Det er noe typisk norsk ved å være redd for det pretensiøse. Når noen tør å slå seg litt på brystet over egen flinkhet tar vi som oftest avstand og fnyser. Nei, vi liker å ligge i stabilt sideleie. Kanskje er Jantelov-mentaliteten også en medvirkende årsak til at vi selv lager så mye middelmådig film?

Mange har hevet øyebrynene over Xavier Dolans film Hjertebank, som hadde premiere under årets Cannes-festival og er satt opp på kino her hjemme takket være Arthaus. Jeg kan også forstå skeptikerne, men selv velger jeg å se det annerledes. Dolan er 21 år gammel og er allerede i gang med sin tredje spillefilm, etter å ha vunnet tre priser i Cannes for debuten I Killed My Mother for bare halvannet år siden. Han skriver manuskriptene, produserer og spiller hovedrollene selv. Det er imponerende, uansett hvordan man vender og vrir på det, og gjør at Dolan fortjener å bli lest med et respektfullt blikk, fordi et slikt vågemot rett og slett vitner om stor formidlingsvilje. Slikt liker jeg. Derfor var jeg også ganske forventningsfull når jeg satt meg ned for å se Hjertebank under en tidlig visning på Filmens hus i høst.

På én måte er filmen helt jævelig; et endeløst hipster-helvete som går så langt opp i sin egen rumpe at det nesten ikke er til å tro. Karakterene jåler seg rundt som kobraslanger på motevisning og ser kvalmende selvtilfredse ut. Alt er så utstudert kult at det blir litt tett. Det overraskende og fantastiske er at denne holdningen er så utilslørt at jeg mister irritasjonen og istedet ender med å dra godt på smilebåndet. Hjertebank er en satire av et miljø og en bestemt type mennesker som oppleves som så autentisk at den bare kunne ha vært laget av dem selv. Filmen byr på bitende ironi uten å bli blasert eller kjølig; den senker en varm skulder rundt triangelet som er sentrum fortellingen, samtidig som den ikke er redd for å peke nese til dem. Filmen er pretensiøs i formen, men aldri selvhøytidelig. Den er først og fremst utrolig morsom – det er i alle fall sjeldent jeg ler så godt på kino. Humoren er lett absurd, bittersøt og spiller mye på hvordan komikk ofte oppstår når personer ikke forstår hverandre – når man er på ulike planeter og forsøker å ha en fruktbar samtale uten å lykkes.

Skuespillerne er bortimot perfekte og især Xavier Dolan overbeviser i hovedrollen; han har et medfødt komisk talent med sitt barnslige ansikt. Riktignok er Monia Chokri mer utpreget karikert og endog teatralsk, men også hun er et funn – i alle fall i denne sammenhengen. Niels Schneider går vel i grunnen bare rundt og forsøker å ligne på en gresk gud, men med solid humoravkasting. Han ser rett og slett ganske latterlig ut. Den enkle intrigen som utspiller seg er et godt gammeldags trekantdrama. Marie og Francis er bestevenner – hun er på en måte hans «faghag». Når begge to faller for Nicolas oppstår det en rivaliseringskamp som først foregår i det stille og kledelige, men fort blir mer åpenbar og krigersk. Den lakoniske dialogen er Dolans trumfkort og gjør filmen mer sofistikert enn den fortjener. For Dolan er også en gryende visualist som benytter enhver anledning til å markere at han jobber med akkurat dette mediet. Slow motion og monokrome fargefiltre brukes hyppig, med vekslende hell. Kameraet fetisjerer dessuten Nicolas så voldsomt at man på enkelte tidspunkt ler av og ikke med filmen, men samtidig er den jevnt over såpass intelligent konstruert at jeg velger å la tvilen komme den til gode. Intervjuer om kjærlighet mellom aktene kunne enkelt ha fremstått som et mislykket innfall, men resultatet er heldigvis overraskende artig.

Inspirasjonskildene er åpenbare og mange har kritisert regissøren for dette. Truffaut (og især Jules et Jim), Bertolucci (The Dreamers), Allen, Almodóvar og Wong Kar-Wai spøker i korridorene her. Men Dolan forsøker aldri å skjule dette, og fremstår derfor ærlig i sin filmatiske klipp og lim-lek. Jeg har aldri problemer med referanser når de utføres på en respektfull måte, og det varmer at Dolan så utilslørt viser et hamrende hjerte for filmhistorien. Dessuten siterer jo Dolan fra ganske fantastiske verker, som det kan være morsomt å se i rekonstruert form, iblandet andre uttrykk. Dog kunne han med hell ha vært vært strengere med seg selv, for det blir litt mange kokker, oppskrifter og søl her. Hjertebank hadde dessuten tjent på å bli tyve minutter kortere. Men den litt slurvete fremtoningen er ikke bare negativ; at den føles så uferdig gjør den også levende. Det virker ikke som om det viktigste har vært å oppfylle konvensjonelle ønsker for en «god film», men snarere få ut noe som har ligget i hjertet til filmskaperen – en trang til å slå på kameraene. Slikt ser vi lite av her hjemme.

Et pek til The Dreamers i filmens siste scene er så ekstremt presist at jeg gapskrattet meg ut av kinosalen. En av mange juveler i en krokete, uslipt film som på tross av alle barnesykdommer representerer en type filmskaping jeg mener vi bør fremheve verdien av. Xavier Dolan er forhåpentligvis også en mann å regne med i fremtiden.