«Skjærgården»

Analysen

Skjærgården (2016)

Denne artikkelen inneholder spoilere.

«Det høres ut som en dårlig skrekkfilm,» sier en av rollefigurene tidlig i Skjærgården, og en av de andre svarer med å imitere Bernhard Herrmanns berømte musikk fra dusjscenen i Psycho (1960) mens hun later som om hun stikker en kniv i vedkommende.

Frode Nordås’ uavhengig produserte film er et typisk eksempel på den selvbevisste skrekkfilmen, som Wes Craven introduserte til mainstream-publikummet med New Nightmare (1994) og Skrik-franchisen; en form for grøsser som henvender seg til de allerede initierte, et publikum som kjenner alle regler og ingredienser, og som ikke egentlig er ute etter å bli skremt, men som isteden vil glede seg over å gjenkjenne leken med genrens konvensjoner. Skjærgården spiller dermed hele tiden på – og peker til – genren, og kommenterer også det helt sentrale i sin egen fortelling.

«Jeg har alltid vært glad i gærninger,» sier politistudenten Håkon senere i filmen, og slår fast at: «Det er skremmende, men også spennende.» Regissør Nordås har tunga rett i munnen, men det overtydelige og selvrefererende i filmen truer ustanselig med å føre til en narrativ implosjon. Istedenfor å rive oss med i en eksplosiv fortelling, om vold og overskridelse, skyld og hevn, imploderer fortellingen i en mild og humrende genrelek. Vi blir riktignok med på det, og smiler av hvordan filmskaperen håndterer konvensjoner og fortellergrep, men det blir ikke tilstrekkelig spennende. Filmen er heller ikke skremmende nok.

Skjærgården er laget utenfor det norske støttesystemet, og har et lavt budsjett. Dette er også filmens akilleshæl. Den klarer ikke å gjøre fraværet av midler til en fordel, og forsøker snarere å etterligne sine påkostede inspirasjonskilder enn å søke seg mot mer originale eller eksperimenterende fortellergrep, som kunne kledd de økonomiske begrensningene. Skjærgården går dermed inn i underskogen av uavhengige norske filmer som nærmest er søknader om å komme inn i den statlige tilskuddsvarmen, istedenfor å bli noe annerledes, originalt, avvikende og utradisjonelt.

Frode Nordås‘ spillefilmdebut På bølgelengde (2011) var også en lavbudsjettsproduksjon (les vår analyse), en noe keitete, men sjarmerende romantisk komedie, som hadde begrenset oppsetning på kino. Bruken av amatørskuespillere var et av hovedproblemene med den filmen, og noe av det samme skjemmer Skjærgården, selv om flere av de medvirkende denne gangen er å regne som halvprofesjonelle skuespillere. Begge filmene har riktignok sjarm, og Nordås forsøker å lage noe nytt, denne gangen ved å henlegge uhyggen til et annet landskap enn i tidligere norske skrekkfilmer. Men dette er likevel ikke nok til å skape et virkelig originalt og slagkraftig uttrykk.

Skjærgården har sin opprinnelse i et manus som etterarbeidsprodusent Jon Anders Klausen skrev som en del av sin mastergrad, på den praktisk-teoretiske utdanningen ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU i Trondheim. Frode Nordås – som til daglig underviser i medier og kommunikasjon ved Høgskolen i Oslo – var sensor, og ble så begeistret for ideen at han ville regissere og produsere en spillefilm basert på manuset. Skjærgården ble spilt inn utenfor Risør i 2013, og budsjettet var på 2 millioner kroner. Da er alle arbeidskreditter inkludert, ettersom filmen er laget ”på spec”, som det het før i tiden. Filmen ble satt opp på kino i flere byer tidlig i januar, og håpet er at den gir såpass med inntekter at de som har vært med kan få lønn for strevet.

