Omtale

Why so serious, Zack? Batman v Superman: Dawn of Justice sliter med å treffe tonene

Ingen lager tegneseriefilmer som Zack Snyder. I tilfellet Batman v Superman: Dawn of Justice er imidlertid regissørens distinkte stil og tilnærming til sjangeren et stort problem.

Snyders gjennombruddsfilm 300, en adaptasjon av Frank Millers hypervoldelige gjenfortelling av tre hundre Sparta-krigeres selvmorderiske forsvar av Hellas mot en overveldende persisk invasjonshær, er en tegneseriegeeks våte drøm. Regissørens trofaste holdning til Millers kunstneriske visjon gjorde 300 bedre enn noen kunne ha våget å drømme om – for hvem skulle tro at synet av Gerard Butler som skriker «I’m am a Spartaaaan!!» med sixpack og lendeklede i fullt alvor skulle framkalle noen annet enn (i beste fall) nervøs fnising i kinosalen?

Men Snyders briljante grep om tegneseriefilmens visuelle form er også det som jobber mot ham når han nå har brukt Millers legendariske tegneserieepos The Dark Knight Returns som utgangspunkt for å lansere Warner Bros. og DC Comics’ såkalte “sammenkoblede superheltunivers” – deres motsvar til Marvel og Disneys suksessfulle Avengers-filmer.

For der 300 er en hardmeislet og fokusert tegneseriefortelling, er The Dark Knight Returns et helt annet og uregjerlig beist. Miller presenterer Batman som en 55 år gammel, førtidspensjonert eks-superhelt. Det har gått ti år siden Bruce Wayne hang Batman-drakten i møllskapet, og årene har ikke vært gode mot verken Wayne eller Gotham City. Vår gamle helt er deprimert og usikker; Gotham rives i filler av “Mutantene”, en bande bestående av hypervoldelige dophuer, som drives av et ønske om å rive den plagede metropolen ut av politikommisjonær Gordons nikotingule fingre.

The Dark Knight Returns fikk enorm gjennomslagskraft i populærkulturen. Miller tok den amerikanske hverdagen mot slutten av 80-tallet på alvor; han tematiserte kriminaliteten i storbyene, Reagans kalde krig med Sovjetunionen, og – ikke minst – framveksten av talkshows på TV. Millers Batman snakket til en generasjon som for lengst hadde vokst fra superheltseriens forenklede svarthvite verdensbilde, og grepet med å presentere Supermann som en lydig lakei dypt nede i militærets panserforede lommer, passet perfekt med lesernes skepsis til president Ronald Reagans høyrevridde krigshissing.

Men selv om The Dark Knight Returns alltid vil rage høyt på listen over de beste tegneseriefortellingene gjennom tidene, har selv Miller innrømmet at gjennombruddet hans på ingen måte er en perfekt skapelse. Historien hopper stadig fram og tilbake mellom forskjellige rollefigurer og tidsplan, og sidene er fylt med så mye tekst, at du må lese hver side både to og tre ganger for å få med deg alle de parallelle handlingene.

Og her ligger hovedproblemet i Snyders adaptasjon. Av og til er filmen en perfekt gjengivelse av ikoniske Batman-scener – drapet på Bruce Waynes foreldre er magisk, løftet rute for rute ut av tegneserien – men Batman v Superman: Dawn og Justice fremstår først og fremst som en tegneseriefortelling, ikke en filmfortelling.

Snyder kunne nok ha kommet unna med dette om han hadde tatt med seg mer av tegneseriens humor, men etter Christopher Nolans suksess med The Dark Knight-trilogien, er det tydeligvis opplest og vedtatt at superheltfilmer fungerer best hvis de dyrker et alvorlig toneleie. Denne seriøsiteten fungerte utmerket i Nolans to første Batman-filmer, fordi det ble lagt vekt på å gjøre fiksjonsuniverset så realistisk som mulig innenfor sjangerens rammer.

