For å sitere Edgar Allan Poe som i sin tur siterer Francis Bacon: «There is no exquisite beauty without some strangeness in the proportion.» Dette er en slags grunnpillar i min oppfattelse av estetikk. Jeg fascineres av egenart, av det unike og det snodige. I filmens verden står samarbeidet mellom Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro for ekstremutgaven av forskrudd skjønnhet. Bestialske Delicatessen er nok den filmen de fleste vil huske best. I mine øyne er likevel De fortapte barns by juvelen blant deres verker. Den er helt uten sidestykke, og stråler i sin originalitet. Ikke bare fordi den er sukkertøy for øyet. Den er også et vart, vakkert, men samtidig bekmørkt og skremmende eventyr for store barn med forunderlige karakterer og sterk, varm kjærlighet.

Lille Miette (Judith Vittet), en foreldreløs lommetyv, er til forveksling lik Rødhette, men hun har adskillig mer bein i nesa. Skogen er erstattet av en dyster, surrealistisk fremtidsby, bestemor er borte for lengst og verre farer enn ulven ligger på lur rundt hushjørnene. Religiøse fanatikere med kyklopsøyne kidnapper småbarn. Drømmene deres har handelsverdi, og de går en uviss skjebne i møte. Alt for mange av de litt større barna er overlatt til seg selv i en brutal og kynisk verden. Den råsterke, ordknappe eks-hvalfangeren One (Ron Perlman) er på mange måter det største, kanskje mest fortapte barnet av dem alle. Han leter etter “lillebror” Denrée (som han fant gråtende i en søppeldunk) og jakten på kidnapperne bringer ham sammen med Miette. Mer vil jeg ikke si i fare for å bevege meg inn i spoiler-land.

Forholdet mellom One og Miette er den sterkeste drivkraften, og det som etter min mening utgjør hele nerven i filmen. Det oppsto i sin tid en viss kontrovers rundt dette, siden moralistiske røster der ute fant noen av scenene en smule på kanten. Helt unødvendig, spør du meg. Jeg synes forbindelsen mellom de to er hjerteskjærende vakkert fortalt. Av og til kan vi trenge en påminnelse om hvor enkelt det egentlig burde være å bry seg om og ta vare på hverandre. At vi voksne på død og liv skal gjøre kjærligheten så innviklet, og ofte så skitten, er et trist tankekors. Tapet av uskyld er også den sentrale tematikken i filmen. Krank (Daniel Emilfork) er et plaget sinn uten evne til å drømme selv. Han eldes unaturlig raskt og forsøker å frarøve de yngste barna deres uskyld gjennom drømmene deres. Slikt blir det mareritt av. Oppfostret i en hard verden og manipulert av onde voksne er det heller ikke lett å si om barna virkelig er barn lenger. Kanskje er One, som mistet jobben fordi han alltid bommet på hvalene etter at han hørte dem synge, ikke noe større enn Miette og barnebanden når alt kommer til stykket.

At det ligger et enkelt premiss i bunn gjør ikke at filmen på noen måte er simpel eller mangler detaljer. Tvert imot, Jeunet og Caro er vel mest av alt kjent for sine sære finurligheter. Gjennomgangsskuespiller og gummitryne Dominique Pinon har fått fire kloner som løper rundt. Onkel Irvin er en snakkende hjerne som flyter rundt i et akvarium på hjul. Og det er da alltids plass til både siamesiske tvillinger, en dverg og et loppesirkus. Det ligger mye omtanke og magi i de totalt urealistiske, men helt fabelaktige handlingsforløpene og små tilfeldighetene som knytter historien sammen. Hvem bryr seg vel om at det aldri hadde gått an i virkeligheten? Virkelighet er oppskrytt. Dette er film! Noe av det jeg så til de grader elsker med De fortapte barns by er nettopp hvordan de filmatiske virkemidlene brukes til å skape et helt eget univers, langt over grensen til drømmeland, samtidig som den sier noe grunnleggende om det å være menneske. Såvisst finnes det hull i logikken og dramaturgien. Men det gjør så ufattelig lite. Det er de litt skakke, skjøre byggverkene jeg forelsker meg i. De som bergtar meg på tross av sine svakheter. Ironisk nok ligger det en umåtelig styrke i akkurat dét.

Fotograf Darius Khondji la mye av grunnlaget for sin fantastiske karriere med arbeidet han gjorde på Delicatessen, og jeg synes De fortapte barns by er enda sterkere. Dette er en historie og en scenografi som kler ekstremfoto, og Khondji tøyer virkelig konvensjonene for hva som er «pent». Ansikter stikkes rett opp i ekstreme vidvinkelobjektiver slik at perspektivet blir helt forskrudd. Dette er noe Jeunet har beholdt i en mer nedtonet utgave i alle sine senere filmer. Kameravinklene er bratte og forvridde nok til å få sug i magen. Lyssettingen, eller kanskje jeg heller skulle si skyggene, er i særklasse. Mørket ligger dypt i krokene, og det totale fraværet av dagslys gir en helt egen, utenomjordisk stemning. Den monokromatiske fargepaletten har et hovedfokus på grønt, noe som særlig synliggjøres gjennom bruken av vann. I det hele tatt er De fortapte barns by en meget fuktig film hvor det er damp, kondens, tåke eller hav i bortimot hver eneste innstilling. Få filmer er vel så til de grader eksponent for den subkulturelle stilretningen Steampunk.

Marc Caros monumentale, mørke produksjonsdesign med røtter i tegneserier fra samme sjanger gjør filmen tvers gjennom nydelig for oss som liker sånt. Miette blir så bitte liten der hun løper i rød forklekjole forbi fuktige, sortgrønne stålvegger og gigantiske rør som like godt kunne vært hentet ut fra en av Jules Vernes romaner. De dystopiske bylandskapene og tablåene bærer i seg en vemodig skjønnhet. Hver bidige detalj er utsøkt, fra teddybjørnen i åpningssekvensen til de høyteknologiske, men samtidig rustikke apparatene som brukes i drømmelaboratoriet ute i havgapet. Angelo Badalamentis musikk river i sjela. Jean-Paul Gaultiers kostymer er i særklasse. Å snakke om stjernelag blir bare en platthet. Det viktige er at kreatører med en helt egen stemme har kommet sammen og gitt det beste av seg selv til en unik helhet.

Plutselig forstår jeg hvorfor det, i mine øyne, har vært så vanskelig for Jeunet å nå helt opp med sine senere filmer. En film som denne begår man bare en gang. Eller så er jeg litt blendet av kjærlighet her jeg sitter.

(De fortapte barns by kan kjøpes her)