«Spring Breakers»

Omtale

Estetisert trash-kunst i forførende Spring Breakers

Denne saken ble opprinnelig publisert i forbindelse med visningene av Spring Breakers ved Oslo internasjonale filmfestival i november 2012. Omtalen republiseres i forbindelse med den norsk kinopremieren i april 2013.

*

Spring Breakers’ åpningssekvens kunne vært en isolert musikkvideo. Til lydsporet signert den forhatte dubstep-prinsen Skrillex, vrikker solbrune tenåringer seg på stranden i lite klær og sakte film. Dette er slik de fire jentene Faith, Candy, Brit og Cotty ser for seg spring break – en drøm som er innen rekkevidde, hadde det ikke vært for slunkne lommebøker.

Løsningen blir å skaffe midlene på ulovlig vis. I en nydelig orkestrert one-take raner de kyniske ungpikene en fast food-sjappe for å finansiere sin feriefantasi. Med kameraet plassert inne i fluktbilen som roterer sakte rundt restauranten, ser vi de aggressive jentene bevege seg gjennom rommene der inne, mens de truer til seg penger. Men det skjøreste bladet i firkløverbanden er ikke med på raidet. Faith (Selena Gomez) er et slags “alibi”, som publikum kan sympatisere med; hun er mer tilbakeholden enn de tre andre, har bakgrunn fra kirken og nærer en skepsis mot det forestående syndefallet. Et par av hennes smugrøykende menighetsvenninner advarer henne før hun skal dra, med beskjed om at hun må «pray hardcore, pray super hardcore».

Vel fremme i Florida og spring break hiver jentene seg ut i festparadiset, men får et ublidt møte med snuten under en sammenkomst der kokainen florerer. Til jentenes forundring betaler en ukjent kvinnebedårer kausjonen slik at de slipper ut av fengsel – han er Alien (James Franco), en selverklært hustler som opererer som rapper ved siden av narkobedriften. Ettersom Alien har så mye penger at han kan kaste sedler ut i lufta på strippeklubb, ser ikke jentene noen ulempe i å bli hans veldreide entourage – med unntak av Faith, som får en dårlig magefølelse av rapperen og hans kriminelle crew.

Regissør Harmony Korine fikk sitt gjennombrudd som 19-åring, da han skrev manuset til provoserende Kids. Som regissør og manusforfatter har han skildret amerikanske ungdomsmiljøer, trashy populærkultur og skrudde personligheter – et sted mellom lavkulturell mytologi og kompromissløs kunstfilm, kanskje, selv om man skal være forsiktig med å tvinge fram noe «korinesque». Spring Breakers er tilsynelatende hans mest tilgjengelige verk til nå, med en gjennomarbeidet estetikk og kjente skuespillere på rollelisten. Men filmen er en vågal friskus, dog med mer åpenbare visuelle kvaliteter enn dem man finner i tidligere Korine-produksjoner.

Mye av dette skyldes fotoarbeidet til Benoît Debie, en mann som tidligere har gjort seg bemerket gjennom sitt samarbeid med Gaspar Noé. Debie utviser en følsomhet i møtet med den overfladiske musikkvideoestetikken, noe som fyller bildene med poetisk pop art-verdi. Det polerte får på denne måten et mer sanselig og sensuelt uttrykk, for eksempel gjennom talende nærbilder av jentenes ansikter og spennende bildekomposisjoner med skamløs bruk av neonlys.

Måten Korine behandler det populærkulturelle på i Spring Breakers gjør at jeg ikke helt får meg til å beskrive det som hverken kitsch, camp eller parodi. Han tar tak i materialets essensielle tiltrekningskraft, ser dets iboende potensial og spiller videre på dette i en gjennomgående seriøs tone – selv om det også er masse humor i Spring Breakers. Det er viet mye tid til forseggjorte montasjesekvenser – utelukkende på grunn av den estetiske kvaliteten – gjerne med en banal, men lyrisk voice-over fra en av rollefigurene over bildene og musikken. Samtidig later ikke Korine som om han forvandler lavkultur til “stor kunst”, for her er også perverse kameraføringer mot skritt, pupper og skytevåpen i kjeften.

