Filmfrelst #109: Filmåret 2012

Tradisjonen tro har vi i Montages latt det gå inflasjon i topplister, og latt redaksjonen få boltre seg med å sette opp sine individuelle Topp 20-favoritter i den store topplistesaken for 2012. Men selvfølgelig sier vi oss ikke tilfredse før vi også får pratet oss gjennom filmåret og listene i en utvidet podkast-episode, og dermed er årets første Filmfrelst dedikert til våre favorittfilmer fra året som gikk.

I denne episoden får du høre hvilke filmer Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen, Thor Joachim Haga og Martin Sivertsen satte aller mest pris på i 2012, hvilke filmer som skuffet, og hvordan Montages oppfattet filmåret som helhet.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

e sier:

4. januar 2013, kl. 09:47

Epic!

Svar
Daniel Flyum Neira sier:

7. januar 2013, kl. 10:27

Noen umiddelbare tanker om Amour. Jeg var litt skuffet først, men denne filmen merker jeg vokser i meg nå. Jeg tenkte på en ting som blir sagt i filmen, da han forteller at han så en film som barn og møtte en bølle på vei hjem som tvang han til å gjenfortelle handlingen i filmen. Han gjorde det, begynte å gråte og sier at han da følte at filmen var bedre etter han hadde sett den.

Det var nesten dette som skjedde med meg da jeg kom hjem i dag. Jeg diskuterte filmen med kjæresten min og ble faktisk mer rørt enn da jeg så filmen. Vi vet jo fra før at Haneke er en mester til å få publikum til å føle akkurat det han vil når han vil. Kan dette være et meta-element i filmen? Klassisk Haneke.

Svar
Magnus Nikolaisen sier:

7. januar 2013, kl. 11:59

Du setter fingeren på et spennende punkt med Amour, Daniel! Jeg har foreløpig bare fått sett filmen en gang og har ikke klart, som deg, å koble sitatet i filmen med opplevelsen av Amour. Men det er jo påfallende, og om det er et bevisst meta-element fra Haneke så er det jo helt vanvittig presist, og nesten arrogant (på en veldig bra måte selvfølgelig)!

Amour fungerer på akkurat den måten som både du og han i filmen opplever, for min egen del var det på først på vei ut av kinosalen filmen fikk sin største virkning. Mens jeg så filmen var jeg så vurderende av hva jeg så, samtidig som man prøver å følge med og forstå. Filmen er jo nedstrippet, konkret og uten stor sentimentalitet og dramatikk eller overraskende vendinger, og kjenner man handlingen fra før vet man på et vis hva som kommer.

Likevel er filmen et mesterverk, og det er grunnet mange ting som kan oppsummeres i at Haneke har en enorm kontroll over filmmediet og vet nøyaktig hvilken funksjon de grep han gjør har. Ikke minst er han perfeksjonist og en mesterlig skuespillerinstruktør. Tematikken og hendelsene filmen tar opp kunne ikke vært lagt i bedre hender en Hanekes.

Filmen handler ikke om film som en opplevelse i seg selv, men om noe større. Med frykt for å virke for svulstig vil jeg si at filmen handler om livet, døden og hvordan menneskelige relasjoner definerer deg som et menneske. Nettopp derfor virker filmen på en annen måte og har en enorm kvalitet som ikke skal undervurderes ved at forventningene ikke innfridde mens du så filmen, eller kommentarer som «hadde ventet meg noe mer». Man må ta innover seg filmen som den er, det er jo kanskje fraværet av «noe mer» som gjør den så bra og virkningsfull.

Om Haneke selv er bevisst dette og har lagt inn kommentaren i filmen som en ledetråd for hvordan Amour vil virke på deg så er det helt makeløst.

Svar
Daniel Flyum Neira sier:

7. januar 2013, kl. 15:17

Det er nettopp det jeg tror han er, Magnus. Og det er derfor jeg tror han har nådd et punkt som filmskaper som veldig få når. Fyren virker jo å ha TOTAL kontroll over filmmediet. Det er arrogant, akkurat som du sier. If you got it, show it.

Svar
Sveinung Wålengen sier:

7. januar 2013, kl. 22:37

Jeg har også bare sett Amour én gang, men hadde en nokså lik opplevelse som deg, Daniel.

Etter å ha sett den var jeg ikke i tvil om at det var nok en god Haneke-film, men den var i overkant nedstrippet til å rage i toppen blant mine favoritter av regissøren. Det manglet noe mer – for meg ble ikke fortellingen sterk nok til å løfte filmen til et mesterverk. Likevel har jeg anbefalt filmen varmt til mange, snakket om den og følt at den er viktig. Men filmopplevelsen blir jo ikke bedre av den grunn, det står jeg fast ved.

Selv om jeg bare har sett Amour i sin helhet én gang, har jeg fått anledning til å gå enkeltscener nærmere i sømmene. Inntrykket er det samme: Dette er bra, men ikke på nivå med Hanekes beste. Samtidig har han full kontroll, som det nevnes her, noe som vanskelig kan bestrides.

Jeg er nok litt preget av oppfatningen min om at film helst skal uttrykke noe eget, for selv om det er mange sterke nærbilder i Amour, synes jeg ikke den er særlig medrivende som film. Filmatisert kan temaet spres og skape debatt, men det er ikke nok i seg selv – der kommer Amour til kort hos meg, altså som film.

Jeg synes Thor Joachims beskrivelse av filmen i hans topplisteomtale om den er veldig god: «Amour er på mange måter Michael Hanekes The Straight Story (1999)». For meg betyr det en svært god, men ikke mesterlig film.

Svar
Emil Wahl sier:

8. januar 2013, kl. 15:45

Begynte å tenke på Hobbiten igjen nå som jeg hørte denne podcast’en. Er det egentlig den trilogien den kommende generasjonen burde starte med når de skal se filmene? Kan se tankegangen med å starte der i forhold til hvordan historien utvikler seg og slik. Men du får jo ingen introduksjon til Middle-Earth og dens befolkning? Fellowship of the Ring (extended) starter med en utrolig fin scene som introduserer The Shire og hobbit rasen, men det er ingen slik scene i An Unexpected Journey. Galadriel får man heller ikke vite hvem er. Hun bare dukker opp og virker viktig, uten at man vet hvorfor. Eller er jeg den eneste som ser det på denne måten?

Svar