Tilnærmingen kolliderer imidlertid fullstendig med Zack Snyders hypervisuelle stil – og ikke minst lydsporets insisterende påståelighet hver gang en rollefigur stirrer meningsfullt mot oss eller følsomt ut i fjæra. Når Supermanns alter ego, Clark Kent, impulsivt kaster seg fullt påkledd oppi kjærestens badekar, har vel Snyder tenkt at dette skal vise oss at Supermann er en ekte person som er oppriktig forelsket i et vanlig menneske, men jeg blir likevel sittende og tenke at jeg ser en velpolert reklamefilm for badesåpe.

Den i overkant høytidelige tilnærmingen går verst utover Ben Affleck. Da det ble kjent at kjekkasen skulle spille Batman rant nettet over av innsigelser og regelrette hatytringer, men Affleck gjør slett ingen dårlig figur som den ikoniske figuren – han har bare så utrolig lite å spille på. For det meste sitter Bruce Wayne og ser alvorlig inn i en dataskjerm, eller sørger stille foran restene av det utbrente Wayne Manor, eller ser tankefullt på en gammel Batman drakt. Hadde det ikke vært for Jeremy Irons‘ tørrvittige tolkning av Batmans trofaste tjener, Alfred, hadde Snyders Batman-univers blitt uutholdelig humørløst.

For Batman v Superman er faktisk overraskende kjedelig. Rollefigurene har lange samtaler, men akkurat hva de snakker om aner jeg egentlig ikke. Og når Jesse Eisenbergs Lex Luthor entrer scenen blir det direkte plagsomt å være lytter. De beste filmskurkene er fascinerende rollefigurer som du motvillig beundrer på grunn av deres genialitet og fordi du skjønner deres motiv; hva som driver dem til å utføre destruktive handlinger.

Her ligner Supermanns store nemesis en sutrende, bortskjemt drittunge med et høyst uklart superhelt-hat. Når Eisenberg prøver seg på sin versjon av Heath Ledgers fantastiske Joker-monolog om farens voldelige mishandling av familien, faller han fullstendig igjennom.

Selve kjerneidéen, den store kampen mellom Supermann og Batman, fremstår latterlig lettvint: Når filmens Supermann endelig skjønner at han og Batman ikke er fiender, er det fordi mødrene deres bærer samme navn. (Snyder hadde tjent på å kopiere tegneseriens fremstilling av Supermann som regjerningens og militærets lydige slave, som blir beordret av presidenten til å få satt en stopper for Batmans egenrådige vigilantvirksomhet.)

Batman v Supermann lider også av ”3-akt-syndromet” som Marvels ellers vellykkede filmer også begynner å merke vekten av. I slike påkostede produksjoner er det tydeligvis bare klodens potensielle undergang som kan utløse et tilfredsstillende klimaks, og dette fører uvergelig til en enorm slåsskamp med et eller annet utenomjordisk beist – som medfører at filmene blir minst tyve minutter for lange.

Når det er sagt, skal Snyders versjon av denne “standardiserte” sekvensen ha ros for et inspirert skuespillervalg: Gal Gadots tolkning av “amasonen” og prinsessen Wonder Woman er virkelig god, så det er synd at manusforfatterne Chris Terrio og David Goyer ikke bruker mer tid på å utforske rollefiguren. I alle tilfeller lover dette godt for Patty Jenkins‘ kommende Wonder Woman-film (2017).

Batman v Superman: Dawn of Justice er altså milevis unna å være en perfekt tegneserieadaptasjon – og muligens enda lengre unna å være en vellykket film – men den har trolig det visuelle spetakkelet som skal til for å tjene inn milliardene Warner har brukt på å lage og markedsføre filmen.

La oss håpe at Zack Snyder tar Jokers ikoniske replikk «Why so serious?» til hjertet og kutter et stort smil inn i DC Comics’ depressive, selvhøytidelige bekmørke når han snart går løs på filmatiseringen av The Justice League.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Sverre sier:

    Mange gode poeng spesielt om den siste 1/3 av filmen, nå skal det sies at dette aldri var meningen å være en adapsjon av The Dark Knight Returns.