Disney Channel-jentene Selena Gomez (Faith) og Vanessa Hudgens (Candy) vekker oppsikt innenfor de umoralske rammene. Gomez overrasker positivt i filmens eneste progressive rolle, mens Hudgens overbeviser som promiskuøs tenåring – alltid med et frekt drag over ansiktet. James Franco i sin rolle som rapper og ‘gangsta’ skinner nok likevel klarest på stjernehimmelen. Det er interessant hvordan Alien skildres som en moderne, mytologisk populærfigur – han er en gåte som dukker opp av intet, ikke en spesielt veltalende og intelligent en, men med et godt hjerte. Alien er en vandrende rap-klisjé; møysommelig flettede cornrowsgrills over tanngarden, håndvåpen på veggene, en rad av danderte sneakers, Scarface på evig repeat og et smakløst hvitt piano på bassengkanten.

Et sted i filmen fremfører Alien Britney Spears-låten Everytime på pianoet for jentene, før original-innspillingen med Britney overtar, i en sekvens der han og de eventyrlystne venninnene utfører et ran i slow motion. Her er Korine i sitt ess – det er så vulgært og vakkert, kynisk og følsomt.

Neon-estetikken og musikalske bidrag fra Cliff Martinez gjør at appellen ved Spring Breakers for meg dreier seg om mye av det samme som i fjorårets Drive. Men Spring Breakers går lenger i begge ender; den er mer smakløs, men også mer av en kunstfilm. Harmony Korine sløyfer alt av utbroderinger i fortellingen og fremfører et gjennomestetisert exploitation-dikt – sexy, poetisk og befriende. Et eksempel på at kunst og underholdning overhodet ikke er motpoler.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 32 kommentarer

  1. Ole Olesen sier:

    Hatet denne. Skulle det være samfunnskritikk? Eller ikke? Eller er grensene mellom samfunnskritikk og ikke-samfunnskritikk blitt så tåkete at det ikke lenger har noen betydning? Korine virker ihvertfall trives i denne kloakken. Noen ganger tenker jeg verden ville vært et mye bedre sted uten USA.

  2. Hsmn sier:

    Jeg kan ikke tro eller skjønne at såpass banal samfunnskritikk som den prøver på er oppriktig ment. Vil tro det ligger et satirisk element i at kritikken blir like banal som det den kritiserer blir kritisert for å være. Som filmopplevelse blir det tynt når det ikke presenteres noe substansielt som motsats til spring break-tradisjonen; etter anslaget tok jeg for gitt at det var mer å hente i filmen enn en masse gjentagende fest og dop-scener.

  3. Sveinung Wålengen sier:

    Her har vi tydeligvis hatt totalt forskjellige forventninger til filmen! Eller i alle fall totalt forskjellig opplevelse av den :-)

    Det kan bli veldig anstrengt når filmskapere streber mot en fremstilling der det ikke skal tas noe standpunkt – like anstrengt som om man på død og liv skal ha et “tydelig budskap”. Men er man forpliktet til å innta en bestemt holdning til tematikken når man gir seg i kast med slikt som Korine gjør?

    Det synes ikke jeg og jeg forholdt meg heller ikke til noe begrep om “samfunnskritikk” underveis i filmen. Selv fikk jeg akkurat det jeg hadde håpet på: en film der estetikken er satt i høysetet og substansen glimrer med sitt fravær. Skjønt, man kan selvsagt si at det finnes en viss samfunnskritikk i å fremstille menneskene i filmen på en så “apatisk” måte – kanskje vi nærmer oss satiren, som blir nevnt over her.

