Cannes 2013: Tolv dager med endeløse køer i solstek og regndusj, kilende overraskelser og kvalmende skuffelser, sløyfer i halsen, østers-måltider, rosévin og champagne til lunsj er nokså utmattende. Mer enn man skulle tro, selv om festivalen i all hovedsak er opphissende og morsom – årets store kulturbevigenhet for alle cineaster som får anledning til å avlegge et besøk.

Inntrykkene lar seg vanskelig sortere mens man står midt i det hele, trass endeløse samtaler og diskusjoner, så kveldens forestående palmedryss er en naturlig anledning til å komme med noen oppsummerende betraktninger og en og annen spådom om hva juryen vil belønne fra årets hovedkonkurranse.

2013 ble en svak årgang for programsjef Thierry Frémaux. Selv om flere jeg har snakket med underveis så ut til å være godt fornøyde, mener jeg det er rimelig å kreve at verdens mest prestisjetunge filmkurv skal romme bedre varer enn det som var tilfellet i år. Brorparten av filmene i hovedkonkurransen svarte rett og slett ikke til forventningene. Betydelige filmskapere leverte under pari, mindre etablerte stemmer gjorde seg mer eller mindre ubemerket. Flere av filmene var relativt gode, andre middelmådige og noen direkte dårlige – i en slik grad at man ble svimmel av å tenke på at de faktisk hadde blitt innlemmet i utvalget.

Mahamat Saleh-Harouns Grigris er det grelleste eksempelet. Regissørens forrige film, En mann som skriker vant juryens pris i 2010 og var en nydelig far/sønn-fortelling, vakkert formidlet i et sobert filmspråk som bar bud om noe så sjeldent som en afrikansk filmskaper med internasjonal gjennomslagskraft. Men når Cannes inviterer Saleh-Haroun tilbake med Grigris, gjør de både ham og festivalen en bjørnetjeneste. Skal man automatisk belønnes med carte blanche på Croisetten etter én suksess? Er en film nødvendigvis spennende fordi den kommer fra Tsjad? Grigris er vakkert fotografert, men et amatørarbeide omtrent alle andre områder. Hovdrolleinnehaver Souleymane Démés fysiske handikap kunne sikkert blitt utforsket på en spennende måte (eller bare vært en artig YouTube-video), men Saleh-Haroun er mest interessert i å fortelle en kløfremkallende platt kjærlighetshistorie, med et kvinnelig attraksjonsobjekt som – sørgelig nok – er påfallende blekhudet. Grigris bykser fra gulvet som en tsjadisk Flashdance, roter seg inn i en kriminell underverden vi kjenner fra tusen og en milliard andre filmer og ender i semi-Badlands på landsbygda. De to elskende utskuddene, krøplingen og «horen», har forlatt siviliasjonen og skal finne kimen til et nytt liv blant urfolket. Jurymedlem Lynne Ramsay forlot visningen i hulkende gråt, så hvis alt går riktig galt kan Saleh-Haroun ende opp med nok en pris.

Like trøstesløs er Amat Escalantes Heli; en flat skildring av narkomafiaens brutale virksomhet i dagens Mexico, som spekulerer i grotesk vold uten å rotfeste disse sterke virkemidlene i historiefortellingen eller diskutere dem på noen som helst måte. Cannes-yndling James Gray har tydeligvis forelsket seg i Coppolas Rembrandt-aktige bilder fra The Godfather: Part II, og mesterfotograf Darius Khondji kopierer med stor finesse i The Immigrant, men det bronsepregede uttrykket ligger som en kappe rundt fortellingen. Resultatet blir maniert – det vokser ikke ut av filmen, og skyver meg derfor ut på sidelinjen. Fra dette siktepunktet er det vanskelig å vekke frem oppriktig engasjement for en selvutslettende konvensjonell historietime. Det kan høres merkelig ut, men jeg synes faktisk at The Immigrant sliter med noen av de samme tingene vi gjerne trekker frem som «problemene i norsk film»: stivt overspill, underutviklede rollefigurer, kompetent, men glatt iscenesettelse. Marion Cotillard er dog eksepsjonelt god som polsk immigrant, med en svært overbevisende aksent.

