Hva skal til for å lage film og TV i Norge? Hvilke ideer slipper gjennom, og hvordan velges de ut? Hvem har kreativ makt, og hvordan utøves den? De siste 10 årene har jeg tjent til livets opphold som manusforfatter for film og tv, og noen av observasjonene jeg har gjort underveis, har gradvis utviklet seg til innsikter. Ved å gjenfortelle et eksempel – en epostkrangel mellom meg og produsent i januar 2022 – håper jeg å få aktualisert et særnorsk problem: jakten på det særnorske.

Det har vært en givende karriere hittil, å jobbe for film og TV, som for meg utelukkende har bestått i å skrive eller omskrive manus basert på andres ideer eller litterære forelegg. Men utviklingen av min egen kunstneriske stemme har dermed foregått parallelt i skjønnlitteraturens verden, da film-Norge så langt ikke har ønsket å satse på mine egne audiovisuelle originalideer. Men drømmen om vise frem den jægtneske sjelen på lerret eller skjerm er fortsatt sprell levende – som en ung, gyteklar laks i Tanaelva.

De siste årene har brakt meg nærmere dette. Etter å ha mottatt arbeidsstipend har jeg i samråd med en entusiastisk produsent utviklet manus til den digitale tv-serien «Windows 95» om identitet, teknologi og kroppsbytting, som i disse dager pitches for strømmetjenestene. Og tidligere i år spurte en annen produsent om jeg hadde noen egne ideer å vise frem. Det er ikke fritt for at hjertet bykset i bringen: Var det virkelig noen som var interessert i å se hva jeg hadde å by på? Ikke enda en oppskrytt en norsk samtidsroman som var ønsket adaptert til film eller TV, men noe helt nytt? Med dirrende hender hentet jeg frem et prosjekt som lenge har hatt bolig i meg: en sci-fi tv-serie om menneskelig nærhet i en stadig mer umenneskelig verden.

Resultatet etter møtet med produsenten, vekket såpass mye indre debatt i meg at denne artikkelen har vokst frem. Epostutvekslingen som fulgte med vedkommende, bekreftet min mistanke om at mange norske produsenter – spesielt de med fartstid i NRK – først og fremst er ute etter å gjenta tidligere suksesser, smidd over samme lest, der serien Skam (2015-2017) er blitt den høyeste standarden for kunstnerisk fullkommenhet.

Min påstand er at NRKs modell for utvikling og bestilling av prosjekter, som bransjen stilltiende aksepterer, er fundert på konservative og tomme ideer om hva det norske folk vil/bør ha. Mer betenkelig er denne [nedenfor anonymiserte] produsentens uttalte premiss om at et kunstnerisk produkt skal representere noe «særnorsk» og dekke et «behov» i den norske befolkningen.

Kva er så dette særnorske? Ligger ikke et slikt mandat snublende nær en markedsføringskampanje basert på demografiske undersøkelser? Og hva skiller i så fall produktet som skal selges fra nasjonalistisk propaganda?

Nedenfor følger dialogen fra virkeligheten – mellom meg og produsenten.

*

Hei, B,

Og takk for spennende møte! Veldig gøy å kaste ideer frem og tilbake og bli litt kjent.

Jeg skal lese Z* så raskt som mulig og komme med en tilbakemelding på om jeg er interessert i å delta i prosjektet som manusforfatter.

I mellomtiden ville jeg også bare nevne et annet prosjekt som dere kan vurdere: En lekker liten tv-serie med frittstående episoder, noe så sjeldent som en komisk/erotisk/politisk/øm sci-fi-serie, smidd over samme lest som Black Mirror, men med mer humor og erotikk.

Ta en titt og si om dere kan være interessert i konseptet, eller om dette (også) blir for dyrt… hehe.