    Tenk også på Korine-skrevne Kids (eller andre Larry Clark-filmer, for den saks skyld). Det skal noe til å like disse ungdommene, men ved å akseptere den kjølige tilnærmingen til dem aksepterer man også at slike mennesker finnes. Hvorfor kamuflere usmakelighet og kynisme med samfunnskritikk? Begge deler er noe reelt, det finnes der ute.

    Det er jo da også en smakssak hva man synes om estetikken i Spring Breakers, men for meg var dette en nydelig film – rent estetisk. Det var mer enn nok. Kanskje jeg så filmen litt på samme måte som jeg hører på hip hop? I virkeligheten er jeg ingen tilhenger av kvinnediskriminering, ignorant griseprat, vold og vulgære gullsmykker. Men du verden så appellerende det er, hvis det er gjort med en riktig touch.

  4. Knutsvik sier:

    samfunnskritikk?

    må det staves ut? så lenge det finnes tenåringsjenter i bikini er samfunnet bra!

    og Hepp!

  5. filmbuff sier:

    Jeg så heller ikke etter samfunskritikk, eller på hvilken måte filmen kunne være det. Man kan sikkert finne et nivå av det hvis man ser etter det. En belger har skrevet i en anmeldelse på IMDb at han/hun syntes at den tydelige moralen er at man ikke skal feste så mye, og det er det som gjør denne filmen bra. Så det kommer vel an på hvilket utgangspunkt man har når man ser filmen.
    Men noen filmer skal bare nytes, og denne filmen er sånn for meg, den er digg å se på. Sammenligningen Sveinung gjør med hip-hop er god. Selv om jeg ville gjort veldlig lite av hva de jentene gjorde er det veldig gøy å se på at de gjør det, spesielt i slow motion og med kul musikk. Som jeg skrev i min anmeldelse; Etter filmen fikk jeg utrolig lyst til å være 19 år igjen, danse rundt til Skrillex og bare finne på masse dritt!

  6. Hsmn sier:

    Dere er med andre ord fornøyde med i prinsipp en 92 minutter lang hip hop-musikkvideo? Dere om det, i så fall.

  7. Knutsvik sier:

    hvem sa vi var fornøyde?

    da jeg gikk på gymnaset sa Lektor W til alle de mindre intelligente elevene at de måtte å lære seg å lese mellom linjene. så begynte jeg å universitetet og hørte foreleserne slite med å forklare forskjellen på denotasjon og konnotasjon til studenter som i praksis var funksjonelle analfabeter!

    noen blir aldri fornøyde!

  8. Ek sier:

    Korine er en hipsterdust.

  9. Bildeflyt sier:

    Faen hva er dette? Har kvinnegruppa ottar tatt over kommentarfeltet på montages.no? Ta å grin litt mer da, sytepeiser. Her er en film som helt udiskrè er en underholdningsfilm for ungdom/unge voksene som ikke akkurat har noen ambisjoner om å vinne noen Oscarstatuett. Av og til er det nemlig lov å se filmer for underholdningsfaktorens skyld. Her burde dere heller ta selvkritikk for å ha dratt på en film som HELT ÅPENBART ikke var for dere. The Passion of the Christ finnes på Blu-ray om dere er kristenkonservative og ikke tåler moderne underholdning. Gjør reeserach før dere drar på kino er et annet tips. Kløner.

  10. Hsmn sier:

    Husk nå hvor Harmony Korine kommer fra, den smalere delen av alternativfilmen, og hvilke forventninger publikummet hans dermed møter filmen med gjennom å bli vist på filmfestivaler (hittil tre-fire av de største i verden (noen av de såkalte A-festivalene som får tilgang på filmer tidlig) i tillegg til OIFF, sistnevnte er eneste festival i verden som har vist alle filmene hans). Nå var det tydelig at dette var et bredere forsøk enn vi kjenner fra ham fra før og kanskje hans folkelige gjennombrudd, men det må være lov å ha forventinger om en viss substans likevel. Og hvis dere mener det er en film som bare skal underholde, tror jeg likevel dere undervurderer verket eller har hatt en litt lettvint tilnærming til det, for selv om det ikke treffer meg tror jeg ambisjonene har vært høyere enn å lage en pent filmet men glatt film. Det er nok bl.a. snakk om hvordan populærkulturen referer til seg selv i en evig sløyfe det er vanskelig å se en begynnelse eller slutt på, f.eks. når Disney-skuespillere spiller tenåringerjenter som prøver å oppføre seg som kjendiser de har sett på TV, jfr. omtalen i det nyeste Morgenbladet.

