Filmfrelst #274: Christopher Nolans Dunkirk

Sommerens største kinobegivenhet er utvilsomt premieren på Christopher Nolans Dunkirk, og i denne podkastepisoden diskuterer vi blant annet hvordan den populære regissøren tilnærmer seg krigsfilm-formatet, og på hvilken måte Dunkirk viderefører den analoge estetikken han har dyrket i hele sin filmografi.

Dunkirk er overraskende og ukonvensjonell i sin utforming, et heroinskudd av pure cinema, skapt av en filmskaper som åpenbart nyter privilegiet det er å ha total kunstnerisk kontroll, på toppen av en usedvanlig vellykket karriere. Samtidig er det påkostede resultatet blitt noe mer enn «bare» en flekkfri stiløvelse, og i denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi hvilke akkorder Nolan trykker på – hvorfor kinoopplevelsen er blitt så skjellsettende.

Ved mikrofonene sitter Roskva Koritzinsky, Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

Asle Thu sier:

19. juli 2017, kl. 12:54

Fint at filmfrelst er i gang igjen, og det er bra at Nolan har laget en ny film. Den kommer vel ikke på video før 2018, men da gle4der jeg meg til å se den.

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  19. juli 2017, kl. 13:02
  
  Denne må du se på kino! Og aller helst på Cinemateket i august, på 70mm. :-)
Thomas A. sier:

20. juli 2017, kl. 12:51

Gleder meg!
Klarer nesten ikke vente til 70mm festivalen i august

Svar
Øyvind Rype sier:

22. juli 2017, kl. 01:22

Det er svært mye positivt med filmen og mye nevnes i frelsten. Noe av det jeg synes er forfriskende er fraværet av kropper som rives i filler, og ansikter som skytes i stykker av maskingevær [ahoy, Hacksaw Ridge]. Selv om jeg ikke kunne vært foruten volden i sistnevnte film eller f.eks. åpningssekvensen i Saving Private Ryan, så føles volden banalt nok, litt oppbrukt. Trenger man den særdeles grafiske volden, akkompagnert med shaky cam for å sitte igjen med uggen følelse om at krig er kjipt? Liker også at filmen er så gjennomført klinisk og kald i forhold til karaktertilknytning. Den lar oss aldri bli kjent med menneskene. Cillian Murphys karakter kunne ha fungert symbol for krigstraumatiserte soldater som man fulgte videre, men er derimot bare én av mange skjebner. De to guttene på den sivile båten kunne ha fått en forhistorie, men nei. Det er heller ingen gråtkvalte bekjennelser som «My missy is pregnant back in Derby, mate. I don’t wanna die ‘ere!» Vi får heller ingen, nesten forventet «timeout fra krigen» i den strandede båten, hvor britene, nederlenderen og franskmannen kunne ha funnet ut at de faktisk var ganske like. «By George, you Dutch are just like us! I must say!». Nærmer seg Into the White her nå… En scene som kunne ha luktet europeisk samproduksjon og en slags kommentar til dagens skrantende eurosamarbeid. Oppsummert: det er rett og slett befriende å se en filmskaper som har tro på at kraften i filmen ligger i den overhengende historiske begivenheten, og at det i liten grad tys til trøtte klisjéer og empati for enkeltkarakterer. I så måte kan jeg i det minste gå god for «tea and blankets». Litt julestemning i juli må britene få lov til å ha.

Svar
- Vidar Olsen sier:
  
  22. juli 2017, kl. 14:17
  
  Høres veldig bra ut det du sier at det er straight forward uten påklistret patos, så får man sjansen til å legge til de følelsene selv. Gleder meg og har sikret meg 70mm billett til Cinemateket!
Robin sier:

22. juli 2017, kl. 11:54

Deilig å se at garantisten for store og minneverdige kinoopplevelser leverer igjen. Tjener denne penger (noe den kommer til å gjøre) har han truffet kommersielt og kunsterisk med sine 10 første spillefilmer. Er jo nesten definisjonen på «gullrekka».