Alt godt,

Hilde Susan Jægtnes

~~~

FORGLEMMEGEI OG ANDRE HISTORIER

Komisk/erotisk/politisk/øm sci fi-serie for digitale plattformer på 10-12 episoder à 50 minutter.

Hver episode utgjør en enkeltstående, avsluttet historie (som i Black Mirror).

Historiene fokuserer på kampen for menneskelig nærhet i en verden som er umenneskeliggjort av høyteknologi, ekstreme sosiale omveltninger eller naturkatastrofer.

Eksempelepisoder:

1. DEN SØTE USKYLD

I et nært land i nær fremtid tror menn at de får makt og virilitet av å drikke en saft destillert av jomfruhinner. For å beskytte sin dyrebare uskyld rømmer Elsa langt unna menneskene.

2. ALLEGRO

Musikk har for lengst blitt forbudt og nær glemt. Selina våger seg inn til det lovløse skogfolket for å finne en melodi som hun kan ta med tilbake i kjærlighetsgave til Axel.

3. MAL MEG UT AV ET HJØRNE

I fremtidens straffeanstalt må de innsatte male en enorm mur i ørkenen om og om igjen. Inspirert av ungdomsforbryteren Oscars ville historier begynner Kamilla å male livlige bilder på muren som utløser opprørske holdninger blant de innsatte.

4. KAPPLØP TIL MÅNEN

Oline døde som tenåring av tuberkulose i 1869. I 2069 flakker spøkelset hennes rundt og blir vitne til den smertefulle, langsomme døden til alle rundt henne når jorden blir oversvømt av aske fra solen.

5. OVERLAPP

Anita og Trygve rømmer fra skolen for å se hvor lenge de kan løpe og holde hender samtidig. Når de kommer tilbake, har alle forsvunnet – ikke bare fra skolen, men fra hele byen. Er katastrofen er resultat av intimiteten deres – eller er intimiteten løsningen på katastrofen?

6. HVIS X, SÅ Y

Dagfinn plages av urovekkende, ufrivillige syn. For å få lindring, kobler han hjernen opp mot en robot som simulerer et menneske. Men maskinens overdrevent logiske verdensbilde blir en katalysator for Dagfinns slumrende psykotiske lidelse.

7. DEN SISTE RUTSJEBANEN

Når dyrepasseren Noa lærer oterspråket, får han tips om et nært forekommende jordskjelv som kan drepe alle dyr og mennesker på jorden. Nå må dyrene og menneskene alliere seg for å sikre overlevelsen til flest mulig arter.

8. DEN RADIOAKTIVE HEKSA

1895, Paris. Vitenskapsstudenten Marie Sklodowska utforsker stålets magnetiske egenskaper sammen med lærer Pierre Curie. Når hun gir en offentlig demonstrasjon av radioaktive isotoper som avgir et blågrønt lys, blir hun tatt for å være heks. Det blir ikke bedre av at hun vitser om at hun er i stand til å lage gull. Forfalskneren Yves kidnapper Pierre og gir Marie et ultimatum: Hun må lage gull for ham, ellers torturerer og dreper han Pierre. For å redde Pierre, må Marie lage et skjult våpen – men først må hun oppdage de nye grunnstoffene polonium og radium ved å isolere radioaktive isotoper.

9. ILDRINGEN

To kusiner på 10 år deltar i den årlige tradisjonelle påskefeiringen i et øysamfunn, der befolkningen svir av det tørre fjorårsgresset for å gjøre rom for de nye spirene. Kusinene leker de en fantasilek som går ut på at de er fanget under store glasskupler av et troll, og at de må svi gresset i en ring rundt seg for å få glasskuplene til å smelte. Ildringen åpner en portal, og den ene kusinen, Helen, forsvinner og blir aldri sett igjen. 30 år senere er den andre kusinen, Hanna, blitt en filmregissør, og jobber med et okkult drama om dyreofring. I en teknisk øvelse før et filmopptak setter Hanna fyr på en ring med gress, og forsvinner inn i den samme portalen som kusinen. Kusinene gjenforenes inne i et berg, der trollet Kolbein har regjert i åtte hundre år etter at åpningen kollapset. I løpet av de siste 30 årene har Helen blitt en selvlært ingeniør og har bygget en velfungerende by inne i berget. Her bor også andre mennesker som er blitt sugd inn i portaler fra forskjellige land i hele verden. Hanna vil ta med seg Helen tilbake til hverdagen, men Helen ønsker ikke å forlate utopien hun selv har skapt.