  11. Sveinung Wålengen sier:

    Jeg har lest omtalen til Martin Bjørnersen i Morgenbladet og er langt på vei enig i det han skriver. Men som Bjørnersen selv spør, “er Spring Breakers en kommentar til en kultur i forfall, eller en del av forfallet?”. Han gir ikke noe klart svar på dette, fordi filmen heller ikke gjør det.

    At populærkulturen refererer til seg selv i Spring Breakers er i mine øyne selvsagt. Det gjelder også rollefigurene – rapperen spiller en rapper, tenåringsjentene spiller tenåringsjenter, etc.

    Men som skribent i et filmmagasin synes jeg ikke det viktigste i møtet med denne filmen er å komme med antakelser om hva Korine “prøver å si”. Da er det mer interessant å se hvordan Korine bruker populærkulturen rent filmisk, og her er det én ting som er hundre prosent sikkert: han har en forkjærlighet for de populærkulturelle referansene han bruker i filmen og har ønsket å forskjønne dem rent estetisk. Hva man synes om akkurat dét, er opp til hver enkelt – det har jo vist seg i kommentarfeltet :-)

    Om Korine noen gang har vist seg som en skikkelig filmskaper er det med denne filmen, så hvorfor ikke vurdere ham som dét, i stedet for å tvinge på ham en rolle som kulturkommentator?

  12. grevlinglasse sier:

    AIDS i kommentarfeltet, gleder meg til denne.

  13. Erik sier:

    Jeg har aldri forstått dette med det “filmiske”, at det høyeste målet for film er å ligne minst mulig på andre uttrykksformer. Tvert imot ser jeg på det som film sin store styrke at det kan være fotografi, musikk, teater, dans osv.
    Tror ikke Korine er en spesiell intellektuell begavelse.

  14. Sveinung Wålengen sier:

    For meg er det viktig at film forsøker å være film, ikke teater eller litteratur. Men jeg har ikke noe fasitsvar på hva “film” er, skal eller bør være, selv om jeg synes det er viktig å utnytte filmmediets muligheter.

    Film er i alle fall et veldig sammensatt medium – fotografi, musikk, teater og dans; helt enig, alt kan være med! Det er jo Spring Breakers et ypperlig eksempel på, med sitt sammensatte, populærkulturelle uttrykk :-)

  15. Erik sier:

    Mente at film kan være flere uttrykksformer samtidig. Mange bruker “filmet teater” som et skjellsord, men det KAN være vellykket. Tenk på “Fröken Julie” for eksempel. Jeg føler en styrke med film er at film kan knyttes opp til andre uttrykksformer. Jeg følte ofte “filmisk”, “filmatisk” er noe som bringes på banen når man har å gjøre med en film som kanskje fungerer kamerateknisk, men ikke på særlig mange andre områder (men er laget utenfor Hollywood-malen). Jeg liker heller ikke tema- og problemfilmer som tar for seg “viktige temaer”. Dessverre er mange av samtidens mest hyllede regissører temafilmregissører. De mangler humoren og spennvidden til de beste regissørene i gamledager. Haneke for eksempel imponerer meg fint lite.
    Når det gjelder Korine mistet jeg fort interessen for filmen. Det kunne vært en morsom fem minutters sketsj, men langfilm er litt voldsomt.

