Det finnes tusenvis av gode filmer der ute. En betydelig andel av dem kommer fra det gamle Hollywood. Denne gullalderen i amerikansk film later til å være en veritabel skattekiste av uoppdagede verk. Det solide håndverksmessige fundament og den faglige stolthet hos utøverne gjør at selv arbeider som ligger både to og tre nivåer under de aller ypperste regissør-sfærene like fullt kan gi mye glede. Hvis jeg oppdager at det går en amerikansk film laget før 1960 på en kino eller et cinematek der jeg befinner meg, forsøker jeg alltid å få den med meg. Dessuten er det noe helt eget og spennende ved å gripe sjansen der og da til å få sett en film, istedenfor å bla litt blasert gjennom en DVD-bunke med filmer som man kan se når som helst.
Slik gikk det til at jeg i november 2006 ramlet inn på det franske Cinemateket for å se The Strange Woman fra 1946. Det eneste jeg visste om filmen utenom årstallet var at den var regissert av Edgar G. Ulmer, som i dag er mest kjent for skrekkfilmen The Black Cat (1934) og B-filmklassikeren Detour (1945). Merkelig nok hadde den relativt høyt budsjetterte The Strange Woman også noe litt nødtørftig og B-filmaktig over seg. Men scenene som var dominert av den kvinnelige hovedpersonen slo virkelig gnister, og var dessuten spilt med forbausende subtilitet, og ikke minst glimt i øyet, i en frydefull blanding av ironi og skøyeraktig uskikkelighet. Det som var mest overraskende var at damen som sto for dette diskrete fyrverkeriet av en skikkelse slett ikke var kjent for skuespillertalent, men for sin blendende, klassiske skjønnhet og derav dekorative roller. Hovedrolleinnehaveren var nemlig… Hedy Lamarr!
Mens de mest kjente europeiske innvandrerkvinnene til Hollywood i samme periode, som Ingrid Bergman, Greta Garbo og Marlene Dietrich, hadde fått innpass på grunn av sitt skuespillertalent og/eller sin kraftige ikoniske utstråling, hørte Hedy Lamarr med til en gruppe kvinner som var hentet inn særlig for sin fortryllende skjønnhets skyld. Som stumfilmstjernene Theda Bara og Pola Negri før henne, spilte Lamarr ofte eksotiske forførersker og vamper.
Hedy (Hedwig) Kiesler, som hun egentlig het, var nemlig berømt allerede før hun ankom Hollywood, for sin notoriske tilstedeværelse i den europeiske filmen Ekstase (Gustav Machatý, 1933), som med sin utilslørte nakenhet og bilder av en kvinnes ansikt under orgasmen naturligvis var bort i veggene uhørt på den tiden. Hollywood-filmene hennes var imidlertid, under den forlokkende, eksotiske overflaten, egentlig svært så tekkelige affærer. The Strange Woman har imidlertid en helt annen ironisk snert, et ondskapsfullt mørke og en kjølig intelligens som gjør at den skiller seg ut. Vi har med en splittet personlighet å gjøre, som den ganske lurvete plakaten for filmen antyder:
Bildet av Hedy ovenfor plakaten er også fra The Strange Woman, men er nok heller et resultatet av et svært heldig trykk på pauseknappen på min DVD-spiller, enn representativ for hennes generelle framtoning i filmen. Den fredfylte skjønnheten hun viser i dette bildet er i høyeste grad flyktig, for en brøkdel av et sekund senere kruser hennes lepper seg i et ondskapsfullt smil. Det Hedy Lamarr eksellerer aller mest med i denne filmen er nemlig en henrykt fryd over en djevelsk manipulasjon av sine medmennesker. Når det gjelder å glede seg over, og å gi seg hen til, egen ondskap, kommer jeg akkurat mens jeg sitter her og skriver til å tenke på den klassiske scenen i trappen i The Shining, der Jack Nicholsons rollefigur håner og utøver generell psykisk tortur overfor sin vettskremte kone. Den store forskjellen er at Hedy Lamarrs henrykkelse kommer noe mer avdempet til uttrykk.
