Selv uten å ha sett et eneste bilde fra filmen er det ikke vanskelig å la seg imponere av Monsters. Produksjonsmessig er dette et lite mirakel: den britiske filmskaperen Gareth Edwards har egenhendig stått for både manus, regi, foto, produksjonsdesign og spesialeffekter. Innspillingen ble håndtert av et mikroskopisk omreisende gerilja-crew i Mexico og Sør-Amerika, væpnet med et semi-profesjonelt håndholdt videokamera, en laptop for fortløpende klipping underveis, og et ad-hoc forhold til birolleinnehavere og locations. Det er naturlig å trekke paralleller til Neill Blomkamp og hans spillefilmdebut District 9, som utover å falle inn under kategorien lavbudsjett science fiction også tar i bruk flere av de samme filmtekniske virkemidlene som Monsters, inkludert utstrakt bruk av semi-dokumentarisk håndholdt kameraføring og «realistiske», sårbare datagenerte aliens. Men der District 9 likevel kostet nesten 200 millioner kroner å lage, hadde Monsters angivelig et produksjonbudsjett på under hundre tusen kroner.
Nå har det selvfølgelig blitt laget film på sparebluss før. Det mirakuløse består i at resultatet ikke bare har blitt helprofesjonelt, men at Monsters også har endt opp som en av de mest severdige og interessante filmene det siste året.
Vi følger to backpacker-aktige unge hovedpersoner på ferd gjennom «the infected zone» i et katastrofeplaget Mexico, på vei tilbake til USA. Katastrofen består i at vi har funnet liv i verdensrommet, men at NASAs probe som fraktet de fremmede livsformene kræsjet i mellomamerika, og at det nå føres konvensjonell militær krig mot de gigantiske landbårne kjempeblekksprutene som etter hvert dukket opp.
Monsters er et ømt beist av en film, noe så sjeldent som et lavmælt, dvelende og poetiske aliens-drama. Dels er dette en road movie med romantisk innslag, men det er ikke her Monsters har mest å by på. Mange vil kanskje trekke frem de fullstendig åpenbare referansene til amerikansk innvandringspolitikk – som blant annet inkluderer forslaget om å byggen en enorm mur langs grensen til Mexico for å forhindre ulovlige innvadrere (aliens) å komme inn – som filmens viktigste tema, eller kanskje det store spørsmålet som ligger og demrer gjennom det hele: «hvem er egentlig monstrene – oss eller dem?». Alt dette bidrar definitivt til å gjøre filmen interessant, men for min egen del er det først og fremst den usedvanlig godt gjennomførte stemningsskildringen som gjør at det hele synker inn og føles meningsfylt. Det skjer nemlig til syvende og sist svært lite i Monsters. Foruten noen små intime øyeblikk mellom hovedpersonene, en og annen halvveis spennende ordveksling rundt leirbålet, og et par intense scener med levende romvesener er det rett og slett omgivelser og landskap som spiller hovedrollen. Det er krydderet som ender opp med å definere smaksopplevelsen i denne filmen, og særlig er det hypnotiserende å følge et nysgjerrig kamera som liker å dvele ved bylandskap i ruiner, flyvrak og frodig natur mens man gis tid til å tygge litt på det hele.
Monsters er i det hele tatt en reiseskildring det er verdt å få med seg.