Er frekk nok til en liten personlig rangering:

1. The Prestige *6/5
2. Interstellar 5/5
3. Dunkirk 5/5
4. Inception 5/5
5. Memento 5/5
6. The Dark Knight 5/5
7. The Dark Knight Rises 4.5/5
8. Insomnia 4/5
9. Batman Begins 4/5
10. Following 3.5/5

Svar
- Dag Sødtholt sier:
  
  22. juli 2017, kl. 19:50
  
  Men kan Following sies å være en kommersiell hit da? :-)
- Robin sier:
  
  22. juli 2017, kl. 20:58
  
  Dag: Den tjente penger. Alle filmene har gått i pluss, det som var poenget.
  
  :-)
Nils sier:

30. juli 2017, kl. 15:20

Så den på imax 70mm, kun for formatet. Formatet er fantastisk. Filmen derimot…kald og lite engasjerende. Brukbar film. Men Nolan er svært oppskrytt. Men liker at han er en forkjemper for film på film.

Svar
Thomas Fossgard sier:

8. september 2017, kl. 15:12

Må bare understreke hvor stort brudd denne filmen er i kontekst av Nolans karriere forøvrig.

Man så antydninger til en ny filmforståelse i Interstellar, men han gav enda ikke opp streben etter et tematisk sterkt plott og karakterpsykologi som skulle komme sammen i en (intens) høyere enhet. Han stoler enda ikke HELT på at tilskueren kan bringe sin egen mening og historie inn i opplevelsen, selv om han skaper noe rom for dette. (pun intended) Derfor kan Interstellar med rette kalles et noe schizofrent mesterverk..

Det som gjør meg ekstremt optimistisk med tanke på Dunkirk og Nolans neste filmer er at han nå klarer og tør å la seeren tenke og føle selv, gi rom for det, og stole på at vi klarer å fylle dem med liv og våre egne historier!

Det virker som han har blitt en voksen filmskaper. (Kanskje han alltid har vært det, men har ikke følt at han har hatt rom for det før nå.)

Jeg håper inderlig at denne filmen signaliserer en helt ny retning for Nolan som filmskaper. I så fall gleder ihvertfall jeg meg helt hinsides. Om Dunkirk føler jeg han enda ikke har mestret dette nye blikket fullstending, og jeg tror han kommer til å bli enda mer fantastisk når han får kontroll og endelig kan senke skuldrene i regissørhimmelen.

Svar
Tore Andre Øyås sier:

8. september 2017, kl. 15:38

Kan til en viss grad like Nolans(over)tro på publikums evner til egen innlevelse og liknende, som du beskriver her. Det skiller ham befriende godt fra alt for mange andre regissører og filmer, absolutt!

Videre er filmene hans virkelig en opplevelse. I tilfellet Dunkirk (og mange av hans andre filmer) har jeg imidlertid svært liten tro på eh… menneskeheten, altså at de fleste klarer og makter bringe følelser inn i karakterer og historier som bevisst er frarøvet mye av dette, og hvor han nettopp unngår å fremstille dem som ekte mennesker.

Jeg selv klarer rett og slett ikke engasjeres særlig av Dunkirk, i dens mangel på emosjoner, empati og dermed lite troverdige skildring av det som ellers så filmteknisk er knakende godt laget om krig og jævelskap.

Noe av poenget blir at Dunkirk slår sin egen antieffekt i hjel, fordi den er så ekstremt lavmælt i emosjonsskildring, kroppslige og mentale skader, og lignende. Det er liksom ingen mellomting mellom Mel Gibsons tidvis banalt klisjéfulle Hacksaw Ridge, og Nolans Dunkirk.

Det er derfor fristende å spørre seg om filmen mest appellerer til «kalde» menn, hvis følelser og emosjonelle skildringer i film rett og slett bare føles påtrengende og ubehagelig?
Hadde 90% av verdens filmkritikere vært kvinner, ville Dunkirk da blitt så unisont hyllet (for sin kaldhet)?

Det tror jeg nemlig ikke. Nolan blir for meg derfor veldig oppskrytt, spesielt siden han hylles for disse særegne grepene, mer enn å konfronteres. Hvorfor en samlet (mannlig) kritikerverden hyller dette såpass ukritisk blir slik rett og slett på grensen til uforståelig. Det er selvsagt lov å like ham og dette, men hvor mange andre regissører slipper unna med å ta bort menneskeligheten hos sine karakterer, uten å få gjennomgå negativt?

Svar
Thomas Fossgard sier:

8. september 2017, kl. 19:10

Må si meg helt rivende uenig Tore Andre.

