«Kanskje i morgen»

Analysen

Kanskje i morgen (2012)

Mariken Halles sprikende spillefilmdebut Kanskje i morgen er både fascinerende, frustrerende og irriterende. Og samtidig bærer den bud om et mulig paradigmeskifte innen norsk film som vi må tilbake til Pål Jackmans Detektor (2000) for å finne maken til.

Før vi begynner vil jeg understreke følgende to punkter:

1.) I likhet med Uskyld av Sara Johnsen [1], er Kanskje i morgen en film som er mislykket som helhet. Samtidig er den – igjen som Uskyld – en film som inneholder sekvenser og elementer av en slik kvalitet at man i alle fall til en viss grad blir nødt til å se gjennom fingrene med dette.

2.) På tross av punktet over – og innsigelsene nedenfor – anser jeg Kanskje i morgen for å være det mest oppløftende som har skjedd norsk film på mange år. Det er en film som har vært det bærende elementet i en aggressiv polemikk mot utbredte og ureflekterte oppfatninger om hva film bør og skal være her i landet, og brakt oss nærmere tankegangen som har gjort seg gjeldende i – for ikke å si revitalisert – svensk film siden midten av 00-tallet – en tankegang som særlig har preget produksjonsselskapene Plattform og Fasad som, i likhet med produksjonsselskapet bak Kanskje i morgen, springer ut av foto- og filmskolen i Gøteborg.

*

Kanskje i morgen har to store svakheter: Den første er filmens innledende, dokumentariske del, og den andre er den bevisste tvetydigheten med hensyn til hva filmen er. Grovt sett kan Kanskje i morgen deles opp i tre deler, som selv om de kronologisk sett griper i hverandre, setter sitt tydelige preg på hver sin akt av filmen:

  • Første del er de første tre kvarterene av filmen, som hovedsakelig består av intervjuer med tilfeldig forbipasserende, samt filmteamets egne diskusjoner og refleksjoner rundt det som skjer og prosjektet som sådan.
  • Andre del utgjøres av scenene av politikvinnen, hennes sønn og hennes unge elsker.
  • Tredje del er de delene av filmen hvor vi møter Bella og hennes omgangskrets, altså de mange korte sekvensene fra hun først introduseres tjuesju minutter inn i filmen og fram til middagsselskapet som avslutter det hele.
Regissør Mariken Halle foran kameraet i «Kanskje i morgen».

Første del

Første del av Kanskje i morgen består av korte samtaler med personer filmteamet møter når de begir seg rundt i Gøteborg. Denne delen av filmen fremstår som uproblematisk dokumentarisk, i det at innholdet er såpass tilforlatelig og – langt på vei – trivielt, at dersom noe av det skulle vise seg å være regissert, har det i realiteten lite å si for hvordan man oppfatter filmen [2]. Disse scenene preges av sjangertypisk uelegant kameraarbeid, en oppsiktsvekkende lite stram redigering [3], og gjentatte vage formuleringer av filmens angivelige grunnidé som er langtekkelig på grensen til det provoserende. Regissør og intervjuer Halles hyppigst uttalte ord er «ehm…», og resultatet er en serie korte møter med mennesker som i liten grad får tid til å vise seg verken interessante eller uinteressante, ettersom brorparten av tiden går med på å forklare dem hva det er filmteamet ønsker å utsette dem for.

Spørsmålet regissøren stiller dette – en siste gang: angivelig – tilfeldige utvalget mennesker er: «Hvis vi skulle laget en film om deg, hva slags film tror du det ville blitt?». Reaksjonene hun møter er hovedsakelig avvisning, nervøsitet og utilpasshet, og frustrerende nok går det med nærmere en halvtime til disse haltende tilløpene som aldri går noe sted. Denne delen av filmen preges også av en naivisme som aldri fremstår som genuin, men som det samtidig er vanskelig å si om er ment som en bevisst latterliggjøring à la det Christine Koht er så glad i å utsette folk for eller kun et forsøk på å kultivere en altomfattende usikkerhet som en forlengelse av spørsmålet om dokumentarisme versus fiksjon.

Uavhengig av intensjonene, har jeg vanskelig for å se denne første delen av filmen som annet enn fyllstoff som med fordel kunne vært redigert ned til halvparten av spilletiden. Det er først og fremst dette partiet av Kanskje i morgen som avslører filmen som et studentarbeid, og som selv med store doser velvilje vanskelig lar seg lese som annet enn en famlende utforskning.

