Fra første øyeblikk Bennie (Aden Ehrenreich) ankommer Buenos Aires er det åpenbart at filmens hendelser vil ha irreversible følger for den unge matroskledde gutten. Vi får samtidig våre første smakebiter på den overveldende -- nesten påtrengende -- symbolbruken som preger filmen. I det øde, forførende gatelandskapet skriker grafittien med store bokstaver: «no sueltos la soga que me ata a tu alma» (ikke løs tauet som binder meg til din sjel). I det påfølgende klippet klatrer Bennie over et enormt banner med påskriften «Wind sweeps the road -- you cannot go back» , og få sekunder etter slår en smijernsport igjen bak ham med et skjebnesvangert brak.

Bennie skal besøke sin bror, Tetro (Vincent Gallo), som familien ikke har sett på årevis. Tetro lever en bohemisk kunstnertilværelse, og er følelseskald og avvisende mot sin lillebror, men hans samboer (Maribel Verdú) stråler, smiler og smasker og ønsker Bennie velkommen i en nesten overveldende legemliggjøring av moderlige omfavnelse. Bennie bestemmer seg for å bli boende noen dager, og vi blir vitne til avdekkingen av et traumatisk og hendelsesrikt familiebakteppe etter hvert som dette trekantforholdet utvikler seg.

Det er litt av hvert som skal opp i dagen etter hvert som Bennie trenger gjennom sin brors fiendtlige fasade, og de rykkvise avsløringene av begravde familiehemmeligheter gir psykologisk momentum til en intens og sjelsettende historie om kunst, suksess, rivalitet, familie og narsissisme. Dypt innvevd i kullisene er konturene av -- ikke overraskende -- en mektig og dominerende patriark, den store dirigenten Carlo Tetrocini. Jeg skal ikke skryte på meg å vite nok om regissør Francis Ford Coppola til å si noe om hvor selvbiografisk denne filmen er, utover å peke til opplagte biografiske fakta som at Coppola-familien såklart også er preget av berømmelse og at Francis selv både hadde en eldre bror han så opp til og en far som var dirigent. Ei heller skal jeg påstå at jeg makter å identifisere alle referansene til litteratur- og kunsthistorie som tapetserer så mange av scenene i denne mytiske festen av en film, men jeg konstaterer i hvert fall at både Ødipus, Faust og Fellini bys opp til dans.

Det skjer merkelig ting med tempo og stemning i andre og tredje akt av filmen som medfører betydelig friksjon til seeropplevelsen, og de vakre formmessige eksessene er med på å skyve oss på avstand til scenariene som utfoldes. Men det er nok urettferdig å bebreide Tetro for å være teatralsk og pompøs, da den så eksplisitt handler om teater, drama og iscenesettelser. Når det hele krydres med tilløp både til karikatur og overspill er det liten tvil om at vi er ment å se gjennom (om ikke forbi) filmens eksplisitte handlingsforløp.

Tetro er en fryd for sansene, mye takket være Fotograf Mihai Malaimare Jr.Det er i hvert fall en lekker og polert filmopplevelse vi får servert, til tross for historiens mørke rammer. Coppola graver og graver, men møkka fra spaden blir på magisk vis til glansbilder og englestøv på vei mot hornhinnene våre. Tetro er nemlig usedvanlig lekkert fotografert og presentert i herlig høydefinerte sorthvitt, effektivt ispedd innskuddsscener i farger. I det hele tatt er dette en forførende og rik film, som det er lett å la seg rive med i på den ene eller andre måten -- dramatisk, psykologisk eller visuelt. Så må man for all del også bare stemple Tetro som pretensiøs eller rotete, om man absolutt vil ødelegge forestillingen for seg selv.

Tetro ser ikke ut til å bli kinovist i Norge (om noen vet noe annet, setter vi veldig pris på å få høre om det i kommentarfeltet nedefor), men er i hvert fall tilgjengelig på import-DVD .