Denne filmen nærmest krever en følsom seer som kan fylle inn tomrommet som Nolan har lagt åpent. Filmen oppleves kun kald og tom hvis man ikke investerer i tematikken og karakterene på egen hånd.

(Det var ikke ett tørt øye blant dem jeg så den sammen med!)

For eksempel gutten på båten som kanskje er på rømmen eller har problemer. Vi vet ikke hva eksakt som er historien hans, men vi kan lett forestille oss ganske mye utifra ansiktet og typen. Kanskje du kjenner til eller har møtt en slik karakter i ditt eget liv?

Ved at karakterene er såpass mystiske, og vi har så lite informasjon om dem, er vi invitert til å skape våre egne, og gjerne utifra personlige erfaringer og minnner. Dette blir ofte veldig sterkt.

Det er svært sjeldent at store produksjoner eller regissører enten får, tør eller kan lage slike filmer og det er unikt og spesielt at en mester som Nolan gjør det.

(Som Perspektiv er det også passende, da evakueringen nettopp var en kjempeinnsats for å redde folk man ikke kjente. Sånn sett er vi i filmen omtrent på høyde med de som deltok i hendelsene.)

Svar
Tore Andre Øyås sier:

9. september 2017, kl. 21:43

Det er ikke gitt at vi mennesker klarer å investere så sterkt som du sier. Mulig mange klarer det, men jeg vil tro det er svært merkelig om ikke mange også blir kraftig forstyrret av alle filmens (fraværende) elementer, vel så mye som fascinert av dem. For meg forstyrrer det fraværende, mer enn forsterker det som ikke er der.

Jeg er selv en tidvis (over)følsom kar (faktisk), så null problem i å engasjere meg eller berøres emosjonelt. Jeg bare sier at jeg tror vi mennesker er litt ulike der, i hvert fall skjer det noe (anti)effektfult i meg som seer når Nolans grep mer irriterer og forstyrrer, mer enn altså berører. Det er derfor egentlig ikke noe å diskutere, jeg båre prøver å forstå hvorfor.

Som motsvar til deg kan jeg si at de jeg har snakket med ikke akkurat hadde klump i halsen selv, og flere påpeker at de ble
så overrasket av filmens kaldhet at det nettopp ble «forstyrrende» og et grep som kom totalt uventet. Igjen, jeg tror ikke det er gitt at filmen treffer alle like godt. Det ville jo også virkelig vært menneskelig psykologisk merksnodig om man reagerer vel så sterk på noe som nesten i alle scener er fraværende og ikke er der (som skader, emosjonelle ansiktsuttrykk, tårer, redsel, skrik, rop, o.l.) Eller hva tenker du?

Når dette er sagt så synes jeg det funker enkelte steder, som det du nevner med ansikt og personlighetstyper. Han i «hovedrollen» får jeg nemlig litt vondt av, kanskje fordi han er en litt for vanlig gutt som bare blir kastet ut i helvetet. Det blir imidlertid langt mer forstyrrende når folkene ikke reagerer på mer fysisk- og emosjonelt sjokkerende hendelser. Eksempelvis når de tre soldatene sitter på stranda
etter å ha kavet i det iskalde vannet i lang tid. De verken gir uttrykk for å være kalde, fryse eller nettopp ha kjempet for livet. Er de tre roboter som sitter og nyter solnedgangen, eller, hva er greia med den scenen?!

Hvis man klarer å identifisere seg med lidelser, følelser og lett relaterbare opplevelser, blir det veldig mye sterkere vil jeg tro og mene, enn om man må se for seg alt som ikke er der.

Er som sagt enig i at vi både trenger og har godt av en som Nolan, jeg bare sier det ikke nødvendigvis slår ut i full effekt hos alle av den grunn. Det er en viss forskjell mellom det å være alternativ og eventuell også effektiv. Det er også en grunn til at noe heter ‘klisjéer’, som regel fordi det er noe som funker effektivt.

Svar
- Robin sier:
  
  10. september 2017, kl. 11:34
  
  Ahh yes, gode gamle «filmen er kald» argumentet. Husker det var flere som brukte det samme mot There Will Be Blood noen år tilbake. Samme med de som ikke liker Fincher og Haneke.
  
  To each his own
  
  :)