Cannes 2020: Vår alternative utgave av Cannes-festivalen 2020 har gått over i sin siste fase, med «reprisevisninger» denne uken, og vi fortsetter å publisere podkaster og artikler om filmene. Som kjent har vi spurt norske og internasjonale filmpersonligheter med en spesiell erfaring fra Cannes om å bidra med anbefalinger fra programmet og minner fra festivalen.

Johanna Pyykkö er en sverigefinsk filmskaper som bor og jobber i Oslo, og som er utdannet ved Den norske filmskolen på Lillehammer. I fjor deltok hun i den prestisjetunge Kritikeruken i Cannes med sin kortfilm The Manila Lover, som vi ble veldig imponert av her i Montages-redaksjonen, og snakket om i denne podkastepisoden fra BIFF 2019 om norsk kortfilm.

I brevet nedenfor deler Pyykkö sine erfaringer fra dette første, minneverdige møtet med Cannes, i tillegg til å løfte frem tre filmer fra programmet hun har sett under den alternative Cannes-festivalen.

*

Hei Montages,

Fint at dere så raskt arrangerte et alternativ til Cannes-festivalen. Det varmer! Jeg håper at mange har bestilt film hjem og fulgt programmet underveis.

Selv har jeg bare vært på Cannes-festivalen én gang, og det var i fjor, med kortfilmen min The Manila Lover. Før jeg kom dit var mitt bilde av Cannes preget av stylede kjendiser på den røde løperen, så jeg var spent på å få oppleve hvordan selve festivalen egentlig skulle være. At det skulle være et gigantisk maskineri bak festivalen, det kunne jeg naturligvis forestille meg, men det var annerledes å være i det. Festivalen tar godt hånd om regissørene, men det er likevel høy puls, tight skjema og masse møter. Du er svett, glemmer å drikke vann, du går så mye at du får kramper i beina om natten – og du ser fantastisk film.

Før jeg hadde vært i Cannes hadde jeg aldri sett så absurd mange designbutikker i en relativt liten by. Folk kjøper en veske som koster like mye som en ny bil, og ved siden av tigger barn fra Europas fattigste land på gatene. Det gjør vondt å se, og det er for meg en del av Cannes. Ved siden av går alle de engasjerte filmentusiastene til neste visning. Noen hundre meter unna, forbi festivalområdet, finnes selve byen Cannes. Der er fiskeren som kommer inn med fangsten tidlig på morgenen og arbeiderne som skal på jobb. Jeg kommer ikke til å glemme den store gruppen aggressive Cannes-pensjonister som skreik og banket på vinduene da jeg tok bussen fra hotellet inn til festivalen. De var sinte på Fridays For Future-ungdommene som demonstrerte utenfor. Disse vanlige folkene hvis by blir fullstendig beleiret én gang i året.

Kritikerukens store telt på stranden var alltid fylt med folk og for mye gratis kaffe, men samtidig var det relativt stille og avslappet. Det var her filmnerdene kunne chille og hvor de dype samtalene fant sted. De har et fint program for regissørene sine med lunsjer, mingel og fest. Noe av det beste var å bli kjent med de andre som deltok med film i programmet, og av kortfilmene likte jeg spesielt She-Runs av Qiu Yang, som vant Kritikerukens hovedpris, og den eksperimentelle Demonic av Pia Borg.

Noe jeg fortsatt husker godt fra Kritikerukens «mer avslappede» telt, er en journalist som hadde sendt noen korte meldinger om at vi skulle møtes for et intervju. Jeg tenkte at han kom til å snakke med meg i to minutter, notere litt i blokka si, for så å raskt gå videre til neste kortfilmregissør. Men sånn er det ikke i Cannes. Alt er større enn man forestiller seg, og jeg ble ganske overrasket da han ventet på meg med et TV-crew med to kameraoperatører, to lydteknikere og flere assistenter.

