«Post Tenebras Lux»

Omtale

Et komplekst og egenrådig verk: Post Tenebras Lux

BIFF 2012: Den meksikanske regissøren Carlos Reygadas maner frem en følelse av apokalypse og uro i sin bemerkelsesverdige nye film Post Tenebras Lux. I tillegg berører han det sentrale temaet i Jobs bok: Hvorfor går det ille med rettskafne mennesker? Med unik stil og dristige konvensjonsbrudd er dette en opplevelse enhver filmelsker burde ta del i.

Filmen åpner med et barn som leker på et jorde, mens det tordner faretruende i horisonten. Hun er omgitt av et lilla skjær, dyr løper forbi og sirisser larmer rundt henne. Hun ser bekymret opp mot himmelen som lyser opp av et voldsomt lyn. Så klippes det og vi er inne i et hus. Det tordner fortsatt og lynet lyser opp det sparsommelig møblerte rommet. Kameraet holdes på en dør ganske lenge. Og så oppstår en av de merkeligste opplevelsene jeg har hatt i en kinosal på en stund. For ut av døren kommer en rødglødende dataanimert djevel med horn, en hale, en penis som henger mellom bena og en verktøykasse.

Skikkelsen går rolig ned korridoren, blir sett av en sjokkert gutt, og beveger seg deretter inn på et rom og lukker døren. Det Reygadas gjør er ganske vågalt. Han bryter med sitt eget naturalistiske univers ved å bringe inn et estetisk fremmedelement, den glorete og veldig unaturalistiske djevelskikkelsen, som forbauser fordi den dissonerer så sterkt med sine omgivelser. Oppsynet er unektelig komisk og setter dermed et humoristisk preg på en ellers veldig dyster film. Grepet karakteriserer en film som unngår båssettinger og hele tiden opererer mellom konvensjoner. Resultatet er et unikt uttrykk med en helt særegen visuell og filosofisk identitet.

Historien som blir fortalt er oppstykket og uklar: Vi følger et ektepar og deres to småunger (spilt av regissørens egne barn, Rut og Eleazar). De er velstående og kommer tilsynelatende fra en aristokratisk familie, noe vi forstår gjennom et tilbakeblikk til et stort og påkostet familieselskap. Paret har flyttet til et svært hus langt ut på den meksikanske landsbygda, antagelig for å kunne bearbeide personlige vanskeligheter i ro og fred. Ekteparet har problemer med intimitet, noe som fører til at mannen utvikler en voldsom aggresjon, som han bl.a. tar ut på familiens hunder.

Som en forklaring eller utbrodering av deres problemer, viser Reygadas oss enda et tilbakeblikk hvor mannen og konen er i Frankrike på en slags merkelig swingers-klubb. Seansen utspiller seg på noe som ser ut som et offentlig bad med dusjer og badstuer, og med lukkede rom oppkalt etter filosofer og kunstnere (Hegel-rommet, Duchamp-rommet osv.). To fremmede menn har så sex med konen mens mannen ser på hennes intense nytelse. I tillegg til disse nevnte delene, følger Post Tenebras Lux også et sidespor om en gruppe alkoholikere og misbrukere som forteller i plenum om sine problemer. Dette foregår i ekteparets nærmiljø i Mexico, og her møter vi en betydningsfull birollefigur hvis skjebne underveis i filmen krysses med familien og fører til fatale konsekvenser.

Reygadas forvrenger kantene på bildet ved å legge på en optisk effekt som vedvarer gjennom hele filmen

Mesteparten av filmen er skutt med et felt rundt billedkantene som forvrenger synsfeltet. Objekter som kommer i berøring med kantene av bildet ser man som doblet og obskurt. Effekten er svært virkningsfull både som stemningsskapende element og som en utdypning av temaene den tar opp. Men dens mening er ikke verken entydig eller enkel å svare på. Hentyder effekten til noen som ser gjennom en krystallkule? Kanskje. Uavhengig av en potensiell betydning, tilfører effekten uansett filmen et drømmeaktig preg og tilskueren blir oppmerksom på seg selv som betrakter. Grepet visker vekk kantene på bildet — grensene som separerer det som fanges opp av kameraet og det som ikke fanges opp blir gjort utydelige. I tillegg skaper doblingen av objekter to parallelle dimensjoner i bildeflaten som muligens kan være en teologisk kommentar på verden rundt oss som både materiell og åndelig. Men her er altså tolkningsmulighetene tilsynelatende endeløse. Det som er enda mer uklart er hvorfor Reygadas fjerner denne effekten i noen få scener. Således blir man tvunget til å gruble over de valgene som blir gjort og hvordan de harmoniserer med den fragmenterte narrativen vi blir servert.

