Pedro Almodóvar er en av mine absolutte favorittregissører, og jeg fryder meg over hvordan han kontinuerlig utvider det visuelle og tematiske fargespekteret på sin helt umiskjennelige palett (Rødt! Melodrama! Hitchcock! Sirk! De Palma!).
I en alder av 62 år er han i en relativt sen, men usedvanlig fruktbar fase som filmskaper – det er lite som tyder på at Almodóvar vil henfalle til å lage «gammelmannsfilmer» med det aller første. Fjorårets Under huden var et mesterverk som har vokst for hvert gjensyn, og som jeg føler meg oppriktig skamfull for å ha undervurdert i kjølvannet av Cannes-visningen, og deretter plassert altfor lavt på fjorårets toppliste.
Det har lenge vært klart at Almodóvars neste film skulle bli komedien Los Amantes Pasajeros («I’m So Excited») – omtalt som en reise tilbake til Almodóvars åttitallsfilmer (Hva har jeg gjort for å fortjene dette? (1984), Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd (1988)), med et mer «trashy» uttrykk og mindre ambisjoner om å skape store erkjennelser enn moderne klassikere som Alt om min mor og Snakk til henne. Nå viser det seg at Los Amantes Pasajeros er en farse med et stort og helt sikkert sprudlende karaktergalleri, satt til innsiden av av et fly – derav filmens tittel.
The Playlist siterer Almodóvar fra en tekst han har skrevet på spansk, men som ikke har blitt oversatt med mer etterettelig penn enn Google Translate.
The «passengers love» tells the story of a group of people trapped in a single set, and disconnected from the outside. Writing the script began as a whim and ended up comedian as an ensemble comedy, moral, oral and unreal, or unrealistic. I tried to leave reality aside, but sometimes reality is strained without you noticing. I have had no conscious film reference during pregnancy, is more present theater, even television, and my claustrophobia, than film. I am of such directors to which television influences them but not see it. I am appalled and yet I love the new narrative television.
In any case, the word is the main character. I have always confessed that my vocation was to become a great novelist, and I exercised while waiting for when the time came I wrote a lot of scripts, but over time I’ve become a great novelist, not even a novelist, I guess in recent scripts is where most perceived nostalgia for fictional narrative, but I wrote «Lovers passengers» from another nostalgia, theater. My films owe much to the theater, are filled with scenes of two monologues indisimulados sometimes. In this [film] there are more characters than usual but less space than ever. There have been several films about a group trapped, you can not leave where you are, (and the TV is full of competition and survival claustrophobic) from Luis Bunuel‘s «The Exterminating Angel,» to «Buried» by Rodrigo Cortez where everything happens in the smallest space imaginable, a coffin.
At Almodóvar utfordrer seg selv med en «lukket rom»-fortelling, slik han også gjorde i Oscar-nominerte Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd, høres fornøyelig ut – ikke minst på grunn av en helt fenomenal rollebesetning: Javier Cámara, Cecilia Roth, Lola Dueñas og Blanca Suárez har bærende roller, mens Penélope Cruz, Antonio Banderas og Paz Vega bidrar med kortere opptrinn. José Luis Alcaine er som vanlig – og til vår alles store glede – filmens fotograf.
Los Amantes Pasajeros vil få amerikansk premiere neste sommer, sannsynligvis etter å ha blitt vist i Cannes-festivalens hovedprogram. La oss håpe at norske distributører kjenner sin besøkstid og ikke venter for lenge med å gi den til et norskt publikum.
Nedenfor kan du se noen blodferske bilder fra filminnspillingen:
