Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)
Forrige uke presenterte vi plasseringene 75-51, her følger 50-41. I ukene fremover følger de resterende plassene på listen, og 1. februar publiserer vi de øverste ti filmene. God fornøyelse!
Alejandro González Iñárritu tar oss med på en filmfortelling der globalismen er til å ta og føle på. Historien viser hvordan enkle hendelser på den ene siden av verden kan påvirke mennesker på den andre, selv uten at de involverte vet om at den andre parten finnes. Tittelen Babel viser til hvordan Gud, som på den tiden var en liten, sint og hevngjerrig ørkengud, velsignet oss med ulike språk og dialekter med det formål å splitte oss opp i grupperinger som ikke kunne ha noe med hverandre å gjøre. Menneskedyrets evne til å utvikle og lære språk er hva som skiller oss fra resten av dyreriket, og dermed sørger Iñárritu for å undergrave Bibelens barnslige versjon av språk. I stedet for skille oss fra hverandre, viser han oss hvordan vi egentlig påvirker hverandre tross språkbarrierer og geografi.
Som alle andre filmer Iñárritu har laget er også denne sterkt påvirket av et grovt og oppstykket fortellerspråk med forskjellige historier som flettes inn i hverandre. Estetikken hinter mot det som vi i dag oppfatter som det dokumentariske: grove og urolige bilder og et aktivt tilstedeværende kamera. Med Babel posisjonerte Iñárritu seg som en av vår tids viktigste auteurer. | SA
Tolv år etter at han satte en ny standard for seriemorderfilmen med Se7en, kunne regissør David Fincher i 2007 presentere Zodiac. En intens skildring av den besettende jakten på seriemorderen som herjet 70-tallets San Francisco – og som aldri ble tatt. Filmens hovedperson er en sjenert avistegner i San Francisco Chronicle, som gradvis vikles inn og oppslukes av mysteriet – og jakten på et menneske som aldri tar slutt.
Fincher bruker over to og en halv time i en film som føles like utmattende og grundig som etterforskningen den portretterer. Stilsikkerhet har alltid vært Finchers fremste varemerke, og Zodiac rammes inn i en sjeldent stemningsfull amerikansk 70-tallsestetikk. Men det visuelle stikker aldri dominerende frem, og brukes snarere som en skarp og underbyggende kulisse for et dirrende drama der mennesket holdes i fokus. I forgrunnen av en imponerende detaljert scenografi, er det skuespillet og historiens nervepirrende dramaturgi, som suger oss inn i universet. Integrert i det visuelle bildet, brukes også CGI aktivt for å skape korrekt tidskoloritt, men uten at øyet ser det (i kontrast til CGI-bruken i f.eks. The Curious Case of Benjamin Button). Som perfeksjonist til fingerspissene, overlater Fincher intet til tilfeldighetene. Derfor kan man se og oppleve Zodiac like mettende hver gang, og filmen føles allerede som en klassiker. Dette er 00-tallets All the President’s Men. | TJ
Historien om kjæresteparet Marcus og Alex står igjen som en av 00-tallets mest sjokkerende filmopplevelser. Gaspar Noés memento mori kom som en motreaksjon til mye av den gladvolden som hadde preget filmer fra både hjemlandet Frankrike og selvsagt Hollywood frem mot årtusenskiftet. For i sterk kontrast til den omhyggelig estetiserte, fortrinnsvis underholdende actionfilmen, var Irreversibel et veritabelt knyttneveslag i både lyd og bilde. Avisene skrev om epileptiske anfall på grunn av en mildt sagt forstyrrende bruk av lys, mens lydbildet etter sigende skal ha fått publikum til å rømme skrikende ut av salen. Joda, om Noé ønsket å føkke opp sitt publikum lyktes han til fulle.
Men oppi alle reaksjonene på hvor forferdelig denne filmen var, forsvant fokuset på Noés omhyggelig oppbygde og komplekst sammensatte filmverk. Konstruert i 13 enkeltstående sekvenser, fortalt i omvendt rekkefølge med slutten først, tvinger Noé sitt publikum til å vurdere handlingene uten å vite motivasjonen. Han viser oss det følelsesmessige resultatet av en ukjent voldshandling uten at vi selv har fått identifisere oss med hva disse følelsene handlet om, og snur med det opp/ned på publikums vanligvis distanserte og skjematiske forhold til en filmopplevelse. Den normalt sannsynligvis erotiske opplevelsen av Monica Bellucci dansende i lårkort kjole blir hverken behagelig eller erotisk, med den grusomme voldtektscenen fortsatt pulserende i kroppen og skrikende i hodet. | ESS
Perdro Almodóvar ble kanskje Oscar-nominert for Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd i 1988, men det var først over ti år senere at han virkelig fikk sitt gjennombrudd for allmennheten med det kruttsterke melodramaet Alt om min mor. Den filmen ville vært et høydepunkt i enhver karriere, men spanjolen maktet likevel å overgå dette med Snakk til henne (som resulterte i en nominasjon for beste regi og en Oscar-pris for beste manus).