«Skjærgården»

I skjærgården

Filmen starter med en prolog som utspiller seg i norsk sommeridyll. Det er sol og varme, og en liten jente bader for seg selv i sjøen. Like i nærheten kjører en båt raskt over vannet, og ungdommene bak rattet er mest opptatt av at vannskikjøreren de drar kommer opp i maksimal hastighet. De ser ikke den lille jenta som svømmer, og kjører i full fart over henne. Ungdommene tror jenta er død, og i panikk forsøker de å bli kvitt kroppen ved å senke den på havet. I siste øyeblikk oppdager de at hun ikke er død likevel, men før de kan endre på det forsvinner jenta i dypet.

Ti år har gått, og det er sommer igjen. Vi møter Camilla (Tuva Lønnkvist Hultin), hennes kjæreste Henriette (Hannah Karine Giske) og kameraten Håkon (Daniel Edvardsen) på busstasjonen i Risør. De skal på hyttetur til Camillas sommersted i skjærgården. Der ute venter Camillas lillesøster Isalin (Silje Hagrim Dahl), og etter en liten stund ankommer også en annen venn, Kjetil (Nicolas Stai Østtvedt), og når gjengen er komplett bader de i sjøen og fester utover kvelden.

Uhyggen truer imidlertid sørlandsidyllen. Camilla har tidligere på kvelden avvist en lokal fisker (Bjørn Moan) som ville være med på fest, og vi får senere se at denne mannen blir stukket ned av en svartkledd person. Ansiktet er skjult av en hettegenser, men vi blir stadig gjort oppmerksomme på at noen observerer vennegjengen, og når natten kommer utvides grusomhetene.

Det første offeret er Kjetil, som hugges ned av den svartkledte med ljå i mørket, når han forlater utedoen. Håkon er nestemann. Han er i seng med Isalin, som blir dratt avgårde av den svartkledde morderen, og hengt opp i et fiskegarn, før det venter tortur med kniv. Mens dette skjer er Camilla i seng med sin kjæreste Henriette, som plutselig har blitt søvnig, og når Camilla står opp for å slå av musikken oppdager hun at Isalin er i ferd med å dø, og at de to kameratene også har blitt angrepet.

Vi får til slutt vite hvem morderen er, og at personen er ute etter ungdommene for det som skjedde ti år tidligere. Alt dreier seg om hevn. Bak ugjerningene står Henriette og hennes tvillingsøster, som hevner sin lillesøster. «Du ødela livet mitt, så nå ødelegger jeg ditt,» sier Henriette. Camilla og Håkon ser ut til å komme seg unna, men Henriette dukker opp igjen i filmens aller siste bilde.

«Skjærgården»
«Skjærgården»

Hevnere i sommersol

Skjærgården handler først og fremst om svik og skyld, vold og hevn. Dette motivet er en del av fortellingen på flere måter: Politistudenten Håkons interesse for ”gærninger” er tett knyttet til ideen om hevn, og vi får høre at han har vært interessert i temaet siden han var liten. «Hva får oss til å ta hevn?» spør han, og foreslår det bibelske ordtaket om et øye for et øye som én drivkraft. Som film er ikke Skjærgården interessert i å gå dypt nok til å svare på et slikt spørsmål. Dette er ikke et psykologisk drama som forsker i de mørke understrømningene i menneskesinnet, eller i legitime følelser knyttet til hevn og straff. Når handlingen intensiveres forlater filmen raskt spørsmålet om hva som gjør at vi søker hevn, og motivet blir dermed bare et premiss og en narrativ motor; ikke et påskudd for dypere samfunnsmessig eller eksistensiell diskusjon.

«Vi mente det ikke,» sier Camilla mot slutten, når hun forstår hva som er i ferd med å skje. Kjetil, Isalin og Camilla var ansvarlige for Henriettes lillesøsters død, men selv også bare barn da ulykken skjedde. Dette skaper en spenning i det dramatiske materialet som utnyttes på flere nivåer i fortellingen, men som ikke blir avgjørende eller viktig. All diskusjon om svik, skyld og hevn fungerer som en dramatisk årsakssammenheng. Det skal sette noe i gang og det skal forklare hendelsene, men regissøren viser ikke interesse for å utvikle dette videre.

