00-tallets beste filmer: 50-41

topp100_50-41_4

Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)

Forrige uke presenterte vi plasseringene 75-51, her følger 50-41. I ukene fremover følger de resterende plassene på listen, og 1. februar publiserer vi de øverste ti filmene. God fornøyelse!

Alejandro González Iñárritu tar oss med på en filmfortelling der globalismen er til å ta og føle på. Historien viser hvordan enkle hendelser på den ene siden av verden kan påvirke mennesker på den andre, selv uten at de involverte vet om at den andre parten finnes. Tittelen Babel viser til hvordan Gud, som på den tiden var en liten, sint og hevngjerrig ørkengud, velsignet oss med ulike språk og dialekter med det formål å splitte oss opp i grupperinger som ikke kunne ha noe med hverandre å gjøre. Menneskedyrets evne til å utvikle og lære språk er hva som skiller oss fra resten av dyreriket, og dermed sørger Iñárritu for å undergrave Bibelens barnslige versjon av språk. I stedet for skille oss fra hverandre, viser han oss hvordan vi egentlig påvirker hverandre tross språkbarrierer og geografi.

Som alle andre filmer Iñárritu har laget er også denne sterkt påvirket av et grovt og oppstykket fortellerspråk med forskjellige historier som flettes inn i hverandre. Estetikken hinter mot det som vi i dag oppfatter som det dokumentariske: grove og urolige bilder og et aktivt tilstedeværende kamera. Med Babel posisjonerte Iñárritu seg som en av vår tids viktigste auteurer. SA

Tolv år etter at han satte en ny standard for seriemorderfilmen med Se7en, kunne regissør David Fincher i 2007 presentere Zodiac. En intens skildring av den besettende jakten på seriemorderen som herjet 70-tallets San Francisco – og som aldri ble tatt. Filmens hovedperson er en sjenert avistegner i San Francisco Chronicle, som gradvis vikles inn og oppslukes av mysteriet – og jakten på et menneske som aldri tar slutt.

Fincher bruker over to og en halv time i en film som føles like utmattende og grundig som etterforskningen den portretterer. Stilsikkerhet har alltid vært Finchers fremste varemerke, og Zodiac rammes inn i en sjeldent stemningsfull amerikansk 70-tallsestetikk. Men det visuelle stikker aldri dominerende frem, og brukes snarere som en skarp og underbyggende kulisse for et dirrende drama der mennesket holdes i fokus. I forgrunnen av en imponerende detaljert scenografi, er det skuespillet og historiens nervepirrende dramaturgi, som suger oss inn i universet. Integrert i det visuelle bildet, brukes også CGI aktivt for å skape korrekt tidskoloritt, men uten at øyet ser det (i kontrast til CGI-bruken i f.eks. The Curious Case of Benjamin Button). Som perfeksjonist til fingerspissene, overlater Fincher intet til tilfeldighetene. Derfor kan man se og oppleve Zodiac like mettende hver gang, og filmen føles allerede som en klassiker. Dette er 00-tallets All the President’s Men. TJ

Artikkelen fortsetter på neste side...

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Martin Larsen sier:

    Mye bra her, men The Fountain ble for meg en enorm kalkun.

    Skal sjekke ut DC av Kingdom of Heaven.

  2. Robin Johansson sier:

    Er vel for det meste kun Aronofsky fans som syntes The Fountain var en perle. Ellers savner jeg noen Nolan filmer. Regner med at vi møter på Memento og The Dark Knight senere, men den personlige favoritten The Prestige tipper jeg blir utelatt..

    Ellers mye knask.

  3. Erik Vågnes sier:

    Synes The Fountain var flott jeg, og da er ikke jeg noen utpreget Aronovsky-fan. Men Kingdom of Heaven er jeg av en eller annen grunn veldig, veldig skeptisk til.

  4. Tuben sier:

    Kingdom of Heaven DC er et overraskende valg. Men et riktig valg. Kudos for å ikke glemt denne fantastiske versjonen av en i utgangspunktet middelmådig film.

  5. Stephanie Zacharek på Salon.com skrev følgende om Kingdom of heaven:
    A character boasts: “I once fought two days with an arrow through my testicle.” After sitting through this would-be epic on the Crusades, I know just how he felt.

    Jeg er ikke nødvendigvis enig, men stort morsommere kan man ikke åpne en slakt.

  6. Men har du sett director’s cut’en, Erik? Vi er nok enige i at kinoversjonen var heller dårlig, men så skjedde det noe oppsiktsvekkende..

  7. Det ante meg at noe hