«Star Wars: Episode VII – The Force Awakens»

Omtale

Star Wars: The Force Awakens leverer forrykende underholdning og skaper ny entusiasme

Denne artikkelen inneholder ikke spoilere. Montages vil diskutere Star Wars: The Force Awakens grundigere i en nært forestående episode av vår podkast, Filmfrelst.

*

La meg slå det fast med en gang: denne nye Star Wars-filmen markerer en vellykket renessanse for et høyt elsket filmunivers. The Force Awakens er ikke uten svakheter, men drives frem av herlige rollefigurer (nye og gamle), en engasjerende, underholdende historie og tidvis briljante iscenesettelser.

Star Wars er en omfangsrik fiksjonsverden som har blitt tegnet opp over seks spillefilmer, fra og med George Lucas‘ banebrytende originalfilm fra 1977 og frem til og med hans ofte debatterte og kritiserte prequel-trilogi. Star Wars har fortryllet og begeistret et stort publikum over flere generasjoner, og da George Lucas solgte livsverket til Disney i 2012, startet en ny tidsalder. Produsent Kathleen Kennedy tok over styringen av Lucasfilm, og regissør J.J. Abrams ble invitert til å overta det kunstneriske ansvaret. Resultatene fra deres periode som formyndere av Star Wars-universet starter altså nå, med den syvende spillefilmen – Star Wars: Episode VII – The Force Awakens.

Med tanke på de (for mange) enorme forventningene knyttet til opplevelsen av å se The Force Awakens på kino, og gleden over å oppdage en ny fortelling i et velkjent univers, skal jeg i denne første omtalen av filmen ikke diskutere elementer fra handlingen som kan ødelegge filmopplevelsen. Heldigvis merket jeg raskt etter å ha sett filmen, at det vil være en uanstrengt øvelse å snakke om The Force Awakens også uten å løfte frem detaljer fra fortellingen.

Chewie, we’re home

Gjenkjennelse og nysgjerrighet var de to første følelsene som traff meg da jeg så The Force Awakens, og dette inntraff både ved å lese «dette har skjedd siden sist»-introduksjonen på den ikoniske gule forteksten (akkompagnert av John Williams‘ berømte hovedtema) og i den første ordentlige scenen. Denne nye filmens innledende bragd er at den umiddelbart etablerer en troverdig tilhørighet til alt vi kjenner fra Star Wars-universet (og dermed føles Star Wars hele veien), samtidig som den med stor selvtillit introduserer nye rollefigurer og nye konsepter uten å bruke tid på å forsvare eller forklare dette.

Dermed oppleves The Force Awakens øyeblikkelig som en frisk og trygg fortelling, og i løpet av bare noen få scener fylles man av både filmglede og nysgjerrighet. Siden de nye fortellingene vies mest plass i starten, tror jeg at The Force Awakens vil fungere greit også for et publikum som ikke har sett noen av de seks andre filmene. Men det er ikke til å komme bort fra at J.J. Abrams & Co. lener seg tungt på nostalgien og inneforståttheten tilknyttet Star Wars, og så raskt Han Solo (Harrison Ford), Chewie (Peter Mayhew) og Prinsesse Leia (nå General Leia, men fortsatt spilt av Carrie Fisher) dukker opp, stiger referansevilligheten til kokepunktet.

For noen tror jeg nostalgien vil bli vel selvforherligende, men for meg var den ikke på noe tidspunkt overdrevet. Til dét var de nye rollefigurene så sterke og karismatiske, at jeg tidvis helt glemte bort at dette er et filmunivers vi har besøkt mange, mange ganger før.

Hovedpersonen Rey (spilt av nykommer Daisy Ridley) er et gledelig nytt bekjentskap, som antageligvis vil være sentral for hele dette nye tidevervet i Star Wars-mytologien. De to andre ferskingene, piloten Poe Dameron (Oscar Isaac) og rømlingen Finn (John Boyega), leverer også herlige prestasjoner; disse tre er helt tydelig den nye Star Wars-vinen, og jeg liker smaken. (Ridley og hennes rollefigur Rey er for øvrig – isolert sett – det beste med hele The Force Awakens.)

«Star Wars: Episode VII – The Force Awakens»

The Dark Side, the Jedi. They’re real.

