Jeg var 11 år, og gikk i 5. klasse da Herman kom på kino. Selv så mange år senere husker jeg godt dagen da plakaten ble hengt opp på Lillehammer kino. Vi skulle se filmen som skolekino, og klassen hadde derfor lest boka noen uker i forveien. Vi gledet oss stort, og kanskje spesielt til Hermans møte med Zorro. Samtidig hadde lærerne våre gang på gang gjentatt at vi ikke måtte glemme at Herman var mer enn bare en morsom film, nei, den handlet også om mobbing, om det å miste noen og andre seriøse tema. Det var viktig at vi fulgte nøye med hele tiden, for vi skulle bruke resten av uka på å jobbe med disse temaene. Resultatet var en gjeng med ganske så skjerpede unger på syvende, åttende og niende rad.

For klassen min var møtet med Herman en ganske så skjellsettende opplevelse. Vi kjente jo godt til historien om gutten som først mister håret, så bestefaren, og det på selveste julaften. Om alkoholiserte Panten, om lærerne Pappen, Tønnes & Egget, om snille Ruby. Men selv om Lars Saabye Christensens roman hadde gjort et uutslettelig inntrykk, var vi skjønt enige om at det var noe annet å se det i levende bilder. Påvirket av lærernes formaninger, hadde vi fått med oss absolutt alt. Vi kunne snakke om farger, lyd og musikk. Noen kunne sitere replikker, eller få hele klassen til å le med referat fra de morsomme sekvensene. En kunne sågar trekke frem et par feil, men han var da også den som alltid påpekte slike ting. Vi elsket Erik Gustavsons film!

Flere enn 5. Klasse ved Hammartun barneskole så Herman som skolekino i 1990, og kanskje er det derfor den er så viktig for min generasjon. Den dag i dag hører jeg den ofte referert til som en favorittfilm, det trass i at de færreste har sett den siden den gang. Selv har jeg sett den ved flere anledninger, og den står seg godt. Gustavson makter å overføre både det såre og morsomme, det absurde og virkelighetsnære som kjennetegner så mange av Saabye Christensens romaner. Persongalleriet er også fortsatt like fascinerende, kanskje spesielt Bjørn Floberg som Hermans far. Så fikk da også produksjonen gode anmeldelser, og stakk av med Amanda for beste spillefilm. Hovedrolleinnehaver Anders Danielsen Lie vant sågar pris for beste skuespiller på en filmfestival i Paris.

Men kanskje er dens tydeligste funksjon som et tidsdokument. Det Oslo og Norge den omhandler er for lengst en svunnen tid, – et pust fra før vi ble den steinrike nasjonen vi er i dag. Slik sett får filmen et kledelig preg av melankoli, noe som har oppstått i den store avstanden mellom filmens univers og dagens samfunn nesten 20 år etter at vi så den som skolekino.

(Filmen finnes til salgs her)