  16. Erik sier:

    Jeg mente ikke at film skal være teater, det jeg mener er at film sin store styrke er at det kan kombinere elementer fra en rekke uttrykksformer. Men “filmet teater” kan også være strålende, f eks “Frøken Julie”. Jeg føler at “filmisk”, “filmatisk” ofte bringes på banen når det gjelder en film utenfor Hollywood-malen som ikke lykkes med særlig mer enn det kameratekniske. Jeg liker heller ikke tema- og problemfilmer. Dessverre lager mange av samtidens mest bejublede regissører filmer som gjerne kan kalles for dette. Før hadde de beste regissørene humor og spennvidde, de tok ikke seg selv, mediet og verden gravalvorlig. Når det gjelder Korine synes jeg han skulle kortet ned denne til en fem minutters sketsj/musikkvideo. Han har sikkert noen poenger om populærkulturen som gikk meg hus forbi, men for meg var ikke dette en stor opplevelse. Men mulig han er inne på noe.

  17. Knutsvik sier:

    “filmet teater” kan ikke være strålende. det er strengt tatt bare drit, og troen på at “filmet teater” kan være “strålende” har holdt norsk film nede i åresvis.

    slutt opp med å spre sånt tull!

  18. Erik sier:

    Grunnen til at norsk film har ligget nede siden tidenes morgen er fokuset på følelser, en film skal være “sterk”, “gripe” deg, “gjøre vondt”.. Pluss mangel på talent. Men mulig det er litt bedre nå om dagen.
    Jeg sier ikke at filmet teater er det eneste riktige, det jeg sier er at det ikke nødvendigvis er feil. Jeg er skeptisk til alle som snakke om at “film må være film” i kursiv, altså så fjernt fra litteratur, teater, musikk, dans som mulig. Styrken til film er blant annet at det er en mer folkelig og uformell uttrykksform enn litteratur og teater, og at den kan inneholde elementer fra andre kunstformer. “Filmisk” brukes påfallende ofte om ambisiøse, men dårlige filmer.

  19. Dag Sødtholt sier:

    Erik, jeg er nysgjerrig. Nevn noen eksempler på “ambisiøse, men dårlige filmer”.

  20. Sveinung Wålengen sier:

    Definisjonen du har av “filmisk” stemmer nok ikke helt overens med begrepet slik det faktisk brukes. Det går ikke an å kategorisere “filmiske filmer” på den bastante måten du gjør her. At noe er “filmisk” kan bety så mangt, også for kritikerne. Det kan være filmet teater, for den saks skyld. Her om dagen så jeg Efter repetitionen av Ingmar Bergman, som utvilsomt er filmet teater. Men Bergman bringer inn noen små detaljer som handler om manipulasjon av tid og rom – noe ytterst filmisk som han tilfører den rigide teater-settingen.

    Veldig mange gode regissører som har et bevisst forhold til mediet, leker seg jo med kameraets muligheter og begrensninger, selv om det søkende kanskje kan oppleves som “gravalvorlig”, slik du sier. Det må da være lov å ta film på alvor uten å bli anklaget for å være selvhøytidelig.

    Jeg er heller ikke særlig glad i det du beskriver som “temafilmer”, men dette handler ofte om en manglende bevissthet rundt filmformen. Michael Haneke er for meg et godt eksempel på en filmskaper som virkelig utnytter filmmediet godt for å utforske potente temaer. En svensk ekvivalent er Ruben Östlund. Det er flott å se filmskapere som kan kombinere form- og kamerabevissthet med samfunnskritikk.

  21. Mats Bjørkøy sier:

    Erik, jeg er og interessert i en utdyping av poenget du prøver å få frem her. Etter å ha lest inleggene dine i denne tråen og under cinematekartikkelen sitter jeg egentlig bare å klør meg i hode og lurer på hvor noen av meningene dine kommer fra? Vi er så utrolig uenige. hadde satt pris på noe utdyping sånn at jeg bedre forstår hvor dette kommer fra.