Ingen av fortellingene i Star Wars-filmene har forsøkt å finne opp det narrative hjulet på nytt, og i The Force Awakens har vi igjen å gjøre med en klassisk historie om det gode og det onde, og balansen mellom disse kreftene. Selv om våre helter beseiret Imperiet (med de pelsdekkede ewokenes hjelp) i Return of the Jedi, er ikke galaksen nødvendigvis noe tryggere sted å være tretti år senere.

Denne nye filmens sentrale antagonist er den sortkledde og maskerte skikkelsen Kylo Ren (spilt av Adam Driver), og også denne nyvinningen fra J.J. Abrams (og co-manusforfatterne Lawrence Kasdan og Michael Arndt) imponerer. Jeg hadde stor sans for hvordan Ren var vevd inn i både den gamle og nye mytologien, ikke minst gjennom sin emosjonelle sårbarhet, og Adam Driver viser her at han klarer å anvende sitt formidable skuespillertalent også i space opera-sjangeren (en solid gestaltningsestetisk galakse unna tv-serien Girls, der Driver fikk sitt gjennombrudd).

Likevel er – dessverre – den største svakheten i The Force Awakens å finne på The Dark Side, som ikke bare hemmer filmen på et viktig tidspunkt i fortellingen, men som også er ekstra synd fordi Star Wars-universets mange vellykkede bad guys (Darth Vader, Boba Fett, Jabba the Hut – og Darth Maul, når sant skal være sagt) har vært noe av det mest uforglemmelige ved filmserien. Problemet jeg sikter til ligger i både den estetiske og narrative løsningen de har valgt for rollefiguren Snoke – hvis funksjon og betydning for plottet skal utelates her i omtalen, men antageligvis diskuteres på Montages senere.

Utseendet hans (og visualiseringen av dette) vekker uheldige minner fra cgi-tidsalderens mange skamfulle øyeblikk, og selv om maestro Andy Serkis (Gollum) er mannen bak stemmen og bevegelsene til Snoke, som er fanget inn av motion capture-teknologi, kan det ikke redde oss fra opplevelsen av noe middelmådig. Når så mye annet i filmen virker gjennomtenkt og sofistikert utført, er det besynderlig at blødmer som Snoke (og et lite knippe andre utroverdige – men heldigvis narrativt ubetydelige – dataskapninger) kan slippe gjennom filteret.

It’s true. All of it.

Heldigvis er svakhetene i The Force Awakens å anse som irriterende regndråper i det store bildet, for filmen seiler på et hav av godsaker. Summen av svakhetene, samt den tidvis litt for tydelige forankringen i nostalgi, hindrer likevel J.J. Abrams‘ bidrag til kanon fra å bli en Star Wars-klassiker. På øverste hylle står fortsatt Episode IV – A New Hope og Episode V – The Empire Strikes Back alene i min bok, men etter første gjennomsyn føles The Force Awakens som seriens tredje beste film; en honnør som bør veie rimelig tungt.

Gamle favoritter og nye yndlinger baner vei i The Force Awakens, for det som er en trygg start på den nye Star Wars-tidsalderen. Og for å ha det sagt til slutt: det er herlig å se at også en blockbuster med massive cgi-effekter kan føles som om den har tyngdekraft, tekstur, stofflighet og sjel, oppi alt sirkuset.

Jeg har tro på at det skal bli veldig, veldig gøy å følge Star Wars-filmene også i årene som kommer – i episode VIII og IX, og i de varslede antologifilmene, med Rogue One som neste film ut, i 2016.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Mitt førsteintrykk: Wow!

    Nå er det hjem for å la den synke litt inn, men dette var absolutt en fornøyelig kinoopplevelse.

  2. Frode Løes Hvatum sier:

    Jepp. Rett og slett kjempegøy! Får angstfeber av å tenke på hva som skjer når John Williams forlater (det musikalske) roret.

  3. Tord Langseter sier:

    Velsmurt, underholdende og de nye tilskuddene på rollelista likte jeg egentlig umiddelbart. JJ er nok hakket for opptatt av fortiden og litt for redd til å bane ny vei. Man kan si mye drit om prequelene, men de prøvde i hvert fall noe nytt – selv om det nye var handelspolitikk og Vader-sutring malt over tusen døde CGI-lerretter.

    Det er et par punkter ved skurkene og deres plan i Force Awakens (skal ikke spoile) som ikke helt funket for meg, men er enig med anmelder om at dette er seriens tredje beste.

