Xavier Dolans mesterverk er en av de vakreste fortellingene om umulig kjærlighet jeg har sett på film – og uten sammenligning min favoritt i 2012. Laurence Anyways er fri. Fri for uttørkede konvensjoner, men også fra ideer om å aktivt bryte med dem. Filmen er så estetisk overveldende at man gisper etter pusten, men de virtuose regivalgene virker intuitive og uanstrengte – de er følt med en utstrakt og omfavnende hånd, ikke nødvendigvis tenkt sønder og sammen. Dolan kjenner sin filmhistorie, og en kyndig cineast vil få assosiasjoner til både Almodóvar, Kubrick og Wong Kar-wai, men i all hovedsak står Laurence Anyways helt for seg selv, bemerkelsesverdig uforstyrret av postmoderne støy.
Denne episke fortellingen om Laurence (Melvil Poupaud) og Freds (Suzanne Clément) relasjon gjennom nittitallet preges av gjennomgående inderlighet, en følelse av absolutt sannhet, som ikke minst oppstår gjennom den unge regissørens bemerkelsesverdige samspill med hovedrolleinnehaverne. Vi inviteres til å være sammen med dem i et rom der all forfengelighet opphører, nesten i kontrast med, eller snarere som en sparringspartner til filmens fullendte ytre. De to er nakne og sårbare, til tider i oppløsning – de er menneske-mennesker som evner å elske og bli elsket, uten berøringsangst. Således lever de også ut den emosjonelle straffen som kjærligheten bringer med seg, i den harde knuten der båndene strammes. Og til slutt har jeg investert så mye i rollefigurene og Dolans visuelle univers at jeg får følelsen av å ha levd et helt liv med filmen. Laurence Anyways har blitt en del av meg.
Og størst av alt er kjærligheten, ser det ut til. For som Laurence Anyways, kretser også Michael Hanekes Gullpalme-vinner rundt dette evige temaet, jamfør filmens tittel. Men Amour handler også om døden, om hvordan en sterk relasjon til et annet menneske får sitt uunngåelige slag i siden når alderdommen inntreffer. Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva begår hjerteskjærende rolleprestasjoner, og Hanekes destillerte filmspråk har aldri vært mer ekspressivt, nesten bergmansk.
All den tid Haneke har brukt på å dekonstruere og ta avstand fra forføreriske grep, er det noe unevrotisk og sindig over formen her – som om den østerrikske mesteren ikke lenger har noe å bevise. I så måte er Amour en “gammelmanns film”, men i beste forstand. Og hvis man skulle ledes til å tro at Haneke har lagt spanskrøret på hylla, finnes her også sekvenser som får en til å hoppe himmelhøyt i stolen eller kaldsvette av angst. Men først og fremst er Amour en høyst nødvendig film som kan trøste og forberede oss på livets slutt, gjennomtrukket av oppriktig, uromantisk humanisme.
Denne hypnotiserende vakre, sensuelle filmen skildrer livet på et fransk bordell på tampen av det nittende århundret, og bruker denne overgangsfasen – fin de siècle – til å ramme inn et portrett av samholdet mellom de prostituerte, som bruker de velskulpturerte kroppene sine til å nedbetale gjeld, slik at de en gang kan komme seg videre i livet. Disse kvinnene blir bildet på fetisjismens vrangforestillinger og skambelagte drømmerier; på en verden i konstant bevegelse mot modernisering og rasjonelle prinsipper, der mennesket flytter seg lengre og lengre vekk fra naturen og erotismen, over mot den siviliserte kulturen. Som i sin tur skaper enda mer groteske dragninger mot det forkvaklede – gjerne regelrett forstyrrede begjærspraksiser.
Regissør Bertrand Bonellos tilnærming befinner seg i skismaet mellom det romantiserende og det iskaldt kritiske. Filmen er nødvendigvis erotisk, endog fetisjistisk i sine smektende bilder av fysisk skjønnhet, men aldri på en lettkjøpt eller vulgær måte. Og selv om L’Apollonide er så formfullendt og vakker at det bruser i årene mine, er den også grusom, ofte kvelende dyster i sine kompromissløse skildringer av fysiske og psykiske overgrep. Dessuten tynget av ubønnhørlig hjertesorg, skildret i et knippe uforglemmelige karakterøyeblikk som skjærer til hjertene våre blør.