10. FORGLEMMEGEI

Gründeren Rupert har oppfunnet en teknologi som gjør det mulig å utvinne enkeltminner og overføre dem til betalende kunder. Kundene som absorberer minnene opplever sterk eufori og et beriket åndelig liv, mens de som selger minnene sine mister dem for alltid og blir for hvert tapte minne mer zombie-aktige og likegyldige. Minneøkonomien degenererer raskt til et svartebørsmarked, der de fattige selger de sterkeste minnene sine til de rike. Verdensbefolkningen blir polarisert og inndelt i to klasser: De fattige uten minner, og de rike med sin ubegrensede tilgang til alle typer minner. Ruperts gave til datteren Trendys 30-årsdag er et minne om flyktninger som krysser grensen mellom Afghanistan og Pakistan, noe som er midt i blinken siden Trendy foretrekker minner som kombinerer livsfare og vakker natur. Trendy er en minnejunkie, men det hun virkelig drømmer om, er å oppleve livet på egen hånd og ikke bare gjennom andres minner. Minnet hun fikk i bursdagsgave tilhørte Noor, som er kusinen til Ali, en beryktet opprører som kjemper for å knuse den utbyttende minnehandelen. Ali kidnapper Trendy for å presse faren Rupert til å ødelegge minneutvinningsteknologien og offentlig fordømme praksisen. Prosjektet blir komplisert når Ali og Trendy blir forelsket.

«Black Mirror».

*

Hei Hilde!

Spennande og konseptuelt prosjekt dette. Eg er personleg ein stor fan av framtidsdystopiar, og særleg viss dei på ulike vis kan spegle samfunnet i dag.

Som du skriv, er dette eit særs dyrt prosjekt – og er nok vanskeleg å setje ut i livet i den norske marknaden slik ting er no. Det er òg to andre ting eg tenkte på i Samtband med den norske marknaden.

Dei norske kanalane særleg, men òg dei internasjonale plattformene er ute etter ei norsk forankring i historia. Kvifor skal ein fortelje denne historia nett frå Noreg? Kva er særnorsk?

Det andre er at enkeltståande episodar ikke fungerer like godt digitalt, då ein meir klassisk struktur er med å halde på publikum gjennom alle episodane. Det tyder ikkje at det ikkje er rom for antologiseriar eller enkeltståande episodar – men då trur eg nok at budsjettet (risikoen for kanalen) må vere lågare.

Berre send ting etterkvart om du har fleire idear :)

B

*

Hei, B.

Takk for at du vurderte prosjektet!

Jeg ser innvendingene dine, spesielt når det gjelder å heie frem innhold som møter de forventningene som strømmekanalene har til norske kreative team.

Samtidig er det kanskje litt vanskelig å peke på noe som er særnorsk i disse dager. Det norske kommer kanskje best til uttrykk i selve utføringen av historiene, heller enn i grunntematikken? Jeg er ofte opptatt av å jobbe med universell tematikk når jeg skriver for film og tv (bortsett fra når det i visse tilfeller handler om det norske som eget tema, f.eks. i Eventyret om Asbjørnsen & Moe-prosjektet jeg snakket om i møtet).

Personlig kjeder jeg meg ofte fort når jeg ser samtidsinnhold. Skulle man vært helt tro til den norske samtiden i dag, ville korona dominert innholdet fullstendig, noe jeg foreløpig ikke er interessert i å skrive om, og tviler på om folk har så lyst til å se (men kanskje blir det annerledes om 20 år, når det kommer en korona-nostalgibølge på samme måten som det finnes Sovjet-nostalgibarer i Russland i dag! haha).

