Det er vanskelig å finne de rette ordene når man blir så til de grader overveldet av en film. For dette er intet mindre enn monumentalt. Michael Hanekes verk går langt utenpå de fleste dramaer som er filmatisert, og vi tas med til et filmkunstnerisk univers ingen av dagens filmskapere tidligere har berørt. Det hvite båndet er en klinisk fortalt «skrekkfilm» med en forferdelig guffen undertone. Stille, subtilt og uforløsende bygger Haneke lag på lag i karakter- og miljøskildringene, og med en pil siktet inn mot virkelighetens forstyrrende fremtid. Det er litterært fortalt, og malerisk fremstilt på lerretet. Pur filmkunst i egen klasse. For å sitere Montages-kollega Lars Ole: «Det er filmer av dette helt urimelige kaliberet som gjør at vår nye generasjon filmskapere får noe å strekke seg etter».
Quentin Tarantinos underholdningsbombe er filmsnadder fra øverste hylle. Her introduseres årets tøffeste filmkarakter, Jødejegeren, av en hinsides briljant Christoph Waltz, mens Tarantino pøser på med det han kan best – karakterer, replikker og filmreferanser – mens alt sys sammen i et farlig fengslende plott med et eksplosivt og filmhyllende klimaks!
Bong Joon-ho tilhører kremen av sørkoreanske filmskapere av nyere dato, og befester her mildt sagt posisjonen med et perfekt komponert thrillerdrama. Med blendende vakkert fotografi, et medrivende karakterportrett og en historie som intelligent følger nye spor, slutter aldri denne filmen å vokse.
Mer sørkoreansk krem. Park Chan-wook innfrir forventningene med en ambisiøs og forfriskende alternativ håndtering av vampyrfilmsjangeren. Estetikken settes som vanlig i høysete med usannsynlig vakre tablåer, ladet med foruroligende erotikk, bitende humor og mild perversitet. Et bloddryppende kunstverk som skapt for det store lerretet.
Et meksikansk-amerikansk knyttneveslag som blander dokumentaraktige observasjoner med kunstnerisk tempo og visualitet. Et brutalt møte med virkeligheten som oppleves med hjertedunkende nervøsitet; fra en poetisk dvelende åpning til et sjokkerende klimaks, og sørgelig avslutning.
Lars von Trier gjør som han selv vil, og Antichrist er årets ubestridt mest komprossløse kunstfilm. Originalt, modig, vakkert og grenseløst fascinerende. En film man trolig aldri slutter å bearbeide.
Sam Mendes beveger seg mot bergmansk territorium og byr på filmfotografisk perfeksjon i tospann med Roger Deakins. Revolutionary Road utspilles som et tett kammerdrama: emosjonelt rystende tegnes et nyansert, mørkt og tungt bilde av et samlivisdrama på kurs mot uunngåelig destruktivitet. Med en strålende Leonardo DiCaprio, og enda bedre Kate Winslet.
Ettertenksomt japansk drama av Hirokazu Kore-eda. Tankene flyr til mesteren Ozu når et stille kamera fanger hverdagens ritualer, mens en smertefull fortid og livets erkjennelse treffer både filmens karakterer og dens publikum. Ubehagelig subtilt, og mesterlig konsist fortalt.
Håpløsheten ligger som et tykt lag utenpå menneskeskjebnene i Fish Tank. Et aggressivt bilde av britisk arbeidsklassementalitet – skildret med et håndholdt kamera og skuespillere som lever med karakterene. Ukjente Katie Jarvis er årets funn i hovedrollen.
I en av årets mest iøynefallende regidebuter, serverer Duncan Jones science-fiction med intimitet og særpreg til tross for tydelige referansepunkter i både Kubrick og Tarkovsky. Sam Rockwell blir dessuten Oscar-nominert hvis verden er rettferdig.
De som nesten nådde opp: Revansje, The Hurt Locker, Changeling, Alle Anderen, Hunger, The Damned United, De ufrivillige, Tokyo Sonata og In the Loop.