Vekten av Margarets samlede bestanddeler merkes godt i både kropp og sjel, lenge etter at filmens tre omfangsrike timer er over, og krever at du påspanderer filmen et gjensyn eller to for å oppdage de mange detaljene i Kenneth Lonergans utsøkte dialog og innsatsen fra et praktfullt skuespillerensemble – der Anna Paquin begår den aller sterkeste rolleprestasjonen jeg har sett i år. Margaret er en rystende og svært interessant coming-of-age-fortelling om en hensynsløs tenåringsjente med et groteskt realiseringsprosjekt. Lonergan åpner både for innlevelse og kritisk avstand, slik at vi også får muligheten til å betrakte Lisa fra utsiden. Et menneske som ofte ikke evner å se andre enn seg selv, som er uempatisk og uutholdelig selvsentrert; en som ikke har lært seg kodene for hvordan man skal forholde seg til andre, fordi hun har mer enn nok med å håndtere seg selv og sine egne voksesmerter.
Lisa realiserer seg selv i medlidelsens og deltagelsens navn. Denne umoralen blir et hovedtema for Lonergan, og Margaret bør derfor huskes som et betydelig portrett av amerikansk mentalitet tidlig på 2000-tallet (den ble skutt i 2005). Samtidig lar det periodespesifikke seg generalisere, inn i nåtiden og fremtiden, fordi Margaret dypest sett er en fortelling om noe så vanlig som mennesker under forandring. Mennesker som ikke ser seg selv utenfra fordi introspeksjonen tar overhånd, i lys av omstendigheter som overvelder dem.
Årets mest ambisiøse og suggererende blockbuster er nok engang signert Christopher Nolan, og avslutningen på Batman-trilogien orkestreres med så sterk musikalitet og forførende retorikk at det hele ligner en symfoni. Fiksjonsuniverset Nolan tegner opp i The Dark Knight Rises er en sjangerdefinert, oppsvulmet versjon av vår tids faktiske verdensbilde. I sin kjerne er dette en “underholdningsfilm”, i skismaet mellom action, krigsdrama og dystopisk science fiction, men Nolans konsekvente terroristmotiv gjør det vanskelig å se filmen uten å forholde seg til andre virkeligheter som omkranser den, som gjør den relevant og voldsom – og problematisk.
Med all sin massive muskelkraft, evne og vilje til å gå dit få andre gjør – til å tøyle strikken inntil den nærmer seg det absolutte bristepunktet, der en revisjonistisk adaptasjon av en høyt elsket tegneserie står i fare for å bli et spekulativt, angstfremkallende vanvidd – er The Dark Knight Rises en film som med nesten mystisk fingerspissfølelse tester ut materialets bæreevne, uten å miste det i bakken. Snarere stiger en følelse av kommersiell filmkunst på sitt mest fascinerende og velskulpturerte opp av lasset og inn i filmhistorien. The Dark Knight, inklusive Ledgers Joker, vil nok alltid bli stående som selve klassikeren – filmen som hevet superhelt- og tegneseriesjangeren opp til et nivå ingen trodde var mulig. Den mer polariserende, snart regelrett undervurderte The Dark Knight Rises kan på sin side vise seg å bli verket som for alvor diskuteres og analyseres, som samler trilogien til å bli en mer kraftfull utsigelse enn noen kunne ane da Christopher Nolan gravde frem lynvingen fra asken i 2005. Et actionepos om en postmoderne verden som er frarøvet uskylden og aldri kan gjenerobre den.
Polisse forteller ærlig og brutalt, men ofte galgenhumoristisk om barnevernsavsnittet ved en politistasjon i Paris, og hvilke utfordringer som møter de ansatte i hverdagen, både på arbeidsplassen og i privatsfæren. Regissør, manusforfatter og skuespiller Maïwenn kaster oss rundt, lik en løve som leker med byttet sitt. Alt som er ment å være morsomt er så vittig at man gapskratter, mens det som er vondt på sin side er tilnærmet uutholdelig å se på. Det er ingen enkel oppgave å få slike kontinuerlige stemningsskifter til å fungere, men her føles blandingen av humor og alvor aldri forsert. For er det ikke slik vi mennesker er? Vi ler i det ene øyeblikket, for så å gråte i det neste. Øyeblikkene av vektløshet og tyngende jammerdaler i Polisse befrukter hverandre, fordi denne stadige vekslingen skjerper blikket vårt og gjør filmen like uforutsigbar som livet selv.
