Quentin Tarantino presenterer årets mest intense filmopplevelse, båret frem av en glitrende Christoph Waltz som den sadistiske oberst Landa. Dialogene tar det beste fra Michael Haneke og Alfred Hitchcock og setter det sammen til et dyptpløyende psykologi-studium. Det er nesten så du blir misantrop av mindre. Kudos også til Tarantinos samle-soundtrack, der italiensk filmmusikk av varierende obskur opprinnelse mikses usedvanlig høyt og bærer frem en rekke filmatiske tablåer. Bare synd man aldri klarte å booke Ennio Morricone til å skrive originalmusikken, slik man opprinnelig hadde planlagt.
Magisk. Rett og slett magisk.
En ting er den åpenbare apartheid-kommentaren i dokumentarisk sci fi-setting, men makan til karakter-utvkling fra usympatisk jævel til empatisk helt har jeg sjelden sett.
Ekte og intenst med en apatisk hovedrolle-karakter vi etterhvert klarer å sympatisere med.
Som Alien og 2001 en science fiction-film som tør å nedprioritere monstre og eksplosjoner til fordel for stemning og filosofi. Mer slikt, please.
Audiovisuell ekstravaganza i nesten operatisk format, selv om karakterer og handling ellers er like nyskapende som en episode av Glamour.
Typisk Miyazaki i grenselandet mellom søt barnslighet og moden ettertenksomhet. Som alltid en herlig stemning.
Skittent og mekanisk uten altfor mye CGI, med en dedikert Christian Bale (litt for dedikert?) i rollen som John Connor.
Ikke like hysterisk morsom som Borat, men forfriskende politisk ukorrekt harselas over folk med lite selvironi, selvinnsikt og perspektiv.
Usedvanlig modenhet og tematisk vågalhet i enkelte scener (som livsmontasjen), selv om den ikke bærer like godt gjennom hele filmen.