Ingen forventningsfulle barn med røde kinn og tindrende øyne, ingen som skynder seg hjem i hui og hast med kofferter fulle av julegaver, ingen peis som knaker, ikke snø som laver ned utenfor vinduene, og ingen julemusikk. The Apartment er egentlig ganske langt fra å være en julefilm. Allikevel tar filmen tak i noen av de verdiene vi minnes rundt juletider, særlig det å ta vare på hverandre. Med julehøytiden som bakteppe viser regissør og manusforfatter Billy Wilder frem hvordan fraværet av elementene på lista ovenfor gjør det vonde vondere, og det ensomme ensommere, samtidig som han understreker at godhet kan seire frem. Med denne enkle tematikken og dette enkle budskapet har Wilder laget en av mine favorittjulefilmer, fri for nisser og julepynt og selvfornøyde mennesker.
Jack Lemmon spiller C.C. Baxter, som i filmens åpningsbilde sitter krumrygget med nesa over en skrivemaskin i et enormt kontorlandskap, som sakte men sikkert tømmes ettersom personalet går hjem for dagen. Ganske snart er han alene igjen i lokalet. På voice-over fortelles vi at Baxter jobber overtid fordi han ikke har noe sted å gjøre av seg. Slik introduseres vi umiddelbart for den stusseligste kontorrotta jeg kan huske å ha sett på film. Og verre skal det bli, for hvorfor kan ikke Baxter gå hjem? Fordi han låner ut bachelorkåken sin til sine sjefer som tar med elskerinner dit. Baxters leilighet er altså et elskovsrede for alle andre enn ham selv, de eneste spor av at han har andre mennesker i sitt liv er de tomme vinglassene og tilsmussede sengetøyet han kommer hjem til dag etter dag.
Baxter gjør fint lite for å fortjene vår sympati. Tilsynelatende er han ikke annet enn en veik og selvutslettende einstøing som strekker seg så langt han bare kan for å gjøre sjefene sine til lags, og dermed nyte stadige forfremmelser. Men det er noe med denne mannens enkle tilværelse og likefremme væremåte som gjør at vi liker ham allikevel – og her er det Jack Lemmon som briljerer ved å portrettere Baxter som en varm og god mann som rett og slett har gått seg i vill og havnet i helt feil spor i livet.
Baxters ensomme skikkelse rammes til stadighet inn i store wide shot-bilder som gjør at han fremstår som helt alene i de miljøene han ferdes: i kontorlandskapet, foran teateret, alene på en benk i Central Park. Disse bildene kontrasteres av bildene vi ser av Fran (Shirley MacLaine) som alltid er omringet av mennesker i trange rom. Fran kjører heis i bygningen hvor Baxter jobber. Hver dag hele dagen står hun i en liten heis omgitt av mennesker hun sjelden blir kjent med, med unntak av Baxter som har lagt sin elsk på henne. Men Fran har en mer alvorlig affære på gang med sjefen for forsikringsselskapet, som hun til tross for å vite bedre stadig tror på når han sier han skal forlate sin frue til fordel for henne. Den lyssky affæren finner selvfølgelig sted i Baxters leilighet. Med ekstremt enkle virkemidler, et blikk her, et gjenglemt speil der, forstår Baxter etter hvert hvem det er sjefen hans tar med til leiligheten hans. Og om dette sårer ham holder han det godt skjult, han sier det faktisk ikke til Fran som han fortsetter å holde av på tross av at han vet om affæren.
The Apartment holder seg for god for de voldsomme følelsesutbrudd, og leker heller ikke med tullete misforståelser eller katt-og-mus filming som er typisk for forviklingskomedier, hvor en part forlater et rom i samme sekund som en annen kommer inn. Det er heller ikke lagt opp til at publikum vet mer enn Baxter, faktisk innser vi nokså samtidig som Baxter at det er hans kjære Fran som er en av elskerinnene som nedfelles i sengen hans. At Baxter finner ut av det på kontorets julefest, hvor de er omringet av hundrevis av feststemte mennesker gjør dette øyeblikket enda sårere, men sympatien vår ligger også hele tiden hos Fran, som på samme fest får høre fra en sekretær at hun ikke må innbille seg at hun er mer enn den siste av en lang rekke elskerinner som er falt for sjefen.
Filmens eneste julegave dukker opp i form av en hundredollarseddel Fran får av sjefen etter en elskovsakt, som lett kan tolkes som betaling for akten. Dette utløser en dramatisk vending i filmen, hvor Fran finner sovepiller på Baxters bad, ettersom de oppholder seg i hans leilighet, og heller dem i seg. Døden nær finner Baxter henne senere på kvelden da han endelig våger seg hjem, og med hjelp av legen han har til nabo får de rettet Fran i siste lita. Legen, som har gått ut fra at det er Baxter selv som har med seg damer hjem hver kveld, gir Baxter en lekse om hvordan være et ekte menneske – et mensch – og slutte å te seg så ufint mot damer. Selv om vi vet at Baxter ikke er skyld i Frans miserable tilværelse er vi allikevel lettet over at han ser konsekvensene av sin egen delaktighet i å stille leiligheten sin til bruk for andre, og da han nekter å gi fra seg nøkkelen til leiligheten neste gang sjefen spør forstår vi at kontorrotta er i ferd med å finne tilbake til rett spor igjen.