Det er synd, ettersom en utforskning av disse spørsmålene ikke bare kunne ha gitt fortellingen dybde og kraft, men også fordi det ville være perfekt avstemt i forhold til de sentrale kontrastene som fortellingen ellers kretser om. De idylliske og lyse omgivelsene, og de vakre, veltilpassede unge menneskene, trenger en mørkere klangbunn for at historien ikke bare skal bli en lettvint genrelek.

Tuva Lønnkvist Hultin som Camilla i «Skjærgården».
Tuva Lønnkvist Hultin som Camilla i «Skjærgården».

Det er et godt valg av Frode Nordås og Jon Petter Klausen å la dette blodige hevndramaet utspille seg i løpet av en livsbejaende hyttetur på det vakre Sørlandet. Istedenfor regntunge høstkvelder, falleferdige hus og dystre gråtoner foregår handlingen i Skjærgården under en skinnende sommersol, som gjør volden mer effektiv. Kontrasten mellom omgivelsene og udådene er spennende og virkningsfull, når vi vet at det under idyllen skjuler seg en fortid av skjødesløs vold, som ikke lar seg fortrenge. Camilla har reagert på ”ulykken” gjennom selv å bli båtpoliti, en slags botsøvelse som internaliserer all skyld ved å passe på at andre holder farten nede på sjøen. At verken Camilla eller Håkon fremstår troverdige som politi og politistudent svekker framstillingen noe, men dette er likevel effektive kontraster i fortellingen.

Som tidsbilde kan man kort sammenligne Skjærgården med Sigurd Hoels roman Syndere i sommersol fra 1927. Hoels bok var skandaløs på 1920-tallet, og er fortsatt mer erotisk åpen og antydende enn Nordås’ nesten 90 år yngre genrefilm. Tonen er lett og elegant i både film og roman, men rollefigurene i Hoels roman er rundere, og har selvironi, selvbevissthet og intensjonsdybde. De strever med å finne seg selv i en verden i kraftig endring, med fascismen som et truende bakteppe. Personene i Skjærgården er overfladiske og endimensjonale, lite interessert i annet en sol, alkohol og flørt. De blir rett og slett for lite interessante til at den blodige volden kan skape uro og dissonans hos publikum, og de er heller ikke knyttet til sin samtid. Kontrastene i dramaet blir dermed grunne påstander, og de eneste krusningene på overflaten er angst for at fortidens synd og svik skal oppdages.

Som hevndrama blir Skjærgården altså for lett og luftig. Alle er for pene og veltilpassede inntil volden bryter løs, og selv da knyttes ingen dypere klangbunn til hevnmotivet. Rollefigurene er løsrevet fra samfunnet omkring dem. Ingen andre stormskyer finnes på himmelen. Så når idyllen blir et blodig helvete lar vi oss ikke riktig rive med.

«Skjærgården»
«Skjærgården»

Den forsiktige slasheren

Skrekkfilmen er en genre for uhygge og smerte, vold og overskridelse, død og fortrengte følelser. Subgenren slasher er – som det engelske navnet antyder – en form som river opp materien, i sinte og voldsomme risp og kutt, for å se hva som finnes på innsiden. Ikke bare i menneskekroppen, men også selve samfunnskroppen. Slasher-genren er i aller høyeste grad det fortrengtes tilbakekomst. Alt det som vi i våre vanlige liv unngår, eller som vi gjemmer unna fordi det ikke passer inn i vårt samfunn, bobler opp og kommer fram i lyset: vold, ondskap, begjær, blindt raseri og galskap, hevn, blod og gørr.

Dermed innebærer slasher-filmen også en type samfunnskommentar. Den kommer trekkende med de ville og vonde følelser som vi vet finnes i oss alle, men som vi har holdt tilbake. Slasheren kan spy det ut i form av blind vold og kalkulert ondskap. Skjærgården er imidlertid noe så uvanlig som en kysk og forsiktig ”teen slasher”. Filmen toner ned den fysiske volden og bildet av den åpne kroppen, men uten at vi som erstatning for det eksplisitte opplever en mer psykologisk skrekkeffekt.