Felles for begge stemningsleiene, er en gjennomgående medmenneskelighet. En varm, omtenksom tone ligger bredd utover hele Maïwenns mikrounivers, der rollefigurene gis et nødvendig rom til å utfolde seg i all sin feilbarlighet. De ler i upassende situasjoner fordi de simpelthen ikke klarer å holde seg; hisser seg opp og skriker overgriperne i trynet når de provoserer dem som verst; ser seg selv der de burde sett andre. Slike nyanser gjør at Polisse genererer langt mer innlevelse i meg enn mange lignende filmer. Maïwenn konfronterer oss med mørke sider av mennesket som er vanskelige å forholde seg til, samtidig som hun aldri omgår kjærligheten og skjønnheten.
Moonrise Kingdom og Hugo er årets beste barnefilmer – kanskje aller mest for oss voksne – fra to av amerikansk films mest verdsatte og umiskjennelige auteurer.
Wes Anderson finner ungdomskilden i Moonrise Kingdom og leverer kanskje sin mest fullendte film noensinne, som jeg gjerne skulle ha plassert enda høyere på listen. Her møter vi to ville barn som har flyktet inn i seg selv, som må stige ut av barndomshjemmet som overvåker dem og samtidig distansere seg fra den gryende ungdomstidens intrigefylte krigssone. To utskudd i blomstring som har oppnådd gjensidig kjærlighet ved første blikk, og som sammen skal begynne et nytt liv ute i villmarken. Et finere utgangspunkt for en klassisk fortelling om ung kjærlighet skal man lete lenge etter, og Jared Gilman og Kara Haywards eksentriske rolleprestasjoner er så bedårende at man smeltes inn i det eventyrlige universet. Andersons formspråk er like stringent og frydefullt Kubrick-symmetrisk som alltid, men midtveis i filmen blir han øm og søkende, nesten impresjonistisk; her minner tonen om den man finner i Francois Truffauts udødelige barne- og ungdomsskildringer.
Martin Scorsese går i barndommen med Hugo Cabret, en Charles Dickens-aktig fortelling om en fattiggutt (følsomt spilt av Asa Butterfield) som vinner halve kongeriket når den avdøde farens oppfinnelse leder ham til den resignerte filmskaperen Georges Méliès. Scorsese er en av våre mest karismatiske og kunnskapsrike filmformidlere (hvem har ikke latt seg rive med av A Personal Journey with Martin Scorsese Through American Movies?) og det siste tiåret har tilskuddene til filmografien hans båret sterkt preg av dette (tenk på Hollywood-romantiske The Aviator og Hitchcock/Powell-amalgamet Shutter Island). Med Hugo Cabret skriver han sitt ultimate kjærlighetbrev til filmhistorien, ikke utelukkende fordi han vellystig boltrer seg i motiver fra filmens barndom, men fordi han gjennom en makeløst imponerende iscenesettelse (foto og produksjonsdesign skaper assosiasjoner til selveste Once Upon a Time in America) maner frem et vegg-til-vegg-teppe av filmmagi. Så sterk at den fukter øynene til alle cineaster med et bløtt hjerte.
Som du ser meg ble for meg det mest overveldende møtet med en ny norsk film på mange år, kanskje helt siden Joachim Triers Reprise. Dag Johan Haugerud viser en evne til å forstå og skildre enkeltmennesket; han ser andre som oss, i hverdagen, uten å la fiksjonen temme dem til å bli sjablonger eller karikaturer. Han tar seg tid med mennesketypene han skildrer, fordi han er glad i dem. Og han tar seg tid med oss, fordi han har respekt for sitt publikum. Lik store deler av den norske virkeligheten – om man gransker den med skråblikk – er Som du ser meg ofte hysterisk morsom i hvordan den viser mennesker som desperat forsøker å holde på en siste rest av integritet på den sosiale arena, og rollefiguren Grete Maigret (subtilt spilt av Ragnhild Hilt) må nesten gå ned i historien som et slags ikon i norsk film. Og sjelden har jeg vel sett større fortvilelse enn den jeg finner i øynene til Laila Goody.
Skuespillerinstruksjonen og manusarbeidet i Som du ser meg holder et skyhøyt kunstnerisk nivå man bare unntaksvis ser her til lands, og hårene mine reiste seg av grøss når brorparten av riksavisenes kritikere gav en slik film lunknere anmeldelser enn balsatre-lette Kon-Tiki og substansløse 90 minutter.