    Knutsvik, hvor kommer denne enorme negativiteten din mot filmet teater fra? Min personlige favorittfilm er “12 angry men”, som er nettopp dette. Jeg synes og at Polanskis “Carnage” fra i fjor var helt utrolig fantastisk. Jeg vet det fins en del dårlige play adaptations og, men blir det ikke litt flåsete å slå alle under en kam? Ser man bort i fra teatralsk skuespill, er det ikke mye negativt ved å kombinere teater og film i mine øyne. Også innen norsk film. Se for eksempel “Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe” Den er jo fantastisk :)

  22. Erik sier:

    Hei! Jeg uttrykker meg nok litt uklart. Det er vel mer en følelse av hvordan ting er jeg prøver å uttrykke enn noe jeg kan vise statistisk til. Men tenkte jo for eksempel på filmen artikkelen handler om. Det er mulig amerikansk, selvbevisst populærkultur ikke er mitt interessefelt, det må sies. Så jeg har en vag følelse av at folk ofte bruker “filmisk”/”filmatisk” som en unnskyldning når det ikke er mye annet å skryte av i filmen; at den for eksempel skulle ha medrivende handling, være original (veldig sjeldent i moderne film at man kan kalle noe “originalt”, likevel brukes ordet “unik” i tide og utide i norsk filmsammenheng. “Den brysomme mannen” er for eksempel “unik”), velspilt. Det er ganske enkelt å lage noe som ser vakkert ut, fint foto, det imponerer meg ikke alene. Men film er jo form, det er ikke tekst, tema bare. Poenget mitt var at min ikke skal være redd for å være for “litterær”, “teatralsk” osv., det kan være en styrke at en filmskaper ikke bare har sett filmer hele livet, men også vet noe om andre kunstformer. Et problem med film er at de fleste skal holde seg til 90 minutter-normen, det hadde vært spennende om flere eksprimenterte med lengde, episoder o.l. Man lever med karakterene i en roman på en helt annen måte enn 90 minutter-filmen. Jeg er ikke mot at en film har lite dialog, at bildene bærer den. Nå mente jeg mer “fint foto som unnskyldning”. Det var hovedpoenget mitt, samt at man ikke bør være redd for å være tett tilknyttet andre uttrykksformer (det føler jeg dessverre mange er).

    • Poenget for meg er at meningen skapes av de aspekter ved filmen som kunstart som er unikt, dvs. kamerarbeidet, klippingen og også dets samspill med musikk. (Disse to kunstformene har det til felles at meningsdannelsen er mer eller mindre umiddelbar, ikke kummulativ, slik som i litteratur, teater og historiefortelling. )

      Altfor ofte ser man at det gjøres forsøk på å løsrive kamerarbeidet fra filmens mening eller “innhold”. Sann filmkunst skaper mening gjennom visuell kommunikasjon, ikke gjennom skriftspråkets metode.

  23. Thomas Fossgård sier:

    Denne filmen er ekstremt irriterende, men det er vel kanskje hensikten og? I beste fall er hele filmen en parodi på popkulturelle hyllester i amerikansk film, samt at den forsøker å vise at det kan være rimelig AWESOME også(!) og at denne dualiteten er det kunstneriske alibiet.

    Av en eller annen grunn tror jeg heller den var veldig moro og spille inn! Manus er helt krise, og det er stort sett spillet og. Jeg tenker at her har Korine tenkt, fuck it, vi lager filmen på samme måte og med samme blikk og tankemåte som hovedpersonene, og så ser vi hva som skjer.

  24. Ellen Engelstad sier:

    Jeg digget filmen, og synes manuset er veldig bra, de patetiske telefonsamtalene hjem til mamma om å ha blitt et bedre menneske osv mens man dreper for fote, det er så sprøtt og en fin kontrast mellom lyd og bilde, og det føles nytt – hvem andre sender så mye bilder og stemmer i usynkronisert loop? Så kan man diskutere om det funker, men jeg synes det. Mener også at filmen godt kan leses politisk, og synes dette er et godt forsøk på det: http://m.theglobeandmail.com/arts/film/why-spring-breakers-is-the-only-american-movie-that-matters-right-now/article10560010/?service=mobile

    Tenker at filmen er et protrett av generasjon MTV Cribs, de som har vokst opp med at all my shit er meningen med livet, men som sliter med å ta det videre, og dessuten er villig til å gå veldig langt for å oppnå den drømmen de har vokst opp med, men ikke får realisert når de blir eldre. Mine tanker gikk til Londonplyndringen sommeren 2011, bilder Slavoj Zizek analyserer i “The Perverts Guide to Ideology” (2012).