Den gjengse begeistringen for Coen-brødrenes Inside Llewyn Davis (som vi snakker om i denne podcasten) må være et resultat av massesuggesjon eller forbausende sterk interesse for amerikansk folk music; den er en fattigmanns ønskereprise av Barton Fink og A Serious Man, overfylt av middelmådig visesang. Rollefigurer popper ut av intet som absurde innslag, antakeligvis ment å illustrere motstridende sider ved Llewyns indre, men reisen faser ut i retningsløs grå og – verst av alt – humørløs tomhet. (Noen vil selvfølgelig innvende at det er jeg som er humørløs her, men det kan jeg leve med.)

Festivalpresident Gilles Jacob og Thierry Frémaux er et fint radarpar; Cannes er først Cannes når man ser disse to stå side ved side på den røde løperen, øyesynlig stolte over å presentere de ferskeste funnene fra verdensfilmen. Men Jacob & Frémaux begynner også å ligne et tohodet troll. Både i år og i fjor ble Frémaux konfrontert med fraværet av kvinnelige filmskapere i de offisielle programmene. Svaret hans var avvæpnende og kjedelig: husk at kvinner også lager dårlige filmer, det er ikke festivalens skyld at filmindustrien fortsatt er mannsdominert, blablabla.

Joda, det er aldeles riktig. Men når dette er tilfellet og de faktisk ønsker å vise publikum spennende kvinnelige filmstemmer, hvorfor er to av de beste filmene i Cannes signert kvinnelige regissører, men likevel ikke invitert til å delta i hovedkonkurransen? Jeg snakker om Sofia Coppolas fremragende The Bling Ring (som vi har diskutert på Filmfrelst) og Claire Denis‘ mørke og blodfylte, hypnotiserende drama Les salauds. Misforstå meg rett: å delta i det offisielle sideprogrammet Un Certain Regard er slettes ikke en ydmykelse, men seksjonens image er knyttet opp mot progressiv og avvikende filmskaping med «et særlig blikk», hovedsakelig representert av mindre etablerte navn som aspirerer til å få sitt gjennombrudd – og på sikt en plass i hovedkonkurransen. Denis er tilbake i Cannes for første gang siden debuten Chocolat (1988), og i mellomtiden har hun da vitterlig blitt en av Frankrikes betydeligste filmkunstnere. En plass i hovedkonkurransen burde derfor vært selvskreven når filmen er såpass potent og ambisiøs – dessuten kryptisk og krevende, slik man forventer av elitistiske Cannes. Jeg synes Frémaux sender ut et merkelig signal her.

Men nok sutring i denne omgang. Straks deles prisene ut, og da må det være lov å håpe på at juryen, under ledelse av selveste Steven Spielberg, gjør fornuftige valg. Mange har snakket varmt om at japanske Hirokazu Koreedas Like Father, Like Son sannsynligvis appellerer til Spielbergs forkjærlighet for familietematikk og fortellinger som bygges rundt separasjon og gjenforening. Filmens idé er veldig god. To familier finner ut av at sykehuset ulykkeligvis byttet om på sønnene deres etter fødselen, og blir nødt til å ta et vanskelig valg. Er arv viktigere enn miljø? Er det blodsbånd eller samvær som skaper kjærlighet? Koreedas filmer er lavmælte og ettertenksomme, men her bruker auteuren vel mye tid på å utbrodere de forskjellige sidene av konflikten, i en slik grad at han mister litt av hjertet og drivkraften i fortellingen. Like Father, Like Son er respektabel, men ikke blant Koreedas beste, og neppe slående nok til å vinne Gullpalmen. En jurypris høres mer riktig ut i mine ører. Mon tro om Spielberg allerede har sikret seg rettighetene til den amerikanske remaken?