Snakk til henne forteller først og fremst en ytterst fascinerende historie om en sykepleier og en pårørende som sørger over og pleier hver sin Tornerose i koma. Håpet om kvinnenes oppvåkning slår en puls gjennom hele fortellingen, og på mange måter har de en sterkere tilstedeværelse enn de outrerte kvinneskikkelsene regissøren er kjent for. Da den ene av dem blir gravid tar historien en uventet, ubehagelig retning, og den skjønne opptakten ender i et mørke. For meg er Almodóvar alltid mest interessant når han tør å være problematisk, og sannsynligvis vil han aldri dykke lenger ned enn han gjorde med denne. Snakk til henne er en av de sjeldne filmene man virkelig kan se utallige ganger; den er tvers igjennom tiltrekkende og atmosfærisk, og historien har så mange lag at man kan fristes til å skrelle den igjen og igjen.
Pedro Almodóvars mesterverk er en filmatisk løk som garantert utfordrer tårekanalene. | LOK
Dette er en klassisk trøblete produksjon det bare så vidt ble noe av, og som delte kritikerne på midten. Få benektet at det visuelle var en triumf, men mange mente regissør Darren Aronofsky hadde tatt seg vann over hodet med den symbolladete og allegoriske kjærlighetshistorien satt simultant til Mayariket på 1600-tallet, nåtiden, og 400 år inn i fremtiden. Hugh Jackman og Rachel Weisz leverer det som kreves av dem i de bokstavelig talt tidløse rollene som ham og henne, men det er først og fremst Aronofskys visjonære og insisterende fortellerstil som gjør dette til en uforglemmelig film man kan oppleve og tolke på mange plan. Den nesten påtrengede poetiske og meditative stilen gir også nok pusterom underveis til å forsvare (forlange?) gjentatte visninger for å la de mange idéene synke inn.
The Fountain er dypt ambisiøs og vidløftig, og krever nok en viss godvilje og melodramatisk overbærenhet hos seeren for å oppnå full effekt. Da kan den til gjengjeld være dypt tilfredsstillende. | MS
45Dancer in the Dark
Lars von Trier har sagt at en film skal være som en stein i skoen. Vel, Dancer in the Dark er i alle fall en bautastein i tilskuerens sjel. Historien om blinde Selma som forsøker å skrape sammen penger til sønnens øyeoperasjon er så utilslørt melodramatisk at avstanden mellom lerretet og publikum sakte men skråsikkert viskes ut. På tross av von Triers fremmedgjøringstaktikker trenger filmen fullstendig igjennom og blir en hjerteknusende oppvask med hele følelsesregisteret. Den som ikke gråter av sluttscenene i Dancer in the Dark må være laget av granitt.
Men det er ikke bare den ville danskens strategiske manipulasjon som fortjener oppmerksomhet her; i sentrum av det hele står islandske Björk og leverer tiårets mest nakne, uflidde og for meg soleklart sterkeste skuespillerprestasjon. I tillegg står hun for de fantastiske sangene som binder sammen fortellingen, og som dessuten utgjør et interessant metaelement. Når Selma går på kino og får utløp for sin kjærlighet til musikalsjangeren, blir dette en flukt fra et stadig mer altomfavnende mørke, og når hun ikke lenger kan se bildene på skjermen, må venninnen Kathy (Catherine Deneuve) danse trinnene i håndflatene hennes. Men Selma holder håpet oppe og drømmer om at musikken aldri skal ta slutt; hun hater avslutningnumre, og når hun selv står overfor sitt endelikt med en løkke om halsen fortsetter hun å synge: «This isn’t the last song, there’s no violin, the choir is quiet and no one takes a spin, this is the next to last song and that’s all.»
Dancer in the Dark er både en destruktiv og oppløftende opplevelse, og på alle måter hinsides uforglemmelig. | LOK
Rapportene sier at det gikk et langt gys av stillhet gjennom salen da urpremieren på Hunger var ferdigspilt ved filmfestivalen i Cannes i 2008 – etterfulgt av stående applaus. Garvede journalister og bransjefolk hadde påny fått innvollene rystet av et visuelt og emosjonelt kraftslag av en film, som med et dypt poetisk billedspråk skildrer grusomhet, undertrykkelse og idealisme fra en sultestreik som fant sted i et nord-irsk fengsel i 1981. En rekke fanger drives til motstand av lederfiguren Bobby Sands (Michael Fassbender), som kompromissløst vender viljens våpen mot den brutale engelske overmakt.
Billedkunstner Steve McQueen gjorde sin spillefilmdebut med Hunger, og for prestasjonen fikk han velfortjent den gjeve Camera d’Or-prisen i Cannes. McQueen hadde riktignok gjort seg bemerket for sin videokunst i årevis før filmdebuten, men hans formfullendte uttrykk og velartikulerte fortellergrep overgår mange langt mer erfarne filmskapere, og varlset ankomsten av et betydelig talent. På sitt mest brutale og grafiske er Hunger like vond å se som noen av tiårets mest eksplisitte filmverk, men i sin tematiske standhaftighet på vegne av politisk idealisme og troen på at urettferdighet må bekjempes for enhver pris er filmen et modig politisk verk. Hunger vil bli stående som et forstyrrende stykke kunst; uslitelig i sin relevans og evig i sitt uttrykk. | KM
To unge brødre, som har vokst opp alene hos sin mor, opplever en dag at deres far plutselig returnerer til familien. Etter å ha vært borte i lang, lang tid tar faren umiddelbart tilbake sin plass som ektemann og oppdrager, og inviterer sine sønner på fisketur. Foruten et falmet fotografi, har de aldri kjent sin far.Vi aner dimensjonene av to Karamazov jr. på dannelsesreise, og fra første scene i Tilbake forstår vi at vi er i hendene på en filmskaper som vet hva han vil fortelle. (Åpningsscenen med yngstebroren som sitter igjen hutrende på toppen av et skrøpelig planketårn, gir ennå gjenklang langt bak i sjelen.)
Dramaet Tilbake er utvilsomt tiårets beste russiske film, og fortjent vinner av Gulløven i Venezia høsten 2003. Debutant Andrej Zvyagintsev ble samtidig, ikke overraskende, lansert som en naturlig arveprins til navnebror Tarkovsky, russisk films viktigste filmskaper siden Eisenstein. I sin film lykkes Zvyagintsev med den delikate kombinasjonen mellom symbolsk, malerisk estetikk, naturalistiske aktører og et magisk-realistisk stemningsbilde. Filmen skjærer aldri falskt, og regissøren oppnår å omslutte historien sin med et filmunivers fra et særegent grenseland mellom realisme, fabel og symbolfortelling. Når de to brødrene og deres far sakte men sikkert utvikler sine relasjoner til hverandre, gror også filmen i sin følelsesmessige slagkraft, og vi sitter igjen med en filmatisk gjenfødelse for den russiske fortellingen og et betydelig verk fra europeisk film på 00-tallet. | KM
Hvor langt ville du gått for å få tak i «sannheten»? Det er som om Bong Joon-ho setter oss på en generalprøve til den flaue tidsperioden i verdenshistorien vi nå går gjennom. Bruken av tortur og tvang for å få tak i informasjon har som regel vært en del av «de andres verden», og vi har vært harde i vår bedømming av deres opptreden. Men nå har det vist seg at også vi har bedrevet tortur – vi som skulle være den rettsbaserte, siviliserte delen av verden! Ordet «sannhet» har i det siste fått en annen betydning.
Memories of Murder tar oss med på en estetisk-moralsk øvelse inn i psykologiens mørke sider der «sannheter» dukker opp underveis. Bong Joon-ho putter det hele inn i en filmatisk kraftpakke der alt fungerer til punkt og prikke: kinematografi, skuespill, musikk, lyd. Japan har tradisjonelt vært det landet i Asia alle har sett til, men etter store og nye navn som Kim Ki-duk, Park Chan-wok, og Bong Joon-ho har dette forandret seg. | SA
Storformatets mester Ridley Scott har med dette gjennomført tiårets kanskje mest monumentale produksjon, med enorme fysiske kulisser, tusenvis av statister og et tidløst eventyr som skinner gjennom fra sine løse historiske røtter på 1200-tallet til dagens Midtøsten-konflikt. Scott har bevisst vektlagt drama fremfor leksikalsk historisk korrekthet, og det er vi takknemlige for. Manus er intelligent og forførende, og rommer både spenning, eventyr, og refleksjon. Kostymene er imponerende og skuespillet er helt ålreit (Orlando Bloom har hovedrollen), men fremfor alt er det de fantastiske beleiringsscenene av Jerusalem, med enorme kampmaskiner og kløktig kampstrategi, som virkelig brenner seg inn på netthinnen.
Over tre timer lange Kingdom of Heaven er en spektakulær, episk, og dramatisk mesterlig film. Sistnevnte kan ikke sies om den opprinnelig avstumpete kinoversjonen, som var 46 minutter kortere og så ribbet at det hele ble redusert til middelaldersk middelmådighet. | MS
» Les også: 00-tallets beste filmer #100-76