkelig strømmer inn, for Mike er hovedattraksjonen på et strippeshow; han er den såkalte Magic Mike, som får damene til å kaste om seg med dollarsedler, og som boltrer seg i one-night stands, men lengter etter stabile relasjoner og et anstendig liv.

Formen er ofte det mest interessante aspektet ved Soderberghs filmer, og den rene, presise estetikken han har meislet frem i The Girlfriend Experience, Haywire og Magic Mike, tyder på en kunstner som omsider har blitt voksen, som ikke ser seg nødt til å riste med kameraet for å skape intensitet, bruke forskjellige fargefiltre om hverandre eller pøse på med andre overtydelige virkemidler for å holde på oppmerksomheten. I Magic Mike er Soderbergh, gjennom det spissede filmspråket, en drivende god forteller. Historien om Mike, som rekrutterer den blakke byggeplasskollegaen Adam (Alex Pettyfer) til å bli med på strippemoroa, men som plutselig ser sitt eget liv gjennomtrengende klart, er et gripende miljøportrett og en håpefull påminnelse om at livet er fullt av muligheter, bare vi ikke gir slipp på dem. Dette høres i overkant romantisk ut, for Soderbergh snur ikke ryggen til strippebransjens destruktive sider. Filmen avslører et skremmende dopmiljø som sakte men sikkert dytter karene ned kokainbakken uten ski og staver, Scarface-style.

Gjennom å bli kjent med Adams jordnære søster Brooke (Cody Horn), kan Mike for alvor begynne å forestille seg en ny tilværelse. Takket være den naturlig sjarmerende Horn, blir spenningsfeltet mellom Mike og Brooke filmens episenter. Den omtenksomme skildringen av denne fomlende relasjonen holder godt rundt oss; som tilskuer opplever jeg å «bli kjent med nye folk», som jeg attpåtil synes er skikkelig ålreite; som jeg har trua på og ønsker alt godt. Dette er et synlig resultat av Soderberghs erfarne, uanstrengte regi. Ikke desto mindre arbeider han med et utsøkt manuskript (signert spillefilmdebutant Reid Carolin), som er knivskarpt og tidvis hysterisk morsomt, uten å være påtagelig ironisk, distansert eller kynisk.

At komikken lykkes så godt, må i like stor grad tilskrives skuespillerensemblet, og da spesielt Channing Tatum. For noen uker siden skrev jeg begeistret om hans humoristiske fremtoning i 21 Jump Street, og i rollen som seg selv (mer eller mindre) imponerer han enda mer. Ikke minst er han en aldeles makeløs danser, og Soderbergh sørger for at strippeshow-sekvensene blir heftige opptrinn, spekket med postmoderne referanselek, suggererende musikk og blodharry lyseffekter.

Matthew McConaughey omtales allerede som en het Oscar-kandidat i birollekategorien, og for en skuespiller som nærmest kamuflerte seg selv med dårlige rollevalg gjennom store deler av 00-tallet, hadde det vært en velfortjent klapp på skulderen for et særdeles positivt 2012 (McConaughey briljerte også i Cannes i Jeff Nichols’ Mud, og skal man tro rapportene er han hovedattraksjonen i William Friedkins nye thriller Killer Joe). Her oser han av testosteron og svett villskap, i rollen som strippetroppens leder, og stjeler alle scenene han er med i.

Grunnet filmens massive inntjening (med et anorektisk budsjett på 7 millioner dollar) er en oppfølger allerede på trappene, da sannsynligvis uten Soderbergh i registolen. For min del er jeg mett, i beste forstand. Magic Mike gjør som mange av de aller beste filmene: den igangsetter en ny fortelling idet den slutter, slik at vi kan spinne videre på det vi har sett og engasjert oss i, lenge etter at kinomørket opphører.

Magic Mike er som en sommerdag med innslag av sval bris. Varm om hjertet, uten å miste bakkekontakten med virkelighetens nyanser. Ved siden av Haywire er den sannsynligvis Soderberghs mest tvers igjennom vellykkede film på flere år.