Uteliggernes sang er en dokumentar fra Skofteland Film, i regi av Mali Finbourd Nøren, som skildrer hovedstadens laveste sjikt. Filmen følger 54 år gamle Charlie og bestekameratene Klas og Kent som har blitt engasjert av magasinet =Oslo for å bidra på musikkutgivelsen Plata fra Gata. Prosjektet skal gi uteliggerne en mulighet til å vise at de også har drømmer som alle andre og ikke minst en kjærlighet til og talent for musikk.

Filmen er en del av et større arrangement, og ble vist på Egertorget 18. mars med tilhørende konsert og en oppfordring til å de fremmøtte om å overnatte på gata som et uttrykk for respekt og samhørighet med en del av samfunnet vi ser hver eneste dag, men sjelden lytter til. Filmen skal også vises på NRK i påsken, 30. mars klokken 19.45. Og jeg oppfordrer herved alle til å samle seg foran fjernsynsapparatet, ettersom Uteliggernes sang har blitt en særdeles vellykket film.

Riktignok befinner den seg innenfor en nokså traust dokumentarsjanger, og det er lite på filmens bilde- og lydside som bidrar til å skape et mer ekspressivt uttrykk. Men det er heller ikke filmens intensjon, og da må den leses på sine premisser. Og som en enkel portrettdokumentar av tre ulike personligheter er den ømt og kjærlig fortalt. Både Charlie, Kent og Klas kommer til orde og filmen oppleves nærmest som et skriftemål der de tre perspektiverer livet sitt og får oss til å forstå årsaken til at de har tilpasset seg denne livsformen. De fremstår som sympatiske, vakre mennesker med et iboende håp om forståelse og forandring. De viser en kjærlighet overfor hverandre som beveger seg ut av skjermen og treffer oss i mellomgulvet.

Videre er Uteliggernes sang en interessant skildring av hvordan disse menneskene forsøker å finne en verdighet på tross av sine magre vilkår. Især Charlie, som bor utenfor Nathionaltheatret stasjon, viser en beundringsverdig respekt for seg selv og sitt hjem, og tar sterk avstand fra de systemene staten tilbyr som en slags «hjelpende hånd». Charlie vil heller bo på gata og være en egen herre, enn å plasseres i et hospits der han til enhver tid må tilpasse seg og ta hensyn til andre. Charlie ønsker å en dag kunne ha en egen leilighet, men før den muligheten byr seg vil han altså heller fortsette et liv på gata. Og en dag bestemmer Charlie seg for å slutte med narkotika, da han i økende grad opplever at rusen først og fremst er en forslitt vane og ikke nødvendigvis noe han er avhengig av for å mestre hverdagen.

Verre er det med Kent og Klas, som setter heroin som en «medisin» mot angst og utilhørighet. Før releasekonserten som er filmens klimaks, setter de to et skudd, og Kent blir så påvirket at han ikke makter å gjennomføre konserten. Filmens slutt blir derfor ingen forløsning, men en bekreftelse av status quo, som forteller oss at selv et positivt prosjekt som Plata fra gata, ikke klarer å løsrive disse menneskene fra den usikkerheten de bærer på. Når de entrer scenen stilles de til skue – nærmest på utstilling, og det fremkommer tydelig at de er ukomfortable med denne oppmerksomheten. Når filmen avslutter såpass åpent og ikke gir oss tilfredsstillelsen av en avsluttet fortelling, har dette en betydelig symbolsk funksjon. Det finnes ingen enkel løsning på problemene som tas opp i Uteliggernes sang, og det føles befriende at filmen respekterer dette.

Uteliggernes sang har blitt en lavmælt og nydelig dokumentarfilm om håp, lengsel og et ønske om forståelse og respekt.