Metropolitan plasserer seg i tradisjonen fra Flauberts a-moralske objektivitet, hvor vi som seere kikker inn i en nærmest tidløs snøkule-verden med vekslende forestillinger om hva som sømmer seg og ikke.

Rollefigurene i Metropolitan både kan mye og vet lite på en og samme tid, og denne ungdommelige ufullstendigheten føles som destillert Whit Stillman. Selvsikker, så usikker. Trygt, så utrygt. Original, men også i gjeld til andre.

De er intellektuelle, statussentrerte og fulle av blodig kjærlighetslyst, men opplever sjeldent eller aldri den forløsningen de håper på. Møt Whit Stillmans dekadente storbyunivers. [3]