  25. Erik Richter Strand sier:

    Dette er en svært sterk og vellykket film. Tidvis veldig provoserende og vanskelig å se på, men også hysterisk morsom, velspilt og tankevekkende – mer enn man kan si om de aller fleste amerikanske filmer. James Franco er verdt pengene alene. Det er ingen enkel underholdningsfilm, selv om den kan leses som kun det. Da jeg så den på Saga, var det tydelig at ungdommene i salen ikke helt visste hva de skulle mene, og valgte nervøs latter som tryggeste utvei. Vulgær og modig satire, og Korines absoultt beste film, i mine øyne.

  26. Anna Leijonhielm sier:

    Jeg synes denne artikkelen forteller om filmens utviklingen på en mer direkte måte : http://www.hollywood.com/news/movies/55004531/spring-breakers-britney-spears-metaphor-everytime?page=all

  27. Sveinung Wålengen sier:

    Morsom vinkling – artikkelforfatteren har absolutt mange gode poenger. For meg blir det litt søkt å se hele filmen som en Britney-metafor, men det er sikkert skribenten klar over, og tar man bort den konkrete sammenlikningen sitter man igjen med mye sant.

    Britney Spears har nok vært en inspirasjon for filmen, men mer som en gallionsfigur for en større ungdomskultur. Spring Breakers er mye mer enn en metafor for bare henne. Hennes liv kan leses inn i mye av det som skjer i filmen, men husk at hun appellerte til så mange ungdommer nettopp fordi hun ikke var så ulik dem selv, eller en de ønsket å være.

    Filmen er jo på et vis ganske “post-Britney”, ettersom den bryter ned en tilsynelatende “starpower”, men samtidig omfavner den selvforherlighende pop-estetikken.

  28. Mattis Øybø sier:

    Det er lenge siden jeg har sett en så interessant og morsom film. Prøver fortsatt å finne ut hva det var jeg egentlig så. Den begynner jo som et nesten klassisk high-school drama, og lenge ventet jeg på vendepunktet for genren – når moroa blir tatt igjen av virkeligheten. Det var flere scener i filmen der døren sto åpen for det, ikke minst den der en halvnaken og ravende full Cotty er alene med en gjeng gutter i susp (!), som hele tiden sier at de skal knulle henne. Vi er jo bare et skritt unna voldtekten som skal gi oss moralen, og som til slutt skal sende jentene hjem med en lærepenge. Men, nei. Korine gir oss den ikke. I stedet er det som om han hele tiden leker med forventningene våre, og til slutt ender opp i en slags allegori om å ta livet til sin ende. Spring break forever, som James Franco sier. Nei, det var moro, dette.

  29. Jeg leste denne omtalelsen før jeg dro og så filmen, så jeg mener at jeg visste hva jeg gikk til.. Det var en fornøyelig opplevelse, men jeg er ikke enig i den overveldende positive omtalen eller hvordan filmer prøver å si noe mer (mellom linjene). Sjekk min anmeldelse for mer utdyping:
    http://laivaren.blogspot.no/2013/04/anmeldelse-av-spring-breakers.html?m=1

  30. Thomas Frydenlund sier:

    Var sikker på jeg hadde hørt dere diskutere Spring Breakers på en filmfrelst, men fant den ikke igjen. Noen som husker hvilken episode dette var i?

  31. Sveinung Wålengen sier:

    Hei Thomas,

    Kan det ha vært The Bling Ring-episoden? Der trekkes det i alle fall noen paralleller til filmen. Kan høres her.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>