Omtale

Innerst i sjelen: Pixars Sjel er den definitive 2020-filmen

Med sin godt timede fortelling om meningen med livet, blir Disney Pixars Sjel («Soul») en elegi over – og en hard, kravstor klem rundt – året 2020.

I løpet av sin første halvtime pendler Sjel mellom sosialrealisme, filosofisk science fiction og stumfilm-slapstick. Vekslingene demonstrerer suveren kunstnerisk kontroll, en moonwalk av typen bare Steven Spielberg kan turnere. I rekordfart blir filmen et storverk, og det allerede før de kompliserte premissene er presentert og den egentlige handlingen satt i produksjon.

Musikklæreren Joe (Jamie Foxx) får tilbud om fast ansettelse og havner i akutt midtlivskrise. Skal han forplikte seg til hverdagen med umotiverte unger i bytte mot stabilitet, og dermed skrinlegge sin drøm om å livnære seg som musiker? Det eksistensielle dilemmaet sammenfaller med en unik mulighet til å prøvespille for den berømte jazzsangerinnen Dorothea (Angela Bassett) og hennes band. For å kunne gjennomføre konserten med stil, blir han nødt til å erstatte sin fornuftige krittflekkede bekledning med en flunkende ny dress. Moren hans (Phylicia Rashad) er skredder og burde være klar for oppdraget, men har lenge båret på et ønske om at sønnen omsider skal lande i livet, stake ut en stødig kurs og akseptere rutinens mette blikk. På vei hjem fra et lite oppløftende møte med personen som stadig står han nærmest, faller han ned i avgrunnen.

Bokstavelig talt, ettersom et kumlokk har blitt skjøvet til side, og i overført betydning fordi ulykken kan sende ham til de evige jaktmarker. Limboet mellom liv og død tar form av et slags gigantisk offentlig direktorat, new public management-style, der han blir introdusert for et sammensurium av et system. Sjelene som står i kø skal veies og vurderes. Sammen med et fortapt eksemplar, 22 (Tina Fey), får Joe en sjanse til å vende tilbake til jorden, for å vise henne, som har mistet troen på det meste, at meningen faktisk finnes der nede, bare man ser seg rundt og tar innover seg alt det sansbare har å tilby. Løses oppgaven, vil han selv få en ny runde i livets hjul.

Alt går imidlertid skeis idet de to sjelene kaster seg utfor stupet i det hinsidige og lander i Joes seng der han ligger på sykehusets akuttavdeling, tilkoblet respirator og med terapeutisk katt som er ment å gi den skadede kroppen hans gode energier, i fotenden. Ved et uhell blir Joes sjel absorbert av katten, mens 22 overtar hovedpersonens legeme. Nå må de to samarbeide om å overkomme betydelige motoriske utfordringer for å realisere den forjettede jazzkonserten og i tillegg overbevise 22 om tilværelsens aldeles utholdelige letthet og tilgjengelige tyngde.

Duoen må kombinere det å løse et praktisk problem med å grundig prosessere enhver situasjon for å sanke rosebuds i rekordfart, som var det i et dataspill.

*

Idet underbevisstheten min, etter en remse halvkvedede Pixar-viser, forberedte seg på å ikke lenger bli forbløffet over animasjonstudioets prestasjoner – når jeg var i gang med tankegymnastikken det er å manipulere seg selv tilbake til et førstadium for å unngå å begå det som for kritikere er en kardinalsynd, nemlig å ikke verdsette håndverk og profesjonalitet fordi man tar det for gitt – er det på ny imponerende hvor selvsikre og filmhistorisk informerte Pixar fremstår. De beveger fingrene langs tangentene med voldsom fart og spiller firhendig uten at publikum rekker å tenke over hvilke mekanismer som er i sving under lokket bak notestativet. Med et trylleslag blir man transportert til enda et rom med nye dører som skal åpnes.

Coco (2017) henfalt raskt til konvensjonell dramaturgi og lignet en rebus – noe som tidligere har lykkes i for eksempel Oppdrag Nemo (2003), der animasjonen i seg selv var overveldende skjønn og i sin tid en game changer, men som i førstnevnte understreket hvordan filmen også rent estetisk sluttet å overraske etter å ha presentert sine to tydelig adskilte verdener. Toy Story 4 ble en ren underholdningsmaskin, uten forgjengernes karakterpsykologi, rikdom og i lekers former og farger opprivende skildring av gjenkjennelige situasjoner. I sine fremste øyeblikk evnet disse å pirke i åpne sår fra livets strev, som fingeren til Thomas Tvileren i Caravaggios berømte maleri. Au, så vondt det gjorde da Andy gav fra seg lekene og sa farvel til barndommen i treeren! Fremad (2020) gikk hardt ut med kvikke morsomheter, inntil den ble kjevlet ut av et oppskriftsmessig melodrama og en i overkant kitchy nerdefantasy-pastisj.

