Cannes-aktuelle Los abrazos rotos av vår alles favorittspanjol Pedro Almodóvar får mye ros for sin stemningsskapende filmmusikk, og til min overraskelse fant jeg ut at Alberto Iglesias‘ soundtrack allerede ligger på Spotify i all sin herlighet. Jeg er stor fan av Iglesias’ musikk, og etter et par gjennomlytninger synes jeg faktisk dette er det mest spennende han har laget siden Hable con ella og Lucía y el sexo. Til forskjell fra La mala educación og Volver som var tydelig influert av Bernard Herrmann, er dette noe mer jazzpreget og ambient – nesten David Lynchsk, og ofte mer i takt med det mesterkomponisten har laget for Julio Medems filmer enn Almodóvars. Herrmann spøker selvfølgelig fortsatt i kulissene, men med betraktelig mindre aggressivitet.

Den herligste overraskelsen her er en sang av Uffie, med navnet Robot Oeuf, som vel er det tøffeste jeg har hørt fra den elektroniske snørrungen siden snart klassiske Pop the Glock. Dette er i det hele tatt en mørk sjokolade av et soundtrack, som bidrar til å øke forventningene til selve filmen ytterligere. Og det skulle da egentlig ikke være nødvendig, ettersom jeg anser Almodóvar for å være i en klasse der han kan gjøre nesten hva han vil, og fortsatt kreve min oppmerksomhet og begeistring.