Shabana Rehman møter Martin Gaarder, og det er nesten å betrakte som et uheldig sammentreff. Etter at medieoppmerksomheten tok overhånd her i Norge (etter det nå klassiske Mulla Krekar-løftet) og Shabana ble truet på livet fra flere hold, har hun flyttet til New York for å få luft under vingene. Her skal hun forsøke å bygge seg opp en karriere som stand up-komiker, og drømmer om å få sin egen, helaftens forestilling. På en snarvisitt i Norge forelsker hun seg i Martin og de gifter seg i kjærlighetsrus (nå heter begge Rehman Gaarder). Martin har to sønner fra et tidligere ekteskap og en jobb å passe i NRK. Likevel drar han til New York over lengre tid ved flere anledninger. Hva er det som drar ham? Forsøker Shabana å sakte men sikkert få ham vekk fra Norge og ned sin egen livsvei, som ikke tar hensyn til noen andre enn henne selv?
Med Shabanas valg har Martin Rehman Gaarder laget en intenst personlig og ofte privat dokumentar som visker ut grensene mellom artikulert film og upolert virkelighet. Her er kameraet en forlengelse av ham selv, som hele tiden er i naturlig samtale med Shabana, men samtidig adresserer henne med filmens interesser i bakhodet. Martin er både en utfordrende, men alltid dempet og sympatisk diskusjonspartner, og en uvurdelig støtte som Shabana ikke vil innrømme at hun er avhengig av. Rett som det er beskylder hun ham for å stå i veien for arbeidet, og dermed karrieren hennes, selv om hun ettertrykkelig har bedt ham om å kaste alt han har i hendene for å komme til New York. På en spennende og upretensiøs måte tematiserer derfor Shabanas valg kjønnsroller i et bredere perspektiv enn det konkrete forholdet den forteller om; er Martin en tøffel overfor Shabana? Eller forsøker han med smidig sympati og temme en viljesterk og ukonvensjonell kvinne uten tradisjonelle familieverdier?
Jeg har ikke problemer med å anerkjenne Shabana Rehman som en viktig mediepersonlighet og samfunnsrefser, men selv har jeg aldri så mye som dratt på smilebåndet over humoren hennes. Jeg synes den er pinlig, ofte banal og alltid anmasende fremført. Og av den grunn blir drømmen om og arbeidet frem mot forestillingen i New York på grensen til flau for denne tilskuer; en stand up-forestilling tidlig i filmen med ekstremt lunken respons er direkte lidelsesfull. Men selv den tafatte kampen om å bli stjerne i Amerika blir svært engasjerende, ettersom den på mange måter speiler personen Shabana Rehman Gaarder. Til dels er hun nokså ufyselig; så selvsentrert og uempatisk at jeg blir provosert i hvert fiber av kroppen. Ustabil og irriterende, uten ansvarsfølelse for verken seg selv eller andre. På den andre siden er hun så full av liv, så troende, håpefull og intelligent at man får omsorg for henne på den andre siden av tv-skjermen når hun har det som vanskeligst.
Og det er ikke sjelden. Shabana virker deprimert og ofte innesluttet i sin egen verden. Hun er sprekkferdig av følelser, og ofte kommer det tårer istedetfor ord. Skildringen står ofte i fare for å bli privat på en klam måte, men regissøren makter å balansere filmen, slik at den blir svelgelig. Ikke minst viser Shabanas valg at man kan ha hundre følelser i kroppen på én og samme gang, og at disse kan vispe seg sammen i uforventede eliksirer som kan slå i alle retninger når en minst venter det. Her går latter og gråt om hverandre, og på samme tid som vi forstår Martins frustrasjon på den andre siden av kameraet, forstår vi også Shabana. Hun virker full av desperasjon, av alvor, mørke og enorm utsigelseskraft. Humorarenaen virker faktisk altfor tam for denne oksen av et menneske – noe som bekreftes av bokutgivelsen Blåveis. Her skriver hun om fryktelige overgrep fra ungdomstiden, og gir oss enda en fasett til å forstå hennes utfordrende personlighet.
Martin Rehman Gaarder har nærmest laget en videodagbok; formgrepene understreker til enhver tid den hudløse realismen og den improvisatoriske tonen. Her slås kameraet på mens det er i slurvete bevegelse for å fange øyeblikket. Denne formen gjør at vi ofte kommer ubehagelig nærme dokumentarobjektet, og på beundringsverdig vis makter Shabanas valg å vise oss er at det ligger en skjør, vond og uhyre kompleks personlighet bak det vi normalt tenker på som en steinhard og selvsikker mediepersonlighet.
Shabanas valg er en genuint engasjerende og bevegende film, som utvilsomt fortjener å bli omtalt som en av de siste årenes aller beste norske dokumentarfilmer.
Filmen ble sendt på NRK lørdag, og gikk du glipp av begivenheten anbefaler jeg på det sterkeste at du setter av en drøy time foran NRK Nett-TV. Traileren kan du se her.