Sjel gjør det klinkende klart at Pete Docter (Monsterbedriften, Se opp, Innsiden ut) er Pixars definitive auteur (en status Brad Bird var i ferd med å sikre seg før Mission: Impossible – Ghost Protocol [2011] og Tomorrowland [2015]). Docters detaljorienterte fantasier springer alltid ut av menneskelige erfaringer, men sammensatte og uregjerlige fenomener lar seg ikke fange av et design, og å abstrahere sinnsstemninger for å gjøre dem mer håndgripelige kan tross alt virke både motsetningsfullt og pekebok-pedagogisk.

Når Docters eksperimenter holder balansen på denne knivseggen, skyldes det en genuin og forsonende nysgjerrighet, gjengitt i et bildespråk som bare er mulig med animasjon. Det grenseløse, ubegripelige som streken og teknikken representerer, preger helheten. Verken Innsiden ut eller Sjel hevder å gi en oppskrift på hvordan vi alle fungerer – de holder opp et speil mange, men slett ikke alle, kan se seg selv i.

Det noenlunde «allmenngyldige», x-faktoren som har sørget for disse komplekse filmenes popularitet, er arvegods fra gamle Onkel Skrue Walts pengebinge. Fagfolkene hos Pixar har skjønt hvor og når de skal polere for å få materialet til å skinne uten å bli glatt. De forstår hvordan virkeligheten og eventyret kan være to sider av samme mynt.

*

Joe blir nødt til å overbevise dommerne i det fjerne om at han fortsatt har livets rett, at han er verdig denne gaven. Det er vanskelig å overse at filmens pågående diskusjon om meningen med livet moraliserer og konfronterer – hovedpersonen straffes for å ikke mestre kunsten det er å sette pris hverdagen (et metaforisk helikopterfrø minner om plastposen fra American Beauty [1999]) – men Sjel er ingen religiøs tekst, selv om den kan knyttes til verdier og tankesett vi forbinder med visse trossamfunn (for eksempel et buddhistisk livssyn). Docter illustrerer vanlige situasjoner der vi låser oss til ideer om oss selv og innhentes av skam fordi vi ikke har vært tilstrekkelig til stede, ikke har følt nok. En uggen fornemmelse av å ha sviktet seg selv og det man tror på, igjen.

Som nevrotisk agnostiker blir jeg truffet av hvor presist filmen levendegjør ambivalensen hos en som forholder seg til rasjonelle prinsipper, men helgarderer ved å fra tid til annen fornemme at en eller annen ånd trekker i trådene. (Spasere rundt kumlokk og spytte over venstre skulder ved synet av en svart katt, anyone?) Kontrasten mellom filmens naturtro gjengivelse av New York og et pastellfarget parallellunivers, inspirert av Mirós surrealisme og Picassos lystegninger, understreker det absurde ved å utfordre naturvitenskapene. Samtidig gjør Docter det utenkelige tenkelig ved å organisere stedet som et slags samvittighetenes trygdekontor, prisgitt utrettelig rettshaverske ansatte som dag og natt registrerer hver minste krusning bak demningene vi beskytter oss selv og andre med.

Den iskaldt merkantile Regnskapsføreren (Rachel House) er filmens antagonist og djevel, med kosmisk kuleramme som våpen og septer. Hen kunne ikke brydd seg mindre om hva vi ytrer og foretar oss; bare innerst i sjelen finnes det autentiske og vesentlige. Ideologien avstedkommer en viss tilfredsstillelse, all den tid dobbeltmoralsk godhetsposering er hverdagskost i samfunn definert av digitale plattformer med trygg livsavstand. På sitt mest urovekkende blir de vi kommuniserer med via Facebook og Messenger avatarer, utstyrt med pikselerte rustninger, «perfekte eksemplarer» ytterst utenpå som liksom aldri nyter filmer av såkalte «kansellerte» regissører, spiser miljøødeleggende mat, tenker høyt om seg selv eller vondt om andre.

Spøkelset i filmens visjon er at forklaringsmekanikken kan fremstå inhuman og urovekkende, men eventyr og fabler har jo i årtusener rettet sine pekefingre mot oss, så det er overhodet ingen grunn til å antyde at Sjel er en spesielt brutal film. Grensene for hva som setter tilskuere ut av spill har imidlertid blitt såpass forskjøvet at Disney selv sliter med å sortere den historiske katalogen i minus- og pluss-bunker i sitt nye arkiv. Følgelig var noe av det første som traff meg i møte med Sjel at filmen sikkert vil kunne oppleves følelsesmonopoliserende og gammeldags oppdragende på en harsk og dermed krenkende måte; at filmens tross alt selvhevdende følerier er fattigslig inkompetente, generaliserende og derfor problematiske. Er alt det vi bærer på representert av dette tullet, disse figurene?