  4. Ah, dette var herlig altså. Koste meg igjennom hele filmen! Enig i at fortellingen kanskje mangler en mer truende kjeltring, men er mer enn nok som veier opp. Syns Rey og Finn var helt fenomenale karakterer. Noe jeg faktisk savner i den originale trilogien er en ordentlig tøff protagonist og det fikk vi til de grader i denne. I tillegg må det jo også nevnes at BB-8 fungerte strålende. Imponerende å få frem så mye personlighet i en avansert plastkule liksom.

    • Sofie Johnsen sier:

      Jeg henger meg på denne kommentaren, for er så ufattelig enig.
      Rey, Finn og BB-8 er så utrolig bra!
      Gleder meg til å se filmen igjen for å tilbringe mer tid med dem, og ikke minst klare å se filmen som en film og ikke bare lykke over å være tilbake i dette universet.

  5. Mattias J sier:

    Er det bare jeg som er skuffet?

    Skaperne har tidligere uttalt at de har latt seg inspirere av episode 4,5 og 6, men oppbygningen er for lik, ja, nesten identisk med ‘A New Hope’: Ørkenplanet, droide som bærer på viktige dokumenter, droide på rømmen, slakt av sivile på ørkenplanet, introduksjonen av en karakter som lengter etter noe, innsikt i hverdagslivet på ørkenplaneten, fluktscene fra planeten ombord i Millennium Falcon.. Og dette er bare de første 20 minuttene av filmen!

  6. Frode J sier:

    Var på premieren kl 10 i går og jeg ble dypt imponert over hele sulamitten. Jeg hadde tårer i øynene, gåsehud, høy puls og latter jevnlig gjennom hele filmen (som fløy avgårde). Både Rey, Finn og Renn var fantastisk fine karakterer med utrolig mye menneskelighet i seg – perfekt castet, selv om jeg i ettertid kanskje tenker at man kunne utnyttet Adam Drivers evner mye mer. Men det skal bli interessant å følge ham videre. Rey er en av de beste kvinnelige karakterene i ren underholdningsfilm de siste årene – kanskje ever. Steike ta, Daisy Ridley, du kom ut av det blå, men dette fikset du! Jeg hadde det utrolig gøy på både Mad Max og Guardians of The Galaxy de siste par år, men å se Star Wars fanget i sin essens (både filosofisk, stofflig, menneskelig, visuelt og underholdningsmessig) tar kaka for beste filmopplevelse som jeg kan huske. Så den i 3D og det funket fjellstøtt, men skal se den i 2D igjen, tenker jeg. 10/10.

  7. Frode Løes Hvatum sier:

    Mattias: Jeg synes kritikken din er delvis berettiget, men det var såpass mye moro underveis at det sjelden plaget meg spesielt.

    To ting plaget meg når vi snakker om kopiering av tidligere filmer. Det ene var forsøket på å gjenskape den ikoniske Cantinaen ifra Ep 4, og det andre var at det var enda en dødsstjerne. Særlig Starkiller kunne de ha funnet på noe morsommere enn.

    Men for meg sprudlet så mye av skuespillet og det audiovisuelle at det blir småtteri i den store sammenhengen.

  8. Even G. Benestad sier:

    Jeg elsker filmen og ikke minst hvordan den gamle magien er tilbake. George Lucas pungterte sjarmen med episode 1-3. J. J Abrams er en langt mer kompetent regissør og The Force Awakens er stappet med små detaljer og spissfindigheter. Tidvis er den også hysterisk morsom. Scenen der kylo Ren får et sinneanfall og to vakter snur og går den andre veien er kostelig. Filmen er uten tvil et nikk og et pek til andre filmer i serien, men det er pokker elegant utført. Jeg har forøvrig ikke sett den i 3D enda…