Til det er rollefigurene i Skjærgården for lite komplekse, og fortellingen for formelpreget og forsiktig. Kontrastene skaper ikke tilstrekkelige spenninger i det dramatiske materialet, og vi gis ingen smertefulle ekko eller ringvirkninger av det skitne og onde. Dette er en kosegrøsser, rett og slett, som ikke kutter dypt nok inn.

Silje Hagrim Dahl i «Skjærgården».
Silje Hagrim Dahl i «Skjærgården».

Selv om Skjærgården i liten grad lykkes i å skape uro og skrekk, er det likevel en interessant film, eksempelvis i hvordan filmen opererer med ulike framstillinger av kjønnsroller. På flere måter leker filmen med og spiller på vanlige framstillinger av maskulinitet og femininitet i slasheren, men lager samtidig en helt egen vri.

Framstillingen av Håkon som en mannlig babe er morsom og original. Han er jålete, keitete og pertentlig, litt av en overklasse-soss, og «kronisk singel» som han selv sier. Han kan ikke knyte en båtknute, pakker i koffert til en hyttetur i skjærgården, og kan heller ikke gå om bord i en båt uten å plumpe i sjøen. Han er mest opptatt av damer, øl og pene sko. I Skjærgården er både Håkon og Kjetil passive og reaktive, altfor opptatt av sitt ytre, og av de to fjernes Kjetil raskest unna av morderen. Typisk nok etter at han har gått på do. Han sier at han skal pisse, men sitter mens han gjør det, som for å understreke hans sviktende maskulinitet.

Kvinnene på sin side er aktive og proaktive, fulle av initiativ og kunnskap. De kan sine knuter og setter sjøbein. Verken Camilla eller Isalin er pysete, og definitivt ikke Henriette. Den selvstendige og aktive kvinnefiguren i slasheren ble på begynnelsen av 1990-tallet diskutert av den amerikanske skandinavisten Carol J. Clover, som for en stund tok pause fra vikingtid og runer for å skrive den mest innflytelsesrike boken om slasherfilmen. I nøkkelverket Men, Women, and Chain Saws: Gender in the Modern Horror Film fra 1992, peker Clover på betydningen av det kvinnelige offeret i genren, som samtidig er fortellingens heltinne. Hun blir filmens ”final girl”, den siste og eneste som overlever blodbadet. Hun overvinner den mannlige overgriperen, først og fremst ved å være aktiv og snarrådig, men også ofte gjennom å være en jomfrunalsk guttejente.

Ingird Bolsø Berdal som Jannicke i «Fritt vilt».
Ingird Bolsø Berdal som Jannicke i «Fritt vilt».

Helt siden Fritt vilt i 2006 har norske skrekkfilmer hatt et tydelig selvbevisst forhold til horrorgenren, og spesielt slasheren. Mange norske skrekkfilmer har omformulert synet på kvinner og seksualitet i genren. Riktignok følger ikke alle amerikanske slashere Clovers modell – verken klassikerne fra 1970-tallet eller ferskere eksempler – så det finnes mange unntak fra regelen her, men i norsk skrekk er det som regel de jomfrunalske guttejentene som drepes først, og de seksuelt modne og selvstendige kvinnene som overlever, som Jannicke i Fritt vilt og Camilla i Rovdyr (2008). De er offer-heltinner, som overlever på grunn av sin snarrådighet, selvstendighet og sitt mot. Norsk film skiller seg dermed fra amerikansk film i denne sammenhengen, og Skjærgården representerer en ny vri på framstillingen av kvinner og menn i denne type skrekkfilm.

Den mest fremtredende rollefiguren i filmen er Camilla. Hun er den naturlige lederen av hytteturen, og også filmens ”final girl”. Camilla er kunnskapsrik, selvstendig og seksuelt aktiv, men hun er også den som tar mest initiativ til å skjule sporene når den lille jenta dør i filmens prolog. Dermed er Camilla også bærer av vold og svik, og langt fra noe uskyldig offer. Dessuten er hun lesbisk. Skjærgården kan kanskje med nød og neppe sies å bestå Bechdel-testen, men framstillingen av den ene kvinnelige hevneren som liksom-lesbisk og den mest svikefulle som lesbisk, er noe urovekkende.

