Regissør Ferzan Özpeteks kinoaktuelle ensembledrama Diamanti er tettpakket og overfylt på flere måter enn én.
Filmen åpner med et utendørs middagsselskap. Praten sitter løst blant de mange kvinnene rundt bordet, og kameraet beveger seg i et hektisk tempo som for å fange inn et glimt av hver eneste gjest. Selskapsverten er regissør Ferzan Özpetek selv, som etter hvert tar ordet og forklarer hvorfor de alle er der: Han skal lage en film om et kostymedesignbyrå, og har derfor samlet de skuespillerinnene han aller helst vil jobbe med.
Özpetek, som ble født i Istanbul men har levd og virket i Italia siden han dro dit for å studere film i 1976, fikk sitt gjennombrudd med Hamam: det tyrkiske badet (1997), vist i Quinzaine-seksjonen i Cannes. Og filmen som fulgte, Harem Suare, hadde premiere i Un certain regard i 1999. Gjennom karrieren har han vendt tilbake til temaer som skeiv kjærlighet, identitet og tilhørighet, men selv om de første par filmene hans bar bud om noe større, har han ikke helt blitt en vesentlig auteur, og den intime følsomheten som kjennetegner hans tidlige arbeider er ikke lenger å se – i alle fall ikke i Diamanti.
Uten videre om og men klipper vi rett fra meta-åpningen inn i filmens fiksjonsunivers, satt til Roma på 1970-tallet, der vi én etter én introduseres for de utallige kvinnene som er relevante for kostymeforretningens daglige drift. Syersker, bestyrere, designere og husholdersker svermer rundt i det staselige hovedkvarteret, og gradvis får vi innsyn i de mangfoldige konfliktene som preger deres profesjonelle og personlige liv.
Om man skulle beskrive alle de narrative trådene som spinnes i løpet av filmens spilletid, ville det ikke vært plass til stort mer i en tekst som dette, så jeg nøyer meg med en kondensert oppsummering: Se for deg en sesong av Downton Abbey hensynsløst kokt ned til 135 minutter, så sitter du igjen med et nokså presist bilde av Diamantis rytme og omfang.
Det overbefolkede rollegalleriet får store konsekvenser for filmens sympatistrukturer. Özpetek velger å gi oss en overfladisk tilknytning til mange, heller enn dyp tilknytning til få, noe som reduserer sjansen for at tilskuerne blir emosjonelt investert i noe av det som foregår.
Tidlig i filmen får vi for eksempel se den myteomspunne forretningen gjennom øynene på en nyansatt, som blir kastet inn i de høye kravene og det voldsomme arbeidstempoet som tas for gitt. Hun blir et publikumssurrogat som det burde være enkelt å knytte seg til, fordi vi vet like lite om denne verdenen som det hun gjør, men etter den intense introduksjonen forsvinner hun ut av filmen i en lang periode. Dermed blir det heller ikke tid til å gjøre hennes reise helhetlig, fordi et velutviklet narrativt forløp gjerne krever mer enn én scene til etablering, én scene til utdypning og én scene til forløsning.
Her er det også relevant å nevne at Diamanti er en film nesten uten antagonister. Alle kvinnene vi møter skal være sympatiske (om enn problematiske), og den eneste man tydelig skal mislike er en ondsinnet ektemann. Özpeteks tese er kanskje at hovedantagonisten i en film om kvinner alltid vil være samfunnsstrukturene som hindrer dem fra å utfolde seg fullt og helt, men dette klarer han aldri å gjøre et faktisk poeng ut av.
Selv ikke i filmens meta-univers makter Özpetek å si noe meningsfylt om verken det å være kvinne eller det å lage film. De sporadiske scenene hvor vi rives ut av kostymedesignens verden og tilbake til middagsselskapet som åpnet filmen, blir aldri noe annet enn frustrerende, unødvendige avbrekk fra filmen-i-filmens utallige narrative tråder. Diamanti trenger all den tiden den har til rådighet for å forløse den endeløse mengden konflikter den innbefatter på en tilfredsstillende måte, og derfor fremstår det som sløsing å bruke flere scener på en underutviklet meta-dimensjon.
En av de siste sekvensene i filmen viser Özpetek som vandrer gjennom filmens forlatte innspillingslokaler, mens enkeltsitater fra nøkkelscener avspilles med tilslørt akustikk. Dette er sikkert en idé som bærer stor betydning for en regissør, som har viet mye tid til dette prosjektet, men hvis man ikke har den samme tilknytningen, fremstår det mer som kunstnerisk selvopptatthet.
Til tross for de åpenbare problemene jeg har med Diamanti, tok det lang tid før kjedsomheten satte inn. Det visuelle universet er rikt og detaljert – særlig kontorene der damene jobber er vidunderlig utsmykket. I kombinasjon med en påfallende mangel på nærbilder hviler det et stort ansvar på skuespillerinnene: De slåss konstant med objekter i forgrunnen og bakgrunnen for publikums oppmerksomhet. Av dem som lykkes best med å utkonkurrere de øvrige sceneelementene er Luisa Ranieri som bestyrerinnen Alberta (kanskje det nærmeste vi kommer en hovedperson i det massive ensemblet), men det er ikke alle som har den tilstedeværelsen som skal til for å forhindre at publikums blikk begynner å vandre.
I tillegg er kameraet nesten konstant i bevegelse, og scenene får en stimulerende, rytmisk flyt som det tidvis er lett å la seg forføre av. Dette har imidlertid også en negativ konsekvens, fordi kameraets motvilje til å finne ro i ett utsnitt gjør at komposisjonene virker unøyaktige og vilkårlige. Heller enn å konstruere ett magisk motiv for hver innstilling, blir det tusen variasjoner av samme bilde, og den visuelle helheten lider som resultat. Det kan virke som et desperat forsøk på å holde publikum investert i et manus som ikke egentlig fortjener deres engasjement. Valget gjør likevel at det blir vanskeligere å kjede seg, men også vanskeligere å føle noen form for estetisk tilfredsstillelse.
Leksa man kan lære fra Diamanti, er at det lønner seg å kjenne sine egne begrensninger. Dette kunne vært en såpete, melodramatisk popcornfilm med høy nok underholdningsverdi til å rettferdiggjøre kinobesøket for målgruppen, men ved å tilføre et malplassert metaunivers gir Özpetek inntrykk av at han egentlig sikter høyere. Han vil heve seg over sjangerens begrensninger, men klarer i forsøket verken å løfte kjernefortellingen eller å tilføre noe som gjør at filmen finner et hjem i noen annen kategori.
Ambisjonsnivået er jo for så vidt fint å se, men faktum forblir at ikke alle skal eller kan lage sin versjon av Fellinis 8½ – det må man bare avfinne seg med.