Men Innsiden ut og Sjel har ikke som målsetting å gi noen fasit; de undersøker hvor vanskelig det er å være et sansende, tenkende menneske som alltid må sjonglere egne besettelser og andres forventninger. At det å være «tro mot seg selv» så å si alltid er en umulighet utenfor det helt private; fellesskapet krever at vi skriver oss inn i manntall. Fortellingenes omstendelige eksposisjoner lanserer regelbøker, basert på kulturen vår, som åpenbart ikke er mulige å følge til punkt og prikke, og som presser hovedpersonene ned mot bunnen. Når de finner en vei opp og ut av disse mektige understrømmene, er det fordi poesien overvinner det prosaiske. Selv om alt fremstår ugjennomtrengelig systematisk, oppstiplet organisatorisk og matematisk, triumferer nyansene til slutt.

*

Lanseringen av Sjel, direkte på strømmetjenesten Disney+ i desember 2020, er oppsiktsvekkende på grunn av timingen. Filmen levendegjør mange av utfordringene koronapandemien har aktualisert, men som lenge har farget diskusjoner om hvordan vi lever og hvilken fremtid vi ønsker å skape.

Uten å predikere, tar Docter et tydelig standpunkt ved å synliggjøre hvordan forventningspress og spesialkuratering av opplevelser gjør at følelsen av lykke – det å være i ett med seg selv? – defineres av papirer og fortjenestemedaljer, hjerter og likes. Formaliseringen av prestasjoner sosiale medier profitterer på, skyver oss lengre unna den nøkkelhullsmerkede indre drivkraften som så ofte løftes frem som ideal i artikler og programmer om å leve det gode liv. Vi streber etter å fremstå representable utad, i et gigantisk handlesenter av et utstillingsrom med venner og kjente som kjøpere, samtidig som vi ustanselig påminnes om hvordan «sjelens blafrende flamme» tigger om oppmerksomhet og krever rolige zen-øyeblikk ute i den for anledningen uberørte og ustoppelig uskyldsrene naturen, eller kulinarisk smattende etter autentiske smaker foran de tykkbunnede grytene ute på kjøkkenet. Er det rart vi blir gærne?

Det store vendepunktet i Sjel inntreffer etter at Joe har nådd sitt midlertidige mål og fordøyer opplevelsen. Følelsen av å ha sendt av gårde en pliktavlevering på vegne av seg selv, er hul og tom. Selvrealiseringen uteblir, og Joes innsikt borer dypere og mer smertefullt enn filmens underholdende kappløp mot tiden har forberedt oss på. I scenen der han setter seg foran pianoet, erkjenner sitt emosjonelle nederlag og værhaneaktig griper tak i døgnets gode øyeblikk, desperat og melankolsk, ved å betrakte sine nyervervede og patetisk meningsbærende talismaner (inklusive en halvt oppspist bagel) med nyfødte øyne, er det som om filmen ikler seg genseren på vrangen. Joes tanker og følelser fortolker gjenstandene på en måte som besjeler dem med abstrakte egenskaper, og slik transporteres det vi har oppfattet som den indre handlingen til den taktile verden.

Docters prosjekt går ikke ut på å redusere individuelle og uregjerlige følelser til å passe inn i skjemaer, men å fremstille hvordan vi til daglig oversetter følelser til konkrete og avgrensede former for å skape en følelse av kontroll. Å flytte sjelslivet til hendelser og ting er alminnelig menneskelig atferd. Innsiden ut? Man kaller det gjerne for magisk tenkning.

Ettersom vokterne i himmelen nitid registrerer hvert feilsteg Joe begår, innhentes han raskt av den fryktede regnskapsføreren, som med sine magisk-rasjonelle egenskaper kan sende denne akterutseilte sjelen tilbake til det store intet. Er refleksen en speiling av hvordan vi kuraterer og evaluerer oss selv? At vi har begynt å moralisere så skånselsløst over egne tanker – og ikke bare handlinger – at vi sitter igjen med følelsen av ikke gjøre oss fortjent til å eksistere og måtte «gå i fengsel» idet vi sender mentale signaler som slår feil ut?

Det er en hårreisende tanke. Og nettopp fordi den igangsetter en slik kanossagang, blir Sjel et betydelig verk om vår tids livsanskuelser.

*

Innerst i sjelen
Hvisker det hver kveld
Om et skjult og annet land
Som en gang var meg selv
– Ole Paus

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>