Menn er passive og kvinner er aktive i Nordås’ film, men de mest aktive kvinnene er enten mordere eller lesbiske. Skjærgården prøver å finne en original måte å leke med subgenrens kjønnsrollestereotypier på, og finner en vri på skildringen av både maskulinitet og femininitet som er ny i norsk skrekk, men det hadde vært hyggelig når man en sjelden gang tematiserer skeiv seksualitet om dette hadde vært noe annerledes skildret. Riktignok tilfører valget et mer sammensatt karaktertrekk, om det er riktig ord å bruke om Skjærgården, men Nordås’ film risikerer samtidig å falle tilbake på stereotyper om ”avvikende” seksualitet som problematisk.

Kjæresteparet Camilla og Henriette i «Skjærgården».
Kjæresteparet Camilla og Henriette i «Skjærgården».

Frydblandet skrekk

«Jeg digger ikke Sørlandet lenger,» sier Håkon helt på slutten av filmen. Deretter ler han, og Camilla svarer med en lignende latter. Det ser ut som om historien er slutt, men vi burde vite bedre – og får selvsagt et aller siste overraskende sjokkgrøss i beste Carrie-stil. Likevel illustrerer denne replikken og den påfølgende latteren hva som er hovedproblemet i Skjærgården. Selv om toneskiftet har en klar dramaturgisk hensikt, og skal få oss til å puste ut og senke garden, flater det samtidig ut den spenningen som har blitt bygget opp. Skrekk er en vanskelig følelse å skape hos publikum, som krever mer enn det Nordås og hans medarbeidere klarer å gi.

Filmens ironiske selvbevissthet arbeider her mot opplevelsen av gru og grøss, og den utfordrer også fortellingens sannsynlighet. Det er vanskelig å tro på denne historien, og dermed må den reddes med et skjevt smil. Mild selvironi erstatter en virkelig produktiv bruk av grøsseren til å si noe interessant om nordmenns forhold til hevn, eller til drap og skyld. Det selvbevisste flater ut alle dramaturgiske kurver som skaper frydblandet skrekk mer enn skrekkblandet fryd.

Nordås viser formmessig vilje til å oppfylle genrekonvensjoner, som for eksempel synsvinkeltagninger der vi deler morderens blikk, og ser ofrene utenfra, eller motsatt: vi ser med ofrenes bekymrede blikk, som forsøker å identifisere trusselen de sanser på øya. Planteringene er velplasserte, og gir uttelling senere i fortellingen, osv. Skjærgården er en godt utført genreøvelse, men Nordås og Klausen får den ikke spennende og skremmende nok – og det er et brudd med forventningene hos publikum.

«Skjærgården»

Forholdet mellom uavhengige filmer som Skjærgården og statsstøttede produksjoner som Fritt vilt-filmene kan sammenlignes med forholdet mellom revy og teater. Revy kan være morsom og slagkraftig, og ta ting på kornet som vanlig teater ikke gjør, men revy er samtidig den innforståtte latterens teatrale form. Intet er ubehagelig. Vi strykes aldri mot hårene. En skrekkfilm finne noen øyeblikk hvor tilskuerne utfordres, bevisst strykes mot hårene; hvor fortellingen blir farlig. Ikke nødvendigvis gjennom blod og gørr, men i form av øyeblikk der tilskueren føler at hun eller han er i ferd med å miste kontrollen. Slike øyeblikk finnes ikke i Skjærgården. Den vil gjøre oss til lags, og uten ubehag av noe slag reduseres kraften i fortellingen.

Fra ogs med Pål Øies Villmark i 2003 har norsk skrekkfilm bidratt til å skitne til norsk filmkultur. Røske litt i røttene til en filmkultur som stort sett har vært pen og ryddig, og med få og begrensede forsøk vist vilje å utvikle historier som er genuint smertefulle, skitne, mørke eller overskridende. Skrekkgenren kan dra møkka inn i finstua og ryste oss psykologisk – som eksempelvis Pål Sletaunes grenseoverskridende sex- og voldsskildringer i Naboer klarte i 2005.