Skikkelsen hennes i filmen er en undergruppe av den klassiske femme fatale hvor det, snarere enn å se hendelsene gjennom den stakkars mannlige hovedpersonens øyne, er den fatale damen selv som har full råderett over filmen. Det er hun som står i sentrum, og opplevelsen er sentrert rundt at vi må være sjokkerte og hjelpeløse tilskuere til at monsterkvinnen manipulerer sine intetanende ofre rett ut i den ytterste fordervelse. På den måten kan filmen minne om Nicholas Rays tidlige, alt for lite kjente, verk Born to Be Bad (1950). Men mens Joan Fontaines herlige rolle i den filmen, som en ung materialisme-besatt kvinne fra beskjedne kår hvis ektemenn bare er et middel for å komme seg opp i verden, mest av alt er preget av en primal, primitiv sluhet, er Hedy Lamarrs skikkelse i The Strange Woman lynende intelligent. Rollen hennes har blitt så bra kanskje fordi hun her endelig fikk sjansen til å spille ut sin egen høye intelligens – hun var nemlig utenom sin filmkarriere blant annet interessert i og kom med bidrag til vitenskapen. En annen grunn til filmens overraskende høye kvalitet er at det muligens, med deres felles bakgrunn som østerrikske innvandrere, kan ha oppstått en spesiell bølgelengde mellom regissør Ulmer og Lamarr.
Handlingen foregår i Bangor i det nordøstre hjørnet av USA på 1820-tallet. Lamarr spiller Jenny Hager som med en besluttsomhet født av fattigdom og en alkoholisert far, og en ondskap som født av djevelen selv, forfører og manipulerer sine omgivelser til hun ender opp som eieren av et lukrativt handelsforetak. På veien dit har hun innyndet seg til giftermål med en rik forretningsmann, hvis sønn hun også deretter forfører (!) for å rydde ektemannen av veien. Å stjele mannen til en av sine beste «venninner» på skammeligste vis, er heller ikke noe hun nøler med når hun finner ut at hun har lyst på fyren selv. Samtidig framstår hun for lokalbefolkningen med et hjerte av gull, som en ekstremt trofast hustru og en selvutslettende utøver av utstrakt veldedighet. Jeg må se filmen på nytt for å avgjøre i hvilken grad, som filmplakaten antyder, hun faktisk er en splittet personlighet, og det kan nok være at hennes veldedige arbeid til en viss grad er drevet av minnene om sin egen tidligere fattigdom og ikke bare er en avledende manøver slik at hun desto bedre kan utøve sine onde handlinger. Men det som er sikkert er at filmen fokuserer mest, og svært vellystig, på Jennys dark side.
Man kan innvende mot filmen at den kun befester fordommer om kvinner som manipulerende vesener som sprer sin gift i det skjulte og går konsekvent bak andres rygg. På den annen side kan man si at den er feministisk i sin kontinuerlige understrekning av Jennys fullstendige intellektuelle overlegenhet i forhold til sine omgivelser. I en kvinneundertrykkende verden tar hun for seg på sin egen måte. Hun framstår som den klart mest personlig ressurssterke figuren i filmen, og det er ikke bare hun som bedriver renkespill i løpet av historien. Og hun lykkes nettopp ved å spille på sine medmenneskers svakheter, hykleri og narraktighet, og trang etter å tro på illusjoner. Jenny hjelper svært godt til, men personene i filmen faller også i stor grad for eget grep og hovmod. Diskusjonen om den typen filmer vi har å gjøre med her kan sies egentlig å gi et positivt bilde av kvinner er gammel og kan ikke løses her.
The Strange Woman har kanskje ikke særlig tematisk dybde i vanlig forstand. Men, i tillegg til Ulmers ofte stilfulle og lekre visuelle utforming, er det Hedy Lamarrs frapperende spill som er den absolutt største grunnen til å se filmen. Ironi og svart humor er definitivt ikke noe nylig oppfunnet fenomen. Vi blir både henrykt og frastøtt av scener som der hun torturerer sin voksne stesønn ved å paradere sitt hykleri over ektemannens nylige død for ham – spesielt når vi vet at stesønnen var høyst delaktig i ektemannens død. Eller scenen der hun med barnlig entusiasme forteller om sin kjærlighet over en mann – men vi som tilskuere vet godt at hun kun snakker ut av et ønske om å såre og bedra, for den hun forteller dette til er mannens ekskjæreste, som hun har røvet den intetanende mannen fra.