En ting til jeg aldri kommer å glemme er at Jannicke Stendal Hansen fra NFI hjalp meg med å komme i kontakt med Jane Campion. Jeg tok taxi ned til byen og møtte henne på en liten kafé. Vi snakket om livet og kunsten i to timer. Underveis bestilte hun en cappuccino til meg, hvorpå jeg informerte servitøren om at det ikke måtte være sukker i den (fordi jeg er allergisk). Men naturligvis ankom koppen med et fjell av sukker og sjokolade på toppen. Først lot jeg som at jeg drakk av den, men etter hvert ble det rart at ikke noe forsvant fra koppen – så hun lurte på om den ikke var god. Jeg svarte med å drikke opp halve, og ble helvetes kvalm, men heldigvis virket det ikke som om Jane Campion oppdaget at noe var rart.

Avslutningsvis må jeg nevne en ting som gikk igjen overalt. Hvor enn jeg gikk så hørte jeg kvinner fra hele verden si «Oh?! It’s your first time? It’s a lot better now after #MeToo», etterfulgt av en historie om jævlige ting som hadde skjedd. Jeg er derfor temmelig glad for at min første Cannes-tur var etter #MeToo!

Hilsen Johanna

*

Älskande par

(1964, Mai Zetterling)
▷ Drakenfilm.se (digitalt, abo), Papercut (fysisk, import, samleboks)

Svenske Mai Zetterlings overraskende, særegne mesterverk om mennesker og graviditet klarer å fremstille nakne kvinner som subjekter. Det er lett å løfte frem Älskande par, fordi filmen er så unik og på mange måter forut for sin tid. Scenene har egenart, overraskelser, symbolikk og mesterlige bildekomposisjoner. Rollefigurene er komplekse, og de forskjellige perspektivene rundt graviditet tar uventede svinger i det omfangsrike manuset.

Historien sneier blant annet en tur innom et queer-perspektiv og inn i jentenes ville, morsomme lek. Skuespillerne (Gunnel Lindblom, Gio Birgitta Petré, Harriet Andersson) gestalter noen fysiske tilstander i kvinnekroppen – så slående at jeg selv føler effekten i min egen kropp.

Manuset (basert på en omdiskutert roman av Agnes von Krusenstjerna) er effektivt skrevet, hopper i tid og tør virkelig å undersøke tabuer i kulturen vår. Filmen varierer tonen og rytmen på en dynamisk måte. Älskande par er ikke bare dypt emosjonell, den er også til tider absurd humoristisk. Ekte cinema i ordets beste betydning.

Som sverigefinsk er jeg glad for å se sauna-scener med nakne kvinner, som er frie, morsomme og portrettert som subjekt. Her «ser» ikke kameraet på de nakne kvinnelige skuespillene med et småkåt og dehumaniserende blikk (noe mange filmskapere har gjort gjennom historien uten at det vært motivert).

Når jeg tenker på hvor imponerende Älskande par og Zetterlings andre filmer er, så synes jeg det er et kulturpolitisk svik at hun ikke fikk lov til å lage mange flere filmer. Bransjen burde ha tillatt henne – en mester – både oppturer og nedturer i karrieren, slik mannlige regissører fikk. Tenk hvis hun hadde fått samme muligheter som for eksempel Agnès Varda, Lina Wertmüller eller Vilgot Sjöman, for å nevne noen som var aktive i den samme perioden.

*

Duett för kannibaler

(1969, Susan Sontag)
▷ YouTube (digitalt), Amazon (fysisk, import)

Susan Sontags reise til Sverige på slutten av 1960-tallet resulterte i den mystiske filmen Duett för kannibaler, som gjennom klaustrofobi og gåtefull, karismatisk galskap, reflekterer over sin samtid. Det har fascinert meg at den amerikanske forfatteren og film- og litteraturkritikeren Susan Sontag klarte å knytte nettverk og bli invitert til å lage film i Sverige med produksjonsselskapet Sandrew Film. For meg var det interessant å se den og prøve å forstå debatten den skapte på den tiden, og det er derfor jeg velger å løfte den frem her.