Når det gjelder sci fi, preges ofte slikt innhold av nettopp at det er universelt, fordi den teknologiske utviklingen, globaliseringen og utvekslingen av mennesker og historier på tvers av landegrenser fører til at stadig flere land opplever de samme utfordringene, dilemmaene og trendene. For meg er det menneskelige dilemmaet i historien det viktigste, og det spesifikke ved karakterene som opplever historien. Hvis man har disse på plass, tror jeg man har kommet langt. Men i denne listen over episoder var jeg mest opptatt av å skildre premisset for hver enkelthistorie – karakterutviklingen ville vært det neste steget hvis selve konseptet var interessant for en produsent/distributør.

Forloveden min Javier (som er spansk) utfordret meg på å nevne temaer eller trekk som jeg oppfattet som særnorske.

På sparket kom jeg med følgende liste:

– Ekstrem interesse for andre verdenskrig (og med alle de prosjektene er av en eller annen grunn ikke produsenter så redde for kostnadene som trengs for å gjenskape Norge på 40-tallet!). Interessen gjelder i særlig grad historier som fremhever nordmenns heltemodige gjerninger og ufeilbarlige moralske valg

– Interesse for sportsgrener som nordmenn gjør det bra i internasjonalt (spesielt skisport, men også friidrett og sjakk)

– Den økende kløften mellom urban kultur og bygdekultur

– Anti-elitisme i form av forakt for finkultur (med lyrikken i spissen som populismens hovedfiende!), dyrking av fysiske prestasjoner som skigåing/trening/jogging/isbading, dyrking av håndarbeid som strikking/surdeigsbrød/kjøkkenhager/hjemmelagede produkter

– Innvandring/integrering/frykt for fremmede kulturer/flerkulturelles opplevelse av Norge

– Den samiske kulturen i kjølvannet av fornorskningsprosessen og den interne spliden blant samene som følge av fornorskningen

– Det ambivalente forholdet til olje- og gassindustrien: På den ene siden kan vi takke oljeutvinningene for å ha blitt forvandlet fra et fattig bonde- og fiskersamfunn til et av verdens rikeste land og velferdsstat – på den andre siden opplever vi skyldfølelse fordi industrien bidrar til klimaendringene som kan ta knekken på hele planeten.

– Dyrkingen av natur side om side med et ekstremt forbruk av teknologi (det er bare Island i hele verden som bruker mer strøm pr. capita enn Norge!!!). Vi ønsker å se oss selv som et «rent» land med ubegrenset tilgang til grønn energi, sunn matproduksjon og bærekraftige industrier – samtidig som vi vil ha minst tre dataenheter pr. hode pr. husstand, flere luksusbiler, flere boliger, avsindig dyre møbler og annet interiør, mulighet til å reise langt på ferie for å få luksusvarer og -tjenester til en brøkdel av prisen det ville kostet i Norge, osv osv osv. (hehehe jeg hisser meg opp nå!!!)

– Ordtaket «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» og en barsk/sporty/viking-aktig innstilling til dårlig vær, føre og fremkommelighet, side om side med et ønske om å bli tatt på alvor med sykdommer, sårbarheter, utsattheter og svikt i mental helse

– Et maskulinitetsideal som vakler mellom ekstremsport-tøffas og hipster-myk mann-småbarnspappa (der disse ytterpunktene også kan kombineres, kanskje som en av de få landene i verden! haha). Jeg opplevde at Guro Bruusgaards film Han handlet om hvordan noen norske menn i dag strever med å identifisere seg med noen av maskulinitetsidealene som forfektes. I forlengelsen av dette er det interessant å se at den svenske staten har sponset en fotoserie kalt «Swedish Dads», som er tatt av svenske småbarnsfedre og som eksporteres bl.a. til Sør-Afrika og andre land for å «lære dem opp» i hvordan «vellykkede» menn oppfører seg (uten å nevne at det er et øvre middelklassegode å kunne ta pappaperm).