I en slik sammenheng blir Skjærgården et paradoks. Den er rett og slett for snill og ufarlig. Til tross for sine knivstikk og død, etterlater den ikke annet enn et gys av aller mildeste type. Den problematiserer heller ikke det som er årsaken til skrekken i fortellingen. Slasher-genren og skrekkfilmen for øvrig kan ses som en kulturell og ideologisk seismograf, som løfter fram fortrengte sider ved vår kultur. Frode Nordås har et utmerket premiss i fortidens skyld og nåtidens hevn, men skusler det hele bort i innforstått latter og hyggeskrekk.

«Skjærgården»
«Skjærgården»

Det skjeve smil i svart

Skjærgården har også et par skjønnhetsfeil som hindrer den i å bli fullt ut vellykket. For det første er spillet i prologen ekstra svakt. De øvrige skuespillerne har betydelig mer nærvær, og klarer å levere sine replikker med innlevelse, men i prologen er spillet stivt og teatralsk. Vi kan rett og slett ikke tro på disse personene. Det de sier lyder hult, og hvordan de handler blir lite plausibelt. Det er selvsagt helt avgjørende for en film, og spesielt en grøsser, at introduksjonen til fortellingen er velfungerende. I Skjærgården halter anslaget, og det tar lang tid før man som tilskuer kommer over dette. Det er synd, for det tapper filmen for mye kraft og energi.

For det andre er sentrale virkemidler for mekaniske og overtolkende. Klippingen (som Nordås har gjort selv) er ofte for didaktisk, og forklarer ting på en i overkant tydelig måte, med en omstendelig rytme. De gjentagende tilbakeblikkene til den fatale ulykken i prologen gjør at fortellingen kjøles ned; hele fem ganger underveis i fortellingen får vi innklipp fra prologen, og minst to ganger er dette helt overflødig. Spesielt i scenen når gjengen ankommer hytta og finner et foto på gulvet med knust glass. Det er unødvendig å klippe til et tilbakeblikk her for at vi skal forstå at de tre på bildet er Camilla, Kjetil og Isalin som unge. Disse grepene og deres mekaniske plassering gjennom hele filmen, svekker både den narrative framdriften og vår evne til å leve oss inn i historien.

Noe av det samme kan sies om musikken. Komponist Vegard Dahlin Skau Hansen har levert et stykke kompetent action- og grøssermusikk, med horn, pauker og stryker-glissandi, i et estetisk landskap mellom musikken til Haisommer og deler av The Shining. Men også komponistens toner er forutsigbart, bombastisk og overforklarende plassert i forhold til klipp og hendelser, og tilskueren føler seg litt som en av Pavlovs hunder som skal svette grøssende når musikken hugger i. Dessuten har partituret en karakter av pastisj som ikke fremmer innlevelse, men avstand til handlingen. Artig, kompetent og fiffig lek med genren, mer enn virkningsfullt og skremmende, med et ironisk og skjevt smil i svart som resultat. Dette, i tillegg til Nordås’ overforklarende og ”pedagogiske” stil demper fortellingens framdrift og intensitet, og reduserer kraften i selve historien. Den blir lunken, og det er skrekkfilmens største dødssynd – om den vil ta seg selv på alvor.

Skjærgården er kanskje ikke en direkte dårlig film, men heller ikke god. Den illustrerer hvordan norske regissører har utviklet en type genrekompetanse som man etterlyste for tjue år siden, men den viser også at norske regissører ikke alltid vet hva man skal bruke den nye genrekompetansen til.

Hva slags redskap er en genre? Bortsett fra å være den enkleste måte å få publikum i tale på. Det er et helt avgjørende spørsmål for norsk film i dag, og det er filmens regissører, manusforfattere og produsenter som må gi oss svaret.

Skjærgården – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>