Paolo Sorrentinos flamboyante stil er svært velegnet til å skildre det dekadente Roma i La grande bellezza. Den evige by – revet mellom tradisjoner og modernitet, innsikt og overflate – svever på en magisk sky her, åpenlyst satt i bevegelse av populære myter Federico Fellini skapte med ikoniske La Dolce Vita og den stadig undervurderte Roma. Sorrentino får på fortryllende vis italiensk film til å skinne som i gamle dager, med sin vittige, sylskarpe satire og ekstravagante iscenesettelse. Hver eneste innstilling bruser av idérikdom, men tilskuere med allergi for stilisering vil nok gispe etter luft mellom de rigorøst utmeislede tablåene. Regi-prisen bør være innenfor rekkevidde. Asghar Farhadis Fortiden var ikke undertegnedes favoritt; et melodrama støpt i en nokså uspennende form, preget av klassiske idealer om handlingen, tiden og stedets enhet, med passasjer og vendinger som føles veldig skrevet. Resultatet er mer forglemmelig enn Berlin-vinneren Nader og Simin – et brudd, men skuespillerne blåser liv i materialet, og i lys av den positive kritikermottagelsen må nok Fortiden regnes som en sterk Gullpalme-kandidat (her var dessuten Montages-redaksjonen uenige, hvilket fremkommer i vår podcast om filmen).

Mot slutten av festivalen kom endelig det store nedslaget. For noen ganger er en film så sterk av verden formelig stanser. Så levende at den puster, så varm at den brenner, så vakker at du gråter. Jeg var euforisk og rystet da jeg forlot Lumière-salen etter visningen av Abdellatif Kechiches La vie d’Adèle («Blå er den varmeste fargen»); et intimt og intenst coming of age-drama, der vi kastes inn i den søkende Adèles sytten år gamle liv, og følger henne helt til hun etablerer seg og opplever voksenlivets smertelige utfordringer. Sentralt står relasjonen til den blåhårede kunstneren Emma (Léa Seydoux), som Kechiche skildrer med et voldsomt nærvær. I de mye omtalte sexscenene bruker Kechiche kroppene som kommunikasjonskanal for parets eksplosive begjær, og dét på aldeles forstummende vis – som fikk publikum til å reagere med henrykt applaus. Alle har snakket om hvor enestående Adèle Excarchopoulos er i hovedrollen, og ingen har overdrevet. Den unge skuespillerinnen bærer virkelig denne 3 timer og 7 minutter lange filmen, helt uanstrengt. Kameraet er forelsket i det inntagende vesenet hennes, men Excarchopoulos’ prestasjon er mer enn karisma og kroppsspråk; hun formidler rollefigurens opplevelse av verden med så stor overbevisning at det nesten er vanskelig å akseptere at hun faktisk spiller. Adèle stiger ut av lerretet og rett inn i hjertene våre. Vi skal skrive og snakke mer om dette mesterverket i tiden som kommer, men her og nå kan vi konstatere at Montages-redaksjonen reagerer med vantro om La vie d’Adèle ikke tar med seg den aller gjeveste prisen hjem. Den overveldende mottagelsen, særlig blant franske kritikere, har da også gjort den til en storfavoritt.

Tidligere var det slik at Gullpalme-vinneren også kunne vinne andre priser (Dancer in the Dark fikk prisen for beste skuespillerinne i tillegg, Elephant beste regi osv.), men dette har endret seg, og palmen skal ikke lenger flankeres av andre utmerkelser. I virkeligheten er det ingen som kan utfordre Adèle Excarchopoulos i kategorien beste skuespillerinne, men hvis filmen skal belønnes med hovedprisen må det gjøres kompromisser. Da tror jeg Marion Cotillard kan stille sterkt, ikke minst fordi mange trodde at hun skulle få prisen i fjor, for Jacques Audiards tann- og benløse drama Rust og bein. Michael Douglas bør på sin være en opplagt kandidat til prisen for mannlige skuespiller, med sin kostelige tolkning av Las Vegas-stjernen Liberace i Steven Soderberghs Behind the Candelabra.

Vi kan aldri «stole» på juryen. Nanni Morettis hårreisende valg om å belønne Matteo Garrones Reality med Grand Prix i fjor, og samtidig la Leos Carax’ umiddelbare klassiker Holy Motors dra tomhendt hjem, beviser dét. Men det er lov å krysse fingrene – og da for Adèle Excarchopoulos og Abdellatif Kechiche. Montages-redaksjonen ser frem til ny festival i 2014 og håper at Thierry Frémaux og kompani kan grave enda dypere etter filmskatter i fremtiden.