Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. The End of the Tour har vært Månedens film på Cinemateket i Oslo i januar, og vises torsdag 28. januar i Bergen, Stavanger og Kristiansand. Tromsø og Trondheim kjører filmen fra og med henholdsvis 1. og 3. februar. Visningstider og info finnes her eller hos ditt cinematek.

*

Samtaler mellom to interessante mennesker som har noe å snakke om, kan ofte lede til gode filmer. James Ponsoldts nydelige The End of the Tour er et slikt tilfelle, der filmen lar oss tilbringe tid med de to personene som møtes for… vel, en lang prat.

Rolling Stone-journalisten David Lipsky reiste i 1996 fra New York til midtvesten for å gjøre et intervju med forfatteren David Foster Wallace, som på det tidspunktet opplevde stor suksess med sin roman Infinite Jest. De to kjente ikke hverandre fra før av, men i løpet av fem dager – der Lipsky følger med Wallace på slutten av hans bokturné – stiger et vennskap frem gjennom samtaler og diskusjoner som bygger på både uenigheter og en gjensidig forståelse for mange av livets (og skrivekunstens) store spørsmål.

Intervjuet ble aldri publisert i Rolling Stone, og i 2008 fikk Lipsky (og resten av verden) høre nyheten om at David Foster Wallace hadde begått selvmord. En av de viktigste amerikanske forfatterene i sin sin generasjon gikk bort, og de upubliserte samtalene Lipsky hadde hatt med Wallace fikk ny mening. I 2010 kom boken Although of Course You End Up Becoming Yourself, der Lipsky forteller historien om sine fem dager med Wallace, og gjengir mange av ordvesklingene deres i transkribert form (intervjuene i 1996 ble tatt opp på diktafon, og bevart av Lipsky).

The End of the Tour er en filmatisering av denne boken, og i de to hovedrollene finner vi Jesse Eisenberg som Lipsky og Jason Segel som Wallace. Rammen for møtet mellom disse to figurene var som nevnt i virkeligheten et intervju, og Ponsoldts film viker ikke vekk fra dette premisset. Tvert imot følger strukturen i fortellingen den logikk som gjelder for en samtale – de er to mennesker som utveskler tanker og meninger.

Den nødvendige dramatiske dynamikken stiger frem fra dialogen; i det ene øyeblikket oppfører Lipsky seg som en tradisjonell journalist med diktafonen på bordet og klare spørsmål å stille Wallace, mens på et annet tidspunkt (eksempelvis i uformell prat) glemmer de rollefordelingen, og glir over på emner som kanskje ikke ville vært naturlige for intervjuet.

Summen av alt dette er at The End of the Tour både er og føles som en film om de samtalene som inntreffer mellom to mennesker som har noe å snakke om. Og filmens manus, av Donald Margulies, faller heldigvis aldri for fristelsen til å pumpe inn kunstige dramatiske grep, eller sentimentale øyeblikk (hvis ikke de allerede lå latent i historien). Nyheten om at Wallace begikk selvmord i 2008 fungerer som filmens åpningsscene, etterfulgt av historien om møtet mellom de to hovedpersonene, fortalt som et veldig langt flashback. Dette valget tilfører et alvor fra begynnelsen av, og gir fortellingen en slags determinert tone – som om vi vet at det vennskapet vi ser at formes aldri helt skulle bli til noe mer.

Jeg har selv aldri lest noe av det David Foster Wallace har skrevet, og kjente heller ikke til historien om møtet mellom Lipsky og Wallace før denne filmen hadde sin premiere på Sundance-festivalen i 2015. Så for meg representerer The End of the Tour også en introduksjon til hvem Wallace var, og opplevelsen av innholdet i samtalene han har med Lipsky formes dermed ikke av en forforståelse av eksempelvis tematikken i Infinite Jest (som ofte trekkes frem i filmen, ettersom Wallace tar med seg Lipsky på bokturneen).

The End of the Tour er nok preget av flere inneforståtte motiver for de som kjenner Wallaces forfatterskap godt, men samtidig er filmen sterk nok i seg selv til at den fint kan engasjere oss uten nær kjennskap til de virkelige personene. Dessuten er dette en historie vi ser gjennom øynene til Jesse Eisenbergs rollefigur, den usikre og misunnelige Lipsky (som i 1996 nettopp hadde utgitt en bok, uten å komme i nærheten av Wallaces suksess). Dermed ligger det i filmens nysgjerrighetsskapende fremdrift at vi – på samme måte som Lipsky – skal oppdage og bli kjent med personligheten bak navnet David Foster Wallace.