Det er få ting jeg liker så godt som coming of age-fortellinger, og til tider rammes jeg av en nesten patetisk forkjærlighet for college- og high school-filmer av alle mulige slag. En gang i blant kommer det genuint bevegende, smarte eller morsomme tilskudd til «sjangeren», og i år har nittitallshelten Whit Stillman og forfatter/filmdebutant Steven Chbosky sjenket oss svært forskjellige gaver med henholdsvis Damsels in Distress og The Perks of Being a Wallflower. Førstnevnte er Stillmans etterlengtede comeback, hvor han finner tilbake til sin idiosynkratiske intellektuelle humor fra Metropolitan og The Last Days of Disco. Der disse klassikerne minner en hel del om Woody Allen – med et snev av John Hughes – slekter Damsels in Distress vel så mye på sardoniske jentegjeng-filmer som Heathers og Mean Girls, men Stillmans snobbete piquéskjorte-sjargong gir den et helt distinkt preg. Greta Gerwig befester sin posisjon som en av mine nyervervede favoritter; hennes mimikk og kroppsspråk tilføyer ekstra spenst til Stillmans utsøkt vittige og kloke manuskript.
Om Damsels in Distress er årets morsomste film, er The Perks of Being a Wallflower en av de mest rørende. Steven Chbosky har filmatisert sin egen roman med imponerende eleganse, og utviser stor ømfintlighet og omtanke i måten han skildrer rollefigurene på – som om de var hans egne barn. Noe av det aller fineste med The Perks of Being a Wallflower er at de tre hovedkarakterene, forrykende spilt av Logan Lerman, Emma Watson og Ezra Miller, er så fine folk. De tar vare på hverandre, er varme og forståelsesfulle – også når ting blir vanskelig. Fremstillingen av utflytende og forvirrende grenser mellom vennskap og romantikk er enestående god, og etterhvert som filmen skyter pil etter pil i brytkassen, blir det vanskelig å stå imot en sterk reaksjon. Selv tørket jeg tårer fra kinnene mine under flere partier i denne filmen.
Jeg hadde store problemer med å svelge Vi må snakke om Kevin når jeg så den på pressevisning i Cannes for halvannet år siden, men filmen har aldri sluppet taket og invitert til flerfoldige, besnærende gjensyn. Lynne Ramsay overgår seg selv når hun på oppsiktsvekkende vis mestrer å skildre komplekse menneskelige tilstander gjennom visualitet alene (Dag har skrevet utfyllende om filmens visuelle dimensjon i denne artikkelserien). Rødtoner blør utover bildene på megetsigende vis; denne kjærlighetens, hatet og blodets farge, som speiler de motsigelsesfulle følelsesstormene hos en mor som skjønner at sønnen hennes er et monster.
Vi må snakke om Kevin problematiserer noe vi tar for gitt i kulturen vår – den ubetingede kjærligheten vi forventer at skal eksistere mellom en mor og hennes barn. Filmen spekulerer, men havner hårfint på den riktige siden av gjerdet. Tilda Swinton formidler det ulmende hatet, og forsøket på å fortrenge det, på en mesterlig måte, men det er samspillet med isnende Ezra Miller som skaper filmens aller sterkeste øyeblikk. Bør arkiveres under merkelappen «stor/problematisk kunst».
11. Tomboy (Sciamma)
12. Haywire / Magic Mike (Soderbergh)
13. Faust (Sokurov)
14. Play (Östlund)
15. The Myth of the American Sleepover (Mitchell)
16. Historien om Pi (Lee)
17. Shame (McQueen)
18. Miss Bala (Naranjo)
19. Prometheus (Scott)
20. This Is Not a Film / Til ungdommen (Panahi/ Moe)
Hederlig omtale: Paradis: Kjærlighet, Young Adult, Cosmopolis, 21 Jump Street, War Horse, Bullhead, Killer Joe, Happy End og Martha Marcy May Marlene.
Klapp på skulderen: Post Tenebras Lux, En kongelig affære, The Cabin in the Woods, Nostalgia for the Light, Beyond the Hills, Walk Away Renée, Dark Shadows, To Rome With Love og The Turin Horse.
Pisk på ryggen: Superclasico (#1), Las Acacias, Pièta, Reisen til Julestjernen, Mer eller mindre mann, Ted og John Carter.