  9. Eirik W sier:

    Sett den to ganger nå. En gang i IMAX versjon. Intens opplevelse.
    Skal ikke skrive noen lang melodramatisk anmeldelse, men vil absolutt anbefale også mer “casual audience” og se den flere ganger. Jeg merker at den vokser på meg, fra første til andre visning. Selv om Abrams har hatt massive ressurser til rådighet, så måtte man gå til kjernen igjen, selve “the core” i Star Wars, for og finne den tonen, den følelsen en Star Wars film skal ha. Og det er to ting: Historien, som jeg gladelig aksepterer som en blanding av “homage” og gjenoppdagelse av noe som var magisk i 1977. Ingen rehash selv om det er scener og passasjer som er farlig nær, men det hele kommer alikevel ut med ny kraft og passion. Det andre er karakterene, og her levereres det praktfullt i møte mellom den nye vinen og de”gamle”. Ridley og Boyega med herlig kjemi. Isaac er deilig løs og ledig og cool. Driver ( dog med en del reservasjoner til ham fra alle tre venner jeg så filmen med) balanserer hårfint, men jeg synes han er en både rå og samtidig totalt uforutsigbar type som har stort utviklings potensiale for trilogien. Harrison Ford, synes hans tilstedeværelse og ærlighet i hans opptreden er verdt en “supporting actor” Oscar nominasjon. Leia, oh Leia, Carrie Fisher pokker berører meg uten at jeg har sett henne på filmduken på 30 år omtrent. En par fine og rørerende øyeblikk mellom dem, dog den ene scenen hvor de “prater famlie” ble en smule forklarende og kjapt overstått.

    Første akten av filmen er noe av det beste jeg kan huske og ha sett i en, tross alt kommersiell Hollywood blockbuster. Rytme, tone, set up, mystikk, frekk og deilig humor, slående vakre vistaer fra Jakku og gåsehud aktige passasjer fra introen til First Order og Ren. Og her tar også Abrams seg tid med og introdusere Star Wars universets nyeste kvinnelige protagonist. En perfekt pacet, kaotisk, suggerende og nydelig intens Millenium Falcon actionsekvens efterfølgende.

    Tårene trillet under to scener spesifikt. Og de som har sett filmen vet vel noe om hva jeg tenker på. Jeg stopper der…

    Håper Thor Joachim kunne lage noe spesielt på soundtracket og gleder meg til og høre hans mening om musikken. Det har nemlig vært litt surmulig på en del Star Wars forum om Williams Force Awakens musikk allerede, dog finnes det noen forventninger til dette fra enkelte som jeg tror selv Williams ville ha problemer med og tilfredstille. Jeg lyttet til musikken uten filmen nå i kveld, og er glad for og si, at dette er fin Star Wars vare, om en ikke på øverste nivå. Abrams film er også frenetisk i sin klippestil, og det er lite av Lucas prequels mer tablåaktige stil, derfor tror jeg også Williams har endret noe av sin her. Og ja, det mangler noen ørehengere, men jeg har allerede funnet gull, det er mye fint her. Filmen har en tendens til kanskje bruke i overkant mye Han og Leia tema variasjoner, binary sunset likeså, men temaet som leder Rey opp jeditrappen til sist er så fint og forsiktig. Reys Theme er også svulstig og flyktig. Men ja, det er en litt annen stil på en av temaene her, en det man er vandt med i Star Wars.

  10. Lars Christian N. Pedersen sier:

    Jeg har lenge vært en forsvarer av Episode 1-3, kanskje mest fordi jeg så den første filmen da jeg var 12 år og den fortsatt har en nostalgsik betydning for meg. Men når jeg nå ser den kjærligheten som JJ Abrams har lagt i arbeidet med denne filmen og ser de kjente karakterene som jeg for førsta gang oppdaget da jeg så en dårlig opptaks-VHS av Return of The Jedi da jeg var 5-6 år, innser jeg hva jeg har savnet og Episode 1-3 er gjemt bort i en skuff.

    Akt 1 er kanskje den beste i en Star Wars film noensinne, vi blir introdusert for ett nytt univers med mange gjenkjennelige elementer og en gruppe nye karakterer som står side ved side med de vi kjenner så godt fra før. Tempoet er perfekt og det hele er umiskjennelig Star Wars. Såklart kan man finne ting å plukke på underveis i filmen, men for meg blir alt dette uvesentlig. Jeg storkoste meg, jeg lo masse, mer enn jeg har gjort i noen annen Star Wars film, jeg klappet mange ganger, og gråt en skvett da Han og Leia møttes for første gang.

    Visst kan man kalle denne filmen en remake eller en reboot av den originale Star Wars, men man må her også huske på hvordan hele sagaen er bygget opp, med gjentatte temaer som formidles gjennom plot, tematikk, musikk og konkrete replikker. Dette er en film som er laget for deg som var 12 år i 1977 og ønsker å oppleve den samme magien på nytt, samtidig som den er laget for de som er 12 år i dag og får oppleve denne magien for kanskje første gang.

    Nå gjelder det bare å sette seg ned og nyte dette øyeblikket, for nå er Star Wars døren åpnet igjen, og Disney kommer neppe til å lukke den igjen på lang, lang tid.