Å få komme tett på og få være med på en krevende journalistisk oppgave og prosess, er nok en vel så stor kvalitet ved The End of the Tour som det at vi får et nærbilde av Wallace og hvem han var. God journalistikk er ofte resultatet av gode samtaler, og selv om også nyhetsartikler eller intervjuer skal fortelle historier, har spillefilmformatet en helt egen mulighet til å formidle disse dialogene med den subjektiviteten og uklarheten som også er sann for møtet og ordvekslingen som fant sted (men som journalistikkens regler krever at enten må fjernes, konkretiseres eller dobbeltsjekkes). På sitt beste uttrykkes det noen finslepne nyanser og en ubeskrivelig poesi gjennom fiksjonell behandling av sanne historier.

Og på nettopp dette området er The End of the Tour en svært vellykket film. Her ligger åpenbart de virkelige hendelsene til grunn for alt som sies og føles i historien, men gjennom de utmerkede rolletolkningene til både Eisenberg og Segel vokser det frem noe eget; en relasjon som både er konkret og poetisk, på en nesten mystisk måte. Liker de hverandre? Forstår de hverandre? Blir de venner?

Både ja og nei føles som riktige svar. Og i det rent filmiske klarer Ponsoldt å tilføre nok nærbildepoesi og stofflige observasjoner av rom og miljø, slik at ikke The End of the Tour føles flat, televisuell og for lite cinematisk til å kle det store lerretet. (Her kan man vel trygt si at Ponsoldts samarbeid med Joachim Triers fotograf Jakob Ihre har hatt stor betydning.)

Regissører som ønsker å lykkes med å lage nettopp denne typen filmer, der to mennesker prater med hverandre mesteparten av tiden, er særlig avhengige av å finne et bildespråk som trekker publikum forbi dialogen. Hvis vi først skal bli grepet av samtalene (og det ikke er lydbok på kino) må filmens visuelle ideer skape et uttrykk for innholdet som utvider opplevelsen. I sjangerklassikere som My Dinner With André (1981), Before Sunset (2004) og Certified Copy (2010) er det nettopp denne kombinasjonen som lykkes så godt: samtaler som engasjerer og skaper en troverdig dramatisk relasjon, samtidig som bildevalgene (enkle, så vel som sofistikerte) tilfører noe ordene ikke helt kan uttrykke.

The End of the Tour er en film som egentlig handler om en rekke temaer, alt ettersom hvor samtalene mellom Lipsky og Wallace beveger seg. For meg var det spesielt rørende å oppdage hvor ensomme de begge har vært som unge menn, og hvordan dette kommer til uttrykk på forskjellige måter i hvem de har blitt som voksne.

Filmen har en alvorlig grunntone, men er likevel svært morsom. Scenen hvor de ser Broken Arrow på kino med to jenter er herlig i sin popkulturelle lekenhet, og latterfremkallende fordi den er fortalt på en levende måte, men – før vi vet ordet av det – også trist. Den viser oss den naive fortapelsen som befinner seg i Wallace sin personlighet – en sørgelig innsikt, fordi han også virker ekstremt skarp. Så genial er han i visse dialogpartier at jeg ble like svimmel av å ta inn dialogen som Lipsky blir grønn av misunnelse over at han aldri en gang vil kunne skrive noe så klokt som det Wallace får til muntlig og på sparket.

Det er en slags skjebnens ironi at dette møtet mellom Wallace og Lipsky aldri ble til et intervju i Rolling Stone på 90-tallet, men i stedet et posthumt blikk tilbake på hvem Wallace var, og for Lipsky paradoksalt nok hans første store suksess som forfatter – og nå altså foreviggjort som film. The End of the Tour er et stort løft for regissør James Ponsoldt, som gjorde seg bemerket – uten å imponere – med The Spectacular Now i 2013, men som med denne filmen både føyer seg inn i samtalefilmens, forfatterportrettenes og journalistfilmenes kanon.

I tillegg til å være en fin og rørende kinoopplevelse, gir The End of the Tour oss en vei inn i David Foster Wallace forfatterskap – og forhåpentligvis nye samtaler.