Det går dessuten ilinger nedover ryggen av å se hvor presist og ytterst velmodulert Hedy Lamarr spiller. Her er en kjapp stilstudie som viser hennes flyktige, raskt skiftende ansiktsuttrykk:
Her er det virkelig snakk om et ansikt som et instrument, der hurtige, subtile skiftninger i mimikk får henne til å endre personlighet foran øynene våre. Hun er best når hun lar et lite smil slippe til i munnviken, etter nettopp å ha satt en jævlig plan ut i livet, en blanding av barnslig henrykkelse og grusom ondskap – gleden over hvor lett det er å lure omgivelsene, fryden over egen intelligens! Her kommer det også godt med at vi i de rene, klassisk skjønne ansiktstrekkene hennes samtidig kan lese inn noe skarpt, glupsk og rovdyraktig. Et annet viktig våpen er hennes særpregede stemme, litt hard og spiss, men samtidig utpreget melodiøs og med en uutgrunnelig fremmedartet mellomeuropeisk aksent. Samtidig fører hun seg som en dronning og seiler suverent gjennom omgivelsene.
La oss gjennom noen flere bilder forsøke å illustrere Lamarrs gnistrende skuespilleroppvisning i The Strange Woman. Jeg kunne nesten valgt hver eneste sekvens i filmen som eksempel, men i begrensningens navn får vi nøye oss med én. Her ikler Jenny seg personaen til en engleaktig og hengivent elskende kvinne. Målet er imidlertid grusomt, nemlig å forføre ektemannens veike sønn til å rydde sin egen far av veien slik at han kan få gifte seg med Jenny. Ulmer støtter mesterlig opp under det hele med elegant iscenesettelse og stemningstunge bilder.
Men The Strange Woman er ikke bare en oppvisning av Hedy Lamarrs smidige ansiktuttrykk, men vekker også behag for sin stilfulle og ettertenksomme visuelle form. Edgar G. Ulmer har en behendig og sensitiv hånd med blant annet såkalt staging in depth, der rollefigurene er plassert innover i bildets dybdedimensjon. Slik kan flere personer observeres på samme tid, samtidig som iscenesettelsen sier noe meningsfylt, for eksempel om styrkeforholdet mellom karakterene. Denne måten å iscenesette på har dessverre gått mer eller mindre i glemmeboken i dagens film, kanskje fordi den eldre metoden kan trekke oppmerksomhet til film som noe arrangert og «kunstig», mens moderne filmskapere foretrekker en mer realistisk og usynlig måte å fortelle på. Et annet moment er at filmer i dag gjerne også skal ha et liv på TV og video etter kinovisningene, og da forenkles gjerne komposisjonene for å fungere bedre i et mindre billedformat. (Du kan lese mer om disse problemstillingene i David Bordwells utmerkede bok «The Way Hollywood Tells It: Story and Style in Modern Movies«.)
Vi skal raskt se på noen få situasjoner som illustrerer dette, samtidig som det gir oss anledning til å presentere noen flere rollefigurer og situasjoner.
Men Jenny har flere jern i ilden. Hun kaster samtidig sine øyne på en kjekk ansatt i ektemannens forretning. Det at objektet for hennes begjær har et lykkelig kjæresteforhold er ingen hindring, og setter nærmest bare en spiss på det hele.
Vi avslutter med en annen plakat for filmen, som i sin snurrige Salvador Dali-tilnærming ikke er dekkende for filmen i det hele tatt, men på egne ben har stor underholdningsverdi. Plakaten gjengir (dog feilsiterer) bibelordtaket filmen har hentet sitt navn fra. (The Strange Woman kan for øvrig skaffes på DVD – i alle fall som en del av denne Edgar G. Ulmer-boksen.)