  11. Petter Hovde sier:

    Jeg vil nødig sette en demper på hallelujah-stemningen her inne, spesielt fordi jeg selv brøt ut i et lite hallelujah eller to i løpet av filmen. Force Awakens var en tidvis heidundranes kul film, men jeg må bare ventilere litt rundt om et sentralt plottpunkt i filmen som irriterete meg grenseløst. SPOILERS følger.

    Jeg HATET Starkiller. Hatet den. Jeg skjønner ikke hva et så mektig og kraftig våpen gjorde i den FØRSTE filmen i en ny trilogi. Vi snakker altså om et våpen som kan utslette hele solsystem på tiden det tar å lade en iPhone 6, og dette er altså hindring nummer én våre ferske helter må overkomme. Jeg tipper JJ Abrams og hans hærskare av krediterte og ukrediterte forfattere vil slite med å komme med en trussel som er større enn dette i oppfølgerene, men det er jo jobben deres så hvorfor syter jeg? Vel, fordi Starkiller i sin nåværende utgave føles som et forhastet og lite gjennomtenkt konsept presset inn som nok et stykke fanservice i en film som allerede drukner i det.

    Her jobber altså restene av Imperiet med å omgjøre en hel planet til et supermasseødeleggelsesvåpen som får Dødstjernen til å se ut en som en svevende bowlingkule og så er det ingen i galaksen som bryr seg? Jeg mener, selv om Imperiet mot formodning klarte å få alle involvert til å holde kjeft om hva de egentlig bygget, så kan jo alle som eier et middels teleskop eller et romskip se at de drev på med noe. Og med Imperiets historikk for planetær holocaust burde “noe” få samtlige varsellamper til å blinke rødt. I vår verden sanksjonerer vi ræva ut av Iran bare de bygger noe over tre etasjer i ørkenen, så denne byggeaktiviteten burde jo fremtvunget en eller annen reaksjon for lenge siden; undersøkelser, spionasje, aksjoner, boikott, flukt, et eller annet. I stedet spiller alle overrasket når det gigantiske øyet romnaziene har bygget viser seg å være et våpen. Vel, duh!

    Så de gode, snille og uskyldige tilber dumskapen og naiviteten, kanskje man burde vurdere å skifte side til det mer rasjonelle mørket? Vel, dessverre er ikke de mye bedre i den leiren. En av de teitere delene ved Return of the Jedi er hvor dårlig bevoktet basen som styrer skjoldet til Dødsstjernen på Endor er, men det kan man med litt godvilje feie til siden som “manglende erfaring”. Tretti år senere burde de slemme vite at det er meningsløst å bygge et våpen hvis man ikke beskytter det skikkelig, men her klarer altså en bande på to gamlinger og en uerfaren jypling å infiltrere planeten etter fem minutters rådslagning, som atpåtil er så heldige at hele forsvaret av Starkiller hviler i hendene til en person som av en eller anneen grunn spankulerer ubeskyttet rundt i korridorene midt under operasjonen.

    “Men dette er jo sci-fi-fantasy romopera-greier,” innvender kanskje noen. “Ikke heng deg opp i sånne logiske brister. Len deg tilbake og kos deg!” Jo, greit, jeg kan prøve, men selv om jeg ignorerer Starkiller-idiotien fra et rent logikkmessig perspektiv, så svekker den også filmen rent emosjonelt.

    La oss ikke utdype hvor kalde og kyniske motstandsbevegelsen oppfører seg i kjølvannet av Starkillers første utblåsning (Leia bryr seg mer om sønnen sin enn at milliarder nettopp har dødd), og la oss bare glemme hvor lite det egentlig hadde å si at et hel solsystem forsvant med et knips.

    En av filmens store indre konflikter finner vi hos Kylo Renn, er han god, er han ond, men var det virkelig noen som tvilte på hans troskap når han en halvtime tidligere var med på et intergalaktisk holocaust som sikkert drepte flere titalls milliarder mennesker (og andre vesener)? Hadde filmen heller tonet ned The First Orders forbrytelser, ville konflikten i Kylo Renn faktisk hatt tyngde. I stedenfor var det som å se Heinrich Himmler late som om han kanskje var bittelitt snill. Dermed kom heller ikke det såkalte “store øyeblikket” som noe sjokk.

    Nei, filmen var underholdende, men jeg synes definitivt den første halvdelen var langt, langt bedre enn den siste.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>