Film fra Sør 2014: Det sies at jenter som bor sammen over lengre tid, tilpasses hverandres hormonsyklus. De blør samtidig. I Daniel Burmans The Mystery of Happiness brukes hypotesen om det motsatte kjønn.

Eugenio og Santiago har tatt konseptet bromance til et helt nytt nivå. De har vært arbeidspartnere i 30 år, men har langt mer til felles enn bedriften ElectrAmigo, som de begge styrer og svirrer rundt i til daglig. Duoen har et nærmest religiøst forhold til vaneregimet de har etablert. Ettermiddagscroissanten dyppes taktfast i cappuccinoen; de utløser identiske ansiktsuttrykk etter å ha vunnet sin ukentlige tennismatch; begge vet når den andre må på do – for også dét gjør de samtidig. Mennenes nesten ekteskapelige forhold introduseres i en nesten romantisk montasje, i slow motion. En hverdag fyllt av honning. Men er de begge lykkelige?

En dag dukker ikke Eugenio opp på jobb. Han er som sunket i asfalten og vil ikke svare på telefonen. Plutselig suser kona hans, Laura, inn i fortellingen og kupper arbeidsplassen. Hun og Santiago forsøker å løse forsvinningsgåten, men politiet viser lite initiativ, hvorpå de oppsøker den pensjonerte etterforskeren Mr. Odukian, som tidligere har jobbet for Israels svar på KGB, Mossad.

Odukians kreative arbeidsmetoder kan minne om Kims lek, styrt etter det armenske ordtaket «i sannhet finnes hemmeligheter som er sannhet». Innsatsen belønnes med at han kan spise alt han orker fra menyen på en eksotisk restaurant – som lenge har vært hans store ønske. Herfra begynner Laura og Santiago å nøste opp sannheten for oss og for hverandre, og vi forstår at Eugenio ikke har fortalt om sine egentlige drømmer til de to nærmeste i livet hans.

Som tittelen antyder, diskuterer The Mystery of Happiness hva lykke er for noe. Er den reell? Triviell? Noe hinsides? Utopier kontrasteres mot hva som er bra nok til hverdags. Mens Eugenio har «tatt en The Beach» og reist langt av gårde for å bli en harvest-mann – hvis drøm er å leve et liv langt utenfor sivilisasjonen i en blomstrete speedo – vet hans tidligere partnere å prise den dagligdagse lykken. Laura og Santiago kommer stadig nærmere hverandre, og savnet etter Eugenio viskes ut. Laura klipper håret så hun likner «dama i Roxette» – det har hun alltid drømt om.

Regissør Burman forteller om folk med helt alminnelige ønsker og helt alminnelige liv. Etter hvert som vi gir slipp på Eugenio, virker det samtidig merkelig at Laura ikke savner nærheten til ektemannen, og i stedet dyrker et aseksuelt forhold til hans beste venn. Dette leder oss til å tro at Santiagos oppfattelse av verden er dikterende for filmen; stilen og tonen synes uforandelig, der den oser av lykksalighet. Dette handler ikke om sorg og tap, men om å sette pris på tilværelsen og gripe dagen.

I likhet med Woody Allen, som flere kritikere sammenligner ham med, er Burmans filmer drevet av dagligdagse, uformelle samtaler i et muntert toneleie, som samlet sett peker mot hva vi søker i livene våre, uten å belære eller moralisere. Handlingen utspiller seg på hverdagslige og folksomme møteplasser: arbeidsplassen, kjøpesenteret, kafeen, hos massøren, på tennisbanen osv. Vi befinner oss på bakkeplan.

Vi er alle på leting etter «landet av melk og honning», stedet som kan gjøre oss lykkelige i livet, og Burman blir nesten bokstavelig når en av rollefigurene vil starte med birøkting for å bli rik på flytende søtstoff.

Samtidig er Burman tvetydig nok til å unngå påstander om hva som definerer lykke, hvor den befinner seg eller hva den gjør med oss. The Mystery of Happiness er både behagende og akkurat passe tankevekkende.