Tittelen «Post Tenebras Lux» kommer fra Jobs bok og betyr ”Lys etter mørket” på latin. Det opprinnelige bibelsitatet er «Etter mørket, håper jeg på lys», men Reygadas’ forenkling er mer positiv og bekreftende. Det vil komme lys etter mørket. Det virker som å lese filmen i lys av Bibelen kan være fruktbart, selv om Post Tenebras Lux fungerer utmerket bare som et stemningsskapende og abstrakt verk. Jobs bok handler om en velstående familiemann som blir satt på prøve av Gud som vil teste troen hans. Satan dreper gårdsdyrene hans og gir ham voldsomme fysiske plager for å se om han gir avkall på Gud. Boken struktureres rundt Jobs monolog hvor han prøver å forstå hvordan en god mann blir så hardt straffet av sin skaper. Slår man opp på kapittelet i Jobs bok som filmens tittel kommer fra, kan man lese:

My spirit is spent, my days are extinct, the grave is ready for me.

Mine eye also is dim by reason of sorrow, and all my members are as a shadow.

If I wait, the grave is mine house; I have made my bed in the darkness.

And where is now my hope? As for my hope, who shall see it?

It shall go down to the bars of the pit, when our rest together is in the dust.

—Jobs bok kap. 17

Den andre linjen kan fortelle oss hvorfor Reygadas velger å forvrenge billedflaten: som en kommentar på Jobs sorgfulle øyne. Kan vi da kanskje tenke oss at filmen er ektemannen (som er filmens Job) sine visjoner etter døden eller er det en form for klarsynthet? Versene fra Jobs bok er desperate og fulle av sorg, og slik de siste versene hentyder til blir håpet visstnok begravd sammen med Jobs døde kropp. Likevel er Post Tenebras Lux fylt av et håp som ikke er til stede i Jobs bok. For Reygadas er dette håpet barna, som kjærlig rammes inn av et optimistisk lys fra kveldssolen. Det dukker også opp en gutt og en jente som kan være eldre versjoner av barna som, med ansikt som signaliserer sjelsro, beskuer solens lys på en strand. Lys og mørke opererer hele tiden i samspill, noe den meksikanske regissøren ikke vil at vi skal glemme.

Lys og mørke er også essensielle elementer i kameramekanismen. Post Tenebras Lux er som et Camera Obscura: Et mørkt rom hvor vi slipper inn lys gjennom en prisme, nemlig kameraprismen som Reygadas hele tiden gjør oss oppmerksom på. Dermed er det gjennom beskuelse at vi opplever lys og håp.

Denne idiosynkratiske filmen har forbløffet og irritert filmkritikere verden over. The Guardians Xan Brooks skriver: «If only he’d take those damn beer glasses off the camera lens», og klager over at filmen nesten virker til å være regissørens private hjemmevideoer som bare gir mening for ham selv. Post Tenebras Lux har fått nesten utelukkende negative omtaler fra filmkritikere, og ble etter sigende buet da den hadde premiere ved filmfestivalen i Cannes. Men på et personlig plan håper jeg filmens rykte vil ta seg gradvis opp når folk kommer over det første sjokket og gir den en ny sjanse.

Post Tenebras Lux er virkelig rystende, absurd og gåtefull til det ekstreme — en film publikum vil enten elske eller hate. Åpningssekvensen kan dere se her:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Einar sier:

    Med fare å virke som den sure typen i kommentarfeltet (har vært litt kritisk her før): den filmen var ikke noe særlig. Har likt Reygadas tidligere filmer veldig godt, men denne syns jeg ikke fungerte spesielt godt. Irriterende med de ungene og følte ikke hva Reygadas prøvde å få til.

  2. Erik Vågnes sier:

    Hei Einar. Filmen er ikke akkurat enkel å forstå, men jeg synes Reygadas klarer å formidle en unik stemning ulik noe jeg har sett før. Den klarte å krype seg under huden min, ihvertfall, selv om mye av det jeg så fortsatt står som ubesvarte spørsmål.

    Det er en såpass rar filmopplevelse at det er forståelig at ikke alle setter pris på den. Han har rett og slett lagt hodet på hoggestabben med denne, men jeg føler han får til noe spesielt og han gjør det på vågalt vis.

    Vil gjerne høre mer om dine innvendinger mot filmen.

  3. Einar sier:

    Nei, kommer se den igjen en gang uten tvil! Var mest en følelsessak, følte magien som spesielt er der i “Gudenes kamp” uteble. I nevne film er det hele tiden en spenning og en nerve, selv om det er lite ytre handling til tider. Her følte jeg alt var mer tungrodd. Jeg likte ikke karakterene. Blande virkemidler, som med den djevelen, kan være spennende, men jeg synes ikke det fungerte her. Jeg følte også det sexstedet med filosfnavnene virket litt påtatt smart. Men jeg er åpen for at jeg kan ha mistet en del. Synes ikke det trenger være noe galt ved at filmen er “rar” og ukonvensjonell. Det er jo det som driver mediet framover, utforske. Men det er ikke nok i seg selv til å gjøre filmen interessant.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>