Drømmer er noe av det vanskeligste en filmskaper kan gi seg i kast med, og nesten ingen får det ordentlig til, sier den østerriske mesterregissøren Michael Haneke. Det finnes ingen fasit på en vellykket drømmefilm eller -scene, men for min egen del kan jeg ikke se at den amerikanske regissøren Richard Linklater gjør det stort dårligere enn Kubrick, Lynch eller Tarkovskij.
I Waking Life er drømmetemaet både implisitt og eksplisitt realisert til en slags fullkommenhet, i en nærmest magisk symbiose av form og innhold. Det visuelle lever i grenseland mellom virkelighet og animert fiksjon, mens det tematiske dupper i underfundighet og populærfilosofi. Musikalsk befinner vi oss i et suggererende, men minimalistisk landskap. I sin utforskende fascinasjon for teknikk og tekst vil nok noen beskylde Linklater for å forsake struktur og dramaturgi, men også her speiler Waking Life drømmen: hver scene er selvforsynt, men samtidig subtilt tilknyttet sine for- og etterfølgere. Vår narrative hukommelse som tilskuere påtvinges en kortvarig og episodisk fremtoning: vi vet aldri helt hvor vi skal mens filmen skrider fremover, men samtidig heller ikke nøyaktig hvor vi kom fra. Den unge hovedpersonen, som formodentlig selv iscenesetter filmens totalinnhold som del av en stadig mer bevisst (lucid) drøm, er selv ikke alltid merkbart tilstede. Alt virker vagt kjent, men samtidig fremmed.
What’s the story?
There’s no story. It’s just people, gestures, moments. Bits of rapture. Fleeting emotions. In short…the greatest stories ever told.
Ved kreativ bruk av heldekkende rotoscoping i hver eneste filmramme, et triks Linklater senere gjenbrukte i A Scanner Darkly, transformeres det som i utgangspunktet er ordinære video-opptak av samtaler og intervjuer til flytende, ekspresjonistiske tablåer som formelig oser av idérikdom og fortellerglede. Den hypnotiske teknikken brukes til å suge oss inn i det som nærmest er en serie mini-foredrag om ymse eksistensielle tema. Det handler om døden, tid, selvet, fri vilje, mellom-menneskelighet, virkelighet, fantasi og øyeblikkets magi. Ikke alle filmtittere er like interesserte i å la seg eksponere for slik metafysisk spekulasjon, men de fleste vil finne et eller annet spennende å feste blikk eller tanke på mens praten går.
Potent filmspråk: filmskaper Caveh Zahedi i «Waking Life»
Waking Life er et unikum av en film, om ikke annet fordi den representerer en særdeles original og vågal utnyttelse av mediet. Virkemidlene er dypt bevegende, og tematikken universal nok til å angå alle og ingen. Jeg har aldri sett noe liknende, og er evig takknemlig for at Linklater fikk gjennomført dette eksperimentet, som sprudler av inspirasjon til siste bilde.