Andre del

Når man ser Kanskje i morgen på nytt, er det bemerkelsesverdig i hvilken grad filmen – som i alle fall for undertegnede fortonet seg som en rotete affære ved første gjennomsyn – lar seg dele opp i tre ulike deler. Og hvis første del er viet dokumentaren, er andre del først og fremst et forsøk på å nærme seg en eksperimentell filmtradisjon, inspirert av teater og samtidskunst. Hovedpersonene i denne delen av filmen – med unntak av de tidlige scenene med Bella, er det først nå det begynner å utkrystallisere seg noen virkelige karakterer av betydning – er Uno, det motvillige intervjuobjektet som nekter for at det er sine egne bukser han har på seg, og hans mor politikvinnen.

Politikvinnens unge assistent Andreas.

Sekvensene med Uno portretterer en mann i førtiårene som later til å lide av en eller annen form psykisk lidelse. I de første scenene med Uno tviholder filmen fortsatt på illusjonen om at det vi ser er hentet fra virkeligheten, og selv om han tilsynelatende flere ganger har sagt ja til å delta i dette dokumentarprosjektet, føler han aldri riktig at ting stemmer. Dette resulterer i en rekke teatralske og tilsiktet udynamiske scener hvor Uno til stadighet gjentar at det ikke er hans egne bukser han har på seg og at «det här är inte jag».

Når vi omsider introduseres for Unos mor, endrer filmen ugjenkallelig modus. Unos mor er politikvinne, og i scenen hvor hun introduseres er hun og hennes unge assistent Andreas på spaning. Fra toppen av en trappeoppgang sitter den noenogseksti år gamle kvinnen og holder et lagerbygg under oppsikt. Halle går i gang med å spørre kvinnen ut om hvorvidt hun har vært innblandet i noen oppsiktsvekkende etterforskninger, og mens kamera hviler på den anonyme bygningen, legger politikvinnen ut om en rekke bisarre saker hun har vært innblandet i. Her forlater filmen alle pretensjoner om naturalisme, og i det kvinnen haster fra det ene groteske mordet til det andre akkompagnert av fnis, gråt og lydsampler fra andre filmer, er det vanskelig å ikke dra Lynch-kortet opp av sammenligningshatten.

Denne scenen er i min mening både filmens beste og i seg selv et bevis på at Mariken Halle ikke er avhengig av å spille på forestillinger om dokumentarisme for å skape filmatisk spenning.

Tredje del

Dersom første del av Kanskje i morgen er dokumentarfilm, og andre del er kunstfilm eller eksperimentellfilm, må tredje akt kunne sees som et forsøk på å gjøre ”vanlig” spillefilm – eventuelt, om man er dialektisk anlagt, som en syntese av de to. Del tre utgjøres av scenene med Bella, som på sett og vis inneholder elementer fra alle de tre ”sjangrene” filmen er innom. I de første møtene med Bella fremstår hun som en vanlig person som blir intervjuet som seg selv, men gradvis oppdager man – først og fremst på grunn av det faktum at kjæresten hennes spilles av en rekke forskjellige skuespillere – at hun er en del av fiksjonen. Senere utdypes denne altomfattende tvetydigheten som preger karakteren i den siste og avsluttende middagscenen, hvor det realistiske filmspråket langt på vei bidrar til å dekke over et utflytende kaos av endringer av premisser og motivasjon.

Bella og tre utgaver av hennes kjæreste.

Dette å la ulike skuespillere gestalte samme rolle i én og samme film er et etablert regigrep, og fra de senere år kan man nevne eksempler som Todd Solondz’ Palindromes og Todd Haynes’ I’m Not There. Samtidig synes dette grepet i Kanskje i morgen å ha en annen forankring: I middagsselskapet som avslutter filmen endres grunnforutsetningene for scenen flere ganger uten at publikum gis andre nøkler til forståelse enn skuespillernes ord og handlinger – vi ser kun de utvendige resultatene av indre endringer. Denne typen skuespillerinstruksjon sender tankene hen til regissøren John Cassavetes, og sammen med Bellas kjærestes evig omskiftelige utseende, bidrar de til å skape en altomfattende følelse av mangel på stabilitet.

Det vi i Kanskje i morgen ender opp med, er noe som både ser og høres ut som et alminnelig drama, men som spiller med andre regler – eventuelt ikke forholder seg til noen etablerte spilleregler i det hele tatt.

