Cannes 2013: James Gray var representert med to filmer under årets Cannes-festival; The Immigrant, som han har skrevet og regissert var med i hovedkonkurransen, mens Blood Ties, der han har stått for manuset, ble vist utenfor konkurranse. Begge fikk nokså lunken mottakelse av pressen under festivalen. Får James Gray den anerkjennelsen han fortjener?
I tilfellet med The Immigrant kan jeg ikke uttale meg, ettersom jeg beklageligvis ikke fikk sett den i løpet av festivalen. Men Blood Ties var noe av det beste jeg så i Cannes – en film som, selv i hendene på en annen regissør (Guillaume Canet), føltes som en James Gray-film. Man må selvsagt passe seg for å klistre merkelappen «auteur» på filmskapere for fort, kanskje også når det gjelder Gray, som medregnet The Immigrant kun har regissert fem filmer til nå. Selv har jeg heller ikke sett alle, men gjennom sine to forrige, Two Lovers og We Own the Night, har jeg blitt overbevist om Grays betydelige evner som filmskaper.
Å bruke velprøvde sjangerkonvensjoner for å utfolde seg kunstnerisk og intellektuelt er neppe noe nytt filmhistorisk sett, særlig ikke innenfor det amerikanske studiosystemet. I Grays tilfelle har denne oppskriften splittet kritikerne; noen hyller ham for å sette et personlig avtrykk i pløyd mark, mens andre har avskrevet filmene hans som forutsigbare og uengasjerende. Det er lett å fnyse av Gray som en Hollywood-regissør i mengden, ikke minst fordi hans individuelle preg er så forsiktig og varsomt. Men hvis man først forstår at for eksempel We Own the Night handler om ekte mennesker, vel så mye som action og spenning, er det gripende og inviterende, det Gray forteller, og langt fra forutsigbart.
Gray har selv uttalt at filmene hans er selvbiografiske (jamfør Conversations with James Gray, der han intervjues av Jordan Mintzer). Dette gjelder særlig alt som dreier seg rundt familierelasjoner – en tilbakevendende tematikk hos Gray, ofte preget av innestengt sårhet og kommunikasjonsproblemer hos rollefigurene. Gray foretrekker gjerne å la skuespillerne sine improvisere, og tilpasser dialogen til deres personlighet, slik at øyeblikkets kraft kan fanges og deretter slippes løs over tilskueren. Slik sett er det kanskje ikke så overraskende at Joaquin Phoenix og Gray med The Immigrant samarbeider for fjerde gang. Phoenix er god på å være spontan, undertrykt og eksplosiv – gjerne alt på én gang.
Selv om Blood Ties altså ikke er regissert av Gray selv, er manuskriptet hans mest ambisiøse til nå, skrevet i samarbeid med regissør Canet. Det er mange rollefigurer av stor betydning i filmen, spilt av gode skuespillere, som vies omtrent like mye plass. Enkelte av dem forsvinner uvørent inn og ut av fortellingen, som i likhet med We Own the Night kretser rundt et brødrepar som befinner seg på hver sin side av loven. Handlingen utspiller seg på 1970-tallet, og filmen har en kledelig og distinkt syttitallsfølelse over seg. Ikke ulikt noe en alvorstung Robert Altman kunne ha laget, eller en upolitisk Sidney Lumet – eller bare en mer nedtonet krimsaga, bygget over samme lest som Gudfaren.
Clive Owen spiller Chris, det sorte fåret i familien, mens Billy Crydup spiller politimannen Frank. Rundt dem befinner det seg familiemedlemmer, kjærester og kolleger, som på forskjellig vis trekkes inn i Grays shakespearianske rivaliseringsintrige. Rollebesetningen er formidabel: Marion Cotillard som narkoman hore, Mila Kunis som en slags «girl next door» med jobb på et bilverksted, James Caan som favoriserende far, Zoe Saldana som brysom forelskelse for Frank, som plages av at ikke alle synes det er greit å blande hudfarger.
Karaktergalleriet er altså langt på vei en samling døsige klisjeer, som i likhet med filmens handling låner ubeskjedent fra melodramaet. Men det er i tilfeller som dette man ikke må skyve fra seg James Gray. Han tar påstanden om at det faktisk er en grunn til at noe er klisjeer på ramme alvor, setter sitt velskrevne, seriøse og personlige preg på dem, og etterlater oss med en gruppe glimrende skuespillere som virkelig engasjerer. Som i livet selv er mye usagt og mange følelser holdes tilbake, men ser man forbi det åpenbare med et konsentrert blikk, oppdager man reaksjoner som er hevet over all tolkning og synsing. Særlig brødreparet i Blood Ties har en fascinerende dynamikk seg imellom; de vil bli elsket av hverandre, men er stolte og stoiske, krangler og søker bekreftelse om hverandre. Et par sekunders vemodig blikk, en måte å stå på eller en ladet replikk, og man gripes av følsomheten som slipper gjennom forsvarsverket.
Guillaume Canet, som morsomt nok spilte i den franske originalversjonen av Blood Ties, regisserer skuespillerne med påpasselig avstand. Han lar moralske dilemmaer få puste via syttitallslåter, nidkjært realistiske kostymer og Marion Cottilard i sakte film under dempet bar-lys, og strammer grepet i utmerkede spenningssekvenser, som ikke står mye tilbake for det Gray selv gjorde i We Own the Night. Men formspråket er hovedsakelig nedtonet, slik at skuespillerne uanstrengt får spille skikkelig ut. Oppmerksomheten rettes mot samhandlingen mellom rollefigurene.
Blood Ties er lang og bred, men føles likevel intim, og ender med like mengder gripende tilfredsstillelse og usikkerhet. Selv om filmen står i fare for å falle mellom to stoler – hverken tilstrekkelig kommersiell eller kunstnerisk ambisiøs – får den forhåpentligvis et publikum som virkelig opplever dens særegne tone og ubestridelige kvaliteter.