    Morsomt at du nevner det med reklame, da Snyder har en fortid fra nettopp reklame filmer.

    Det største problemet med filmen etter min mening er ikke tonen eller at det er humørløst. Det største problemet er at historien henger ikke godt nok sammen, det er mange gode temaer og ideer her men da det begynner å bli interessant kastes disse ideene ut vinduet. En mer strømlinjet fortelling der alle trådene flettes i sammen i den siste akten hadde gjort denne filmen mye bedre. Filmen lider av at den må sette opp filmene som kommer senere i dette DC universet, mye av de samme problemene som Age of Ultron hadde.

    • John Kåre Raake sier:

      Hei, ja filmen er ingen direkte adaptasjon, men siden så mye av grunnideen er løftet fra The Dark Night Returns er det interessant å se hva Snyder har gjort med ideen. Og jeg tror at det har ført til mye av problemene B v S har. Snyder har tatt bort den sentrale konflikten mellom Batman og Supermann og erstattet den med noe som ikke lever opp til den bombastiske tittelen.

    • Sverre sier:

      Ja enig i det. Synes Batman’s motivasjon for å ta Superman var godt utbrodert, problemet var Superman’s. Synes det er nok i de forskjellige karakteres filosofi at det burde vært nok, istedenfor denne “misforståelsen” i filmen, som kunne blitt oppklart dersom de hadde snakket sammen i 30 sekund. Hadde filmen kun konsentrert seg om konflikten mellom Batman og Superman hadde filmen blitt mye bedre.

  2. Tobias S-B sier:

    Etter det ganske gode anslaget er Bats vs Supes en nesten fullstendig mislykket film. Ikke er den spennende, ikke er den underholdende, musikken er masete, ingen av karakterene får tid til å puste eller forklare sine motivasjoner, spesialeffektene er stusselige og det hele ender i en av de kjedeligste sluttkonfrontasjene festet til film.

    Joda, Marvels har noen slike lows de også, men i det minste får man eller annen teit scene hvor Thor henger fra seg hammeren ved siden av regnfrakkene og man skjønner at dette ikke skal tas så altfor seriøst. Her er det bare brumming og mumling og alvorlige tryner som lekser hverandre opp om ting som ikke har noen konsekvenser.

    Hvordan det norske anmelderkorpset klarer å rulle femmere for dette er et større mysterium enn at den allerede infamøse Martha-scenen overlevde manusgjennomgangen. Fint å ha montages som litt motvekt, i hvert fall.

  3. Dag Sødtholt sier:

    Så vidt jeg forstår skal det komme en halvtime lenger director’s cut, som kanskje vil hjelpe en del, hvis man savner utdyping av motivasjoner og en forløsning av ideer som i den nåværende filmer løper ut i sanden.

    • John Kåre Raake sier:

      Ja, la oss håpe det. Selv om jeg ikke tror den sentrale konflikten blir tydeligere. Kanskje Lex Luthor blir mer forståelig?

  4. Christian sier:

    Trodde kanskje at dette var superheltmilliardfilmen som kom til å gi filmselskapene en såpass stor ørefik at dette kanskje ble starten på slutten for denne en-smule-oppbrukte sjangeren. Men neida, globalt 424.1 millioner dollar allerede, det er utrolig imponerende. Og det sier vel rett ut at kinogåere gir fingeren til kritikere, anmeldelser betyr rett og slett ingenting. Jeg tror jeg venter med å se den til 3 timers directors cut’en kommer på blu i sommer i USA (denne versjonen får også høyere aldersgrense, R-rating), forhåpentligvis er den “mer Snyder” enn kinoversjonen.

  5. John Kåre Raake sier:

    Ser at anslagene for inntjeningen har blitt litt nedjustert nå og kanskje mer bekymringsfullt for Warner bros har B v S satt ny rekord for fall i inntjening over en langhelg -50% fra torsdag til søndag. Det er nå “Word Of Mouth” effektene setter inn. Enormt mye folk har sett filmen, men hva mener de egentlig om den?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>