*

Kanskje i morgen er en film hvor man langsomt og etappevis ser en filmatisk visjon stige frem i løpet av filmens gang. I så måte kan den – om man er velvillig innstilt – sees som en metafilm om veien fra å være filmstudent til å bli filmregissør. For spørsmålet filmteamet hyppigst får tilbake av menneskene de stopper på gata er hva som er målet, baktanken og poenget. Og disse spørsmålene besvarer regissør Mariken Halle konsekvent med vage, uforpliktende formuleringer. Dette kan i så måte sees som en illustrasjon på filmstudentens grunnimpuls: Nemlig at man først og fremst er drevet av en enorm lyst til å lage film, og at spørsmål som hva, hvordan og med hvem, i beste fall melder seg i annen rekke.

«Kanskje i morgen».

Da jeg for halvannet år siden første gang så filmen i en særdeles varm og klam sal i Haugesund, var det spørsmålet om hvorvidt filmen var en dokumentar eller ei – samt, når dette var blitt besvart, «why do you confuse the audience like that?» – som opptok brorparten av spørsmålsseansen med regissøren etterpå. Og denne typen «er det?/er det ikke?»-dynamikk reduseres raskt til en ren gimmick dersom man ikke gjør spørsmålet til en grunnleggende del av filmens struktur, slik for eksempel Orson Welles gjør i F for Fake. Dersom man bruker det som et overfladisk element, ender man opp med at filmopplevelsen i alle fall ved første gjennomsyn blir et spørsmål om å ha rett eller feil.

På samme måte som filmer som har et ”riktig svar” – som Den sjette sansen og, i mindre grad, De mistenkte – ofte fremstår som langt billigere og mer trivielle så fort publikummeren har mottatt informasjonen, bidrar grublingen om hvorvidt Kanskje i morgen er regissert, dokumentarisk eller begge deler, til å lede publikums oppmerksomhet vekk fra verkets sentrale kvaliteter. Og for å være helt klinkende klar: Regissørens hånd er mer enn tydelig i alle filmens beste scener og sekvenser.

Kanskje i morgen begynner med en famlende utforskning av norsk tv og dokumentarfilms mantra om at mennesker og deres historier er alt man trenger for å lage noe severdig. Den beveger seg så gjennom demonstrativt ikke-kommersiell kunstfilm, før den ender opp i en velregissert omfavnelse av en av de mest innflytelsesrike skuespillerinstruktørene fra de siste seksti årene, samtidig som den synes å konstituere sine egne rammebetingelser for filmdrama.

Kanskje i morgen er ikke noe mesterverk – ei heller vil jeg påstå, en film som er særlig vellykket som et helhetlig kunstnerisk arbeid – men det er en film med et par svært gode elementer, og det er en film med et voldsomt momentum – et momentum som forhåpentligvis vil ta filmskaperne langt hinsides den norske filmbransjens inngrodde forestillinger om hvorfor og hvordan man lager film.

*

[1.] Tolk meg endelig ikke dithen at jeg her sammenlikner en kvinnelig regissør med en annen kvinnelig regissør. Jeg føler bare et visst behov for å utdype min terningkast fem-omtale av Uskyld i Bergens Tidende, ettersom plassbegrensningen ikke lot meg greie ut om den rotete strukturen.

[2.] Som kjent er det graden av trivialitet – snarere enn graden av kunstferdighet – som gjør at vi fortsatt oppfatter reality-tv som ”virkelig”.

[3.] Er man velvillig innstilt kan man se dette som et bevisst valg for å bygge opp under et uttrykk som fremstår som så reality-tv-aktig lemfeldig og trivielt, at publikum av ren refleks tar filmen for å være dokumentarisk, ut fra antakelsen om at ingen ville vel regissert noe sånt?.

*

Red.anm.: To medlemmer av Montages-redaksjonen, Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen, har bidratt til å lansere Kanskje i morgen gjennom sitt engasjement hos nettcinemateket MUBI, hvor filmen vises parallelt med kinolanseringen. Derfor er denne artikkelen skrevet av en bidragsyter som ikke tidligere har vært involvert med redaksjonen i, eller hatt noen øvrig forbindelse til, Montages.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Geir J. Olsen sier:

    “Det er en film som har vært det bærende elementet i en aggressiv polemikk mot utbredte og ureflekterte oppfatninger om hva film bør og skal være her i landet, og brakt oss nærmere tankegangen som har gjort seg gjeldende i – for ikke å si revitalisert – svensk film siden midten av 00-tallet – en tankegang som særlig har preget produksjonsselskapene Plattform og Fasad som, i likhet med produksjonsselskapet bak Kanskje i morgen, springer ut av foto- og filmskolen i Gøteborg.”

    Lurer på om til og med Mariken Halle selv skjønner hva det der betyr :D

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>