Duett för kannibaler ble mye bedre mottatt i USA enn i Sverige. I gamle svenske aviser kritiseres Sontag for hennes håndverk, lyssetting og personinstruksjon, og en fra produksjonen uttaler seg om at «manuset var vanskelig å forstå». Det kritikerne sa på den tiden, står litt i kontrast til det jeg opplever når jeg ser Duett för kannibaler i dag. Jeg er med lenge, gjennom denne mystiske, spennende og klaustrofobiske filmen. Den er gåtefull, surrealistisk og har en engasjerende galskap. Jeg frykter for karakterene, hva de kan bli, samtidig som jeg prøver å forstå dem. Hvorfor er de så rare?

Sontag prøver å fortelle om en tid i forandring, og jeg sitter ikke og «gjesper keven ur ledd», som filmkriter Jurgen Schildt (Aftonbladet) i 1969 skrev at publikum kom til å gjøre. I stedet lurer jeg på om det igjen var sånn at de svenske filmkritikerne ikke brukte tid på å analysere og formulere seg dypt nok omkring de estetiske valgene som faktisk fungerer i en kvinnes film.

I nåtid har jeg hørt diskusjoner om hvorvidt det faktisk var fornuftig at Susan Sontag fikk tillit til å fortsette å lage en til film i Sverige etter Duett för kannibaler, når f.eks. Mai Zetterling (som virkelig viste frem særegenhet og et høyt nivå) måtte vente lenge på å lage en ny film etter hennes omstridte Flickorna som utkom året i forveien. Men hvor relevant er det egentlig å snakke sånn og vurdere to kvinner opp mot hverandre med helt ulike erfaringer? Kanskje det hadde vært mer relevant å veie Sontags virke mot andre ’rookies’ og ikke mot en med mye mer erfaring, som Zetterling?

*

Hengingen

(«Kôshikei», 1968, Nagisa Ôshima)
▷ The Criterion Channel (digitalt, VPN, abo), Platekompaniet (fysisk)

Med ironi, humor og et utrolig overraskende hendelsesforløp reflekterer Hengingen rundt dødsstraffens plass i den japanske kulturen. Året er 1967 og ingenting går som planlagt når en sørkoreansk mann skal få sin dødsstraff i et japansk fengsel. Kaoset som oppstår midt i alvoret blir utrolig emosjonelt, spennende, morsomt og helt absurd å følge med på.

Filmen er ikke bare et tankefullt mesterverk om skylden, makten, fattigdommen, livet og døden. Den setter seg også i magen, ikke bare takket være den velskrevne humoren, men også fordi filmen til tider er kroppslig. Prosedyren rundt døden og hva som skjer med kroppen, kjennes i magen, halsen og musklene når du ser filmen.

Manuset er effektivt fortalt, dynamisk og kommer med mange – veldig mange – imponerende vendinger man ikke kan forutse i det hele tatt. De delene av filmen som er et kammerspill på en anstalt, utspiller seg i et høyt tempo, med imponerende skuespillerprestasjoner. Men filmen fungerer også like godt når den tar seg videre inn i andre miljøer – og når man tror at det ikke kan bli mer absurd, så blir det likevel det. Samtidig ligger det mye substans, metaforer og mening under humoren.

Nagisa Ôshima blander en rekke stiler. Hengingen har mange lange, mesterlige kamerainnstillinger som forsterker dynamikken og identiteten i hvert øyeblikk. Iscenesettelsen er energifull og mektig. Lydsporet inneholder tankevekkende kommentarer, og til tider har filmen en engasjerende, spenningsbyggende klippestil som fortolker hovedpersonenes indre.

Filmens eneste svakhet er at noen av de mannlige rollefigurene blir fordummede og for naive når de snakker om vold mot kvinner. Manuset hadde virkelig kunne blitt forbedret på det området. Til tross for dette forteller Ôshima oss om en rekke dypt emosjonelle ting, som japaneres skyld, fordommer og maktovertramp mot koreanere.

*

Den alternative Cannes-festivalen utspilte seg mellom 12. og 23. mai. Her kan dere bla gjennom det komplette programmet.