Mange av disse tendensene peker på noe jeg oppfatter som noe særnorsk (men som helt sikkert eksisterer i svært mange andre land også): Et nasjonalt selvbedrag. Jeg ser Norge som et land med mye kontraster og sprik i det nasjonale selvbildet – vi er verdensmestere som nylig var kolonialisert av våre naboland, vi er nyrikinger som for bare hundre år siden var nær sultedøden og måtte skrape barken av trær for å overleve (som bl.a. førte til masseutvandringen til Amerika). Vi er et land som ble okkupert av tyskerne nesten uten å gjøre motstand, men i ettertid ønsker vi å se oss selv som vinnere av andre verdenskrig. Kanskje vi rett og slett ikke har et klart selvbilde av hvem vi har blitt, fordi livsstilen har forandret seg så kolossalt på så kort tid?

Du sa at du var opptatt av at en film eller serie skulle dekke et behov blant befolkningen, som du mente bl.a. Skam gjorde.

Da kan jeg kanskje spørre deg tilbake:

Hvilket behov hos nordmenn var det du mener at Skam dekket?

Og hvilke typer historier mener du er gode eksempler på noe som er særnorsk (og som Norge har behov for)?

Disse diskusjonene er kjempeinteressante, så det er gøy å bli utfordret på dette!

alt godt, (og beklager at jeg skrev så langt – jeg ble bare så engasjert!)

Hilde

*

Hei!

Spennande diskusjon du dreg opp. Det kan hende særnorsk er eit litt for sterkt omgrep – men noko som er relevant og forankra i norsk røynd på eit eller anna vis. Dei norske oppdragsgjevarane har som strategi (i lys av konkurransen frå dei internasjonale strøymeplattformene) at deira, (kanskje einaste?) konkurransefortrinn er at dei kjenner nordmenn best – og difor skal ha historier som er relevante for nordmenn og forankra i norsk røynd.

Dette tyder ikkje at det må vere samtid, eller sosialrealisme som sjanger, men i alle høve relevant. Slik du skisserer serien din tenkjer eg den inneheld mykje som er relevant i norsk kontekst – men magekjensla mi er at det må vere ein større del av premisset. Eg veit om eit prosjekt som nettopp fekk nei av Netflix av di det ikkje var nok filming i Noreg, til dømes.

Det universelle ligg jo alltid i det spesifikke, og det er jo her det vert interessant. I ei forteljing om ei mor, så vert det interessant når det er om nettopp denne mora, og at andre mødre kan kjenne seg att sjølv om at ein tilsynelatande er heilt annleis.

Elles er jo Skam eit godt døme på at det er forankra i norsk røynd, og eit tydeleg behov hjå ei målgruppe.

Julie Andem nytta eit år på å intervjue norske 16 år gamle jenter om alt frå kvardagsliv, musikksmak, dilemma i livet, og kva for tabu som sto sterkt, for så å nytte dette i historieforteljinga. Målet var å styrke sjølvkjensla deira med ein serie som gjorde dei merksame på mellommenneskelege mekanismar og syne dei vinninga i å konfrontere redsle. Tematikken i sesongane er langt frå tilfeldig, sjølv om dei absolutt er ålmenne. Og til dømes vert kvinnekarakterane trekt fram som mykje meir frigjorde og sjølvstendige enn kvinner i andre delar av verda, noko eg trur er ein del av årsaka til den internasjonale suksessen.

Eg tek gjerne praten vidare i ein zoom/ kaffi ein dag :)

Alt godt, B

«Skam».

*

Slik endte vi opp, med lovnaden om videre dialog over zoom/kaffi. Så hva står jeg igjen med som filmskaper etter denne diskusjonen med en (sær)norsk premissgiver?

Kommer raseriet mitt fra smerten over å ha blitt refusert som serieskaper, er utblåsningen min et forsøk på å skylde på systemsvakheter heller enn å innse egne begrensninger? Og/eller bør bransjen ta et oppgjør med en kreativt begrensende markedstenkning som har gjennomsyret det høyeste nivå av beslutningsprosesser rundt hva som er et verdig audiovisuelt prosjekt?

En nettsak som ble publisert på NRK i august omtaler den nye ungdomsserien Rykter, som i løpet av sommeren er blitt spilt inn i et ungdomsskolemiljø i Øygarden utenfor Bergen. Sakens tittel er «Skildrer hvordan rykter sprer seg blant unge på bygda: – Stort behov for dette». Sitatet i tittelen om hvor stort behov det er for serien fremkommer ikke noe sted i selve saken, men hovedrolleinnehaverne uttaler at «de tror seerne er lei av å se serier som skildrer miljøer i Oslo», fordi «Det er ingen serier som representerer denne aldersgruppen utenom bylivet. Det er bare by, by, by, by. Det er ingenting fra distriktene, så vi får ikke sett hva forskjellene er». Dette sitatet kommer etter at skuespillerne avfeier sammenligninger med NRK-serien Rådebank, som foregår nettopp i et norsk distriktsungdomsmiljø.

Lenger nede i saken uttaler episoderegissør og castingansvarlig Nina Knag at hun «tror det er spennende for byungdom å se hvordan det er å vokse opp på et lite sted, og at det er litt eksotisk».

Denne saken blottstiller NRKs ekstreme målgruppefokus, og viser i egenmarkedsføringens ånd at journalisten som intervjuet skuespillerne og episoderegissøren trekker frem sitater som på samme tid etablerer en tydelig målgruppe for serien (ungdom fra distrikts-Norge) og betrygger at serien passer for alle ungdommer (byungdom vil bli tiltrukket av det «eksotiske» ved distriktslivet og derfor ønske å se serien).

Legg merke til at det er personer involvert i serien som selv her blir brukt for å forvisse skattebetalerne om at NRK har blikket låst mot målgruppeblink: Hvis det er gjort undersøkelser blant sivilbefolkningen om hva nordmenn har «behov» for å se (som tittelen mer enn antyder), kommer det ikke frem i saken. Samtidig ønsker ikke skuespillerne å identifisere seg med den tidligere suksessen Rådebank, fordi det tross alt fortsatt er kulere å være original (eller i det minste innbille seg at man er det) enn å bli solgt inn som «same shit, new wrapping».

På vegne av Norge bekymrer jeg meg over utviklingen av audiovisuell kunst hvis premissgiverne virkelig legger så mye vekt på at kunsten skal være merkbart «norsk», og at kunsten skal dekke et behov i befolkningen. For hvem sin definisjon av norsk skal vi legge til grunn? Og er det ikke nedlatende, diktatorisk og et utslag for psykologisk stormannsgalskap å mene at man er i stand til å identifisere et slikt behov/stille en diagnose, for deretter å bestille et produkt som skal dekke behovet/behandle sykdommen? (Denne problemstillingen fortsetter over i algoritme- og datastyrt målgruppearbeid, som Morgenbladet nylig omtalte som hyppig anvendt i norsk film- og tv-bransje.)

Som filmkunstner mener jeg at verdifull kunst kommer fra et subjektivt kunstnerisk ståsted og en original visjon, som en gruppe utøvere enes om å ville frembringe. Dersom den kunstneriske visjonen lykkes, vil et visst antall publikummere – aldri alle – tiltrekkes og berikes av resultatet. Premissgivernes oppgave bør være å legge til rette for fremkallingen av visjonen, ikke å belaste et prosjekt med ugjennomførbare målsetninger av nasjonalistisk, demografisk og kvasi-terapeutisk art.

Det er på høy tid at bransjen våger seg på en åpen diskusjon om disse premissene, der vi innrømmer at de eksisterer, identifiserer hvem de rammer og hvorfor, hvilke alternative modeller som finnes og hva som kan gjøres for å skape nye premisser. Vi sitter alle i samme glasshus. La oss evakuere det i samlet flokk og knuse det utenfra!