Cannes 2020: Vår alternative utgave av Cannes-festivalen 2020 nærmer seg slutten, med innspurt på visninger av Cannes-filmer her i Montages-redaksjonen (og i de tusen hjem). Vi har spurt norske og internasjonale filmpersonligheter med en spesiell erfaring fra Cannes om å bidra med anbefalinger fra programmet og minner fra festivalen.
Christine Masson er en av Frankrikes mest erfarne og fremtredende filmkritikere, og kan skilte med hele 35 år langs Croisetten i Cannes. De siste 13 årene har hun vært produsent og programleder for filmprogrammet On aura tout vu på radiokanalen France Inter. I brevet nedenfor deler hun noen av sine kjæreste minner fra festivalen, såkalte «souvenirs» på fransk. Masson gjestet Tromsø internasjonale filmfestival i 2016 og ble godt kjent med Montages. Siden den gang har vi holdt kontakten, og de fire siste årene har vi ofte møttes under Cannes-festivalen for å diskutere filmene på programmet. [Vår oversettelse nedenfor, red.anm.]
*
Kjære Montages,
Jeg kommer alltid til å huske min første festival, i 1985. Vi var bare to journalister som skulle dekke alle programmene for en radiokanal i Paris, «Hit FM», og vi rakk å se samtlige filmer i hovedkonkurransen – det vil si bortsett fra én. En liten produksjon signert en så å si helt ukjent jugoslavisk regissør. I etterkant viste det seg at debuten hans, Husker du Dolly Bell? (1981), vant flere priser i Venezia, så jeg burde nok fulgt bedre med – for i Cannes vant altså Emir Kusturica Gullpalmen for Pappa er på forretningsreise (1985). Milos Forman var jurypresident, og jeg kan ennå se han for meg idet han erklærer vinneren, hvordan jeg gremmet meg. I ettertid har jeg alltid sørget for å se absolutt alle filmene i hovedkonkurransen.
Kusturica returnerte til Cannes med Sigøynernes tid (1988), og jeg minnes hvordan han og skuespillerne, den ene i en flammende rød kjole, danset nedover trappene og bortover Croisetten med Goran Bregovics band etter en legendarisk premiere i festivalpalasset. Senere mottok Kusturica sin andre Gullpalme, for Undergrunn (1995), og da ble han medlem i en svært eksklusiv klubb, den gangen bestående av kun Alf Sjöberg, Bille August (!) og Francis Ford Coppola.
Da festivalen inviterte alle tidligere Gullpalme-vinnere i 1997, var vi til stede på flyplassen i Nice for å ta imot de celebre gjestene. Vi filmet blant annet et møte mellom Kusturica og Coppola, som må sies å være en unik dokumentasjon av sistnevntes arroganse. Kusturica hilste på Coppola, fortalte stolt at han hadde laget en film ved navn Undergrunn og stakk en videokassett i hånden på sin store helt. Coppola så bare tomt ut i luften og reiste seg ikke engang fra stolen han satt i. En slags metafor for avstanden mellom den europeiske og den amerikanske filmen?
Jeg sitter også på en annen anekdote om Coppola. Han og familien viste seg å nyte et fellesmåltid på en av Cannes’ mange italienske restauranter, uten at noen hadde fått det med seg – pressen hadde med andre ord ikke møtt opp for å forevige dette potensielt ikoniske øyeblikket. Selv var jeg tilfeldigvis til stede, og klarte ikke kvitte meg med ønsket om å gjøre noe. Derfor vandret jeg så diskret som mulig rundt i restauranten og spurte andre gjester om å bli med på å synge Nino Rotas hovedtema fra Gudfaren (1972) idet jeg ga mitt signal – og alle ble selvfølgelig med på leken.
Idet jeg løftet armene for å dirigere koret, innså jeg straks at slaget var tapt: Coppola satt der med pokeransikt og uttrykte overhodet ingen glede over det jeg hadde stelt i stand. Resultatet ble en særdeles pinlig seanse.
Apropos ydmykelser, så er det noe alle i Cannes må forholde seg til. Fra hvilken klasse man sitter i på flyet, til festinvitasjoner man ikke får, fargene som angir akkrediteringens styrke, hvilke plasser man tildeles i festivalpalasset og standarden på hotellrommet der man forsøker å sove. Selv har jeg opplevd mange hendelser som får meg til å krympe bare jeg tenker på dem – som da Maurice Pialat fikk meg til å gråte.
Jeg hadde møtt ham tidligere og beundret filmene hans, og forberedte mange virkelig gode spørsmål om den til å begynne med nokså kritikerslaktede og misforståtte Under satans sol (1987). Pialat var frustrert over mottagelsen, og lot det gå utover journalistene – nå ble han en slik regissør som forakter kritikerne, inkludert meg, som hadde hatt så fine samtaler med ham noen år i forveien. Det hjalp ikke at jeg ga tydelig uttrykk for at jeg likte filmen, han gjorde alt han kunne for å få meg til å føle meg liten og dum. Da jeg senere brast i gråt over ydmykelsen, så han forundret ut og sa noe om at han ikke visste at også kritikere hadde krokodilletårer. Noen dager senere vant han, mot alle odds, sin etterlengtede Gullpalme for nettopp Under satans sol – jeg burde nok møtt ham etter utdelingen i stedet!
Cannes har naturligvis forandret seg i løpet av disse årene, men ledesnoren har vært den samme hele tiden: Å opprettholde den intense entusiasmen for filmene – å kjempe om de eksklusive visningene som om ingenting på jorden var viktigere! Bare ved ett tilfelle kan jeg huske at en film havnet i skyggen av en virkelig hendelse, og det var da nyheten om Dominique Strauss-Kahn-skandalen nådde Frankrike en morgen i 2011, da vi alle hadde stått opp grytidlig for å overvære den første visningen av The Artist, en fransk stumfilmpastisj som senere vant alle de store Oscar-prisene.
Cannes-festivalen handler ikke bare om å hylle de store mesterne, men om å oppdage nye stemmer. Jeg glemmer aldri visningen av Krzysztof Kieslowskis Du skal ikke slå ihjel (1988). Under den påfølgende pressekonferansen uttalte Kieslowski at han ikke bare hadde stor forståelse for de mange som hadde forlatt visningen under de brutale scenene, men at han trolig ville gjort det selv. For Gaspar Noé var hver tidlige exit en hjemmeseier da han viste Irréversible (2002) i Debussy – han stod ved utgangen, telte og godtet seg. Gaspar elsker å lage skandaler, men er også en veldig følsom type. Etter visningen av Michael Hanekes Amour (2012) var han synlig berørt ute på Croisetten, og han fortalte meg at han aktet å sende jurypresident Nanni Moretti et brev med en remse fornærmelser om filmen ikke ble tildelt Gullpalmen. Men det gjorde den jo, naturligvis.
Av alle årgangene, vil 1992 trolig stå igjen som den mest uforlignelige og elleville for meg. Twin Peaks: Fire Walk With Me, Bad Lieutenant, Bennys video, Man Bites Dog… det er nesten ikke til å tro! Og hvilken film vant Gullpalmen? Den goda viljan til Bille August… Ingen kommentar! Et bevis – om noen trengte det – på at de mest interessante filmene ofte befinner seg utenfor hovedkonkurransen.
Hva gjelder intervjuer, er 1996 min beste «souvenir». Jeg snakket med Aki Kaurismäki, Coen-brødrene, Marcello Mastroianni og ikke minst Lars von Trier, i forbindelse med Breaking the Waves, som var en sensasjon. Von Trier var imidlertid ikke i Cannes, men hjemme i Danmark i en campingbil, så alle som ville intervjue ham ble pent nødt til å ta flyet til legoland. Min fotograf og jeg tok to fly og tre drosjer for å komme frem, til et gammeldags, nær sagt ubeskrivelig vandrerhjem like ved en svær skog. Siden jeg ble den eneste journalisten som møtte ham, ble det lagt et stort press på meg – jeg kunne ikke returnere med uforrettet sak eller engang noe middelmådig.
Jeg hadde forberedt nærmere hundre spørsmål, som nok virket i overkant nevrotisk, men Lars var svært tålmodig og svarte på samtlige. Deretter filmet vi von Trier og kjæresten hans i majestetiske steg ned langs en trapp – nesten som utenfor Lumière-palasset i Cannes. Straks vi hadde sendt materialet vårt med satellitt fra København, returnerte vi til Croisetten. Et surrealistisk døgn.
I løpet av disse 35 årene er det mange bilder som har festet seg på netthinnen. Steven Soderbergh sittende alene med Gullpalmen sin utenfor Majestic Hotel, Jean-Luc Godards morsomme, skarpe og kloke betraktninger under pressekonferansene (som han ikke lenger deltar på, dessverre), Kim Novak som vasker hendene sine på toalettet, Hubert Selby Jr. som på spektralt vis ankommer stranden, å vente på den annonserte oralsexen i The Brown Bunny (2003), å krangle med Harvey Weinstein etter den bisarre avgjørelsen det var å gi Gullpalmen til 9/11-dokumentaren han hadde produsert (hvorpå han sammenlignet filmen sin med Alain Resnais‘ Natt og tåke), James Ellroy som resiterer dikt for meg (som han opprinnelig spilte inn for Russel Crowe og Guy Pearces telefonsvarere), den magiske visningen av Marco Tullio Giordanas La meglio gioventu (2003)… (Det året satt jeg i juryen for Un certain regard, og måtte kjempe med nebb og klør for den filmen.)
Og så har vi 2019, da. Gleden som bredte seg utover gatene i Cannes etter den første visningen av Bong Joon-hos Parasitt, som senere vant både Gullpalmen og fire Oscar-priser. For et privilegium det var, å være det aller første publikummet for akkurat denne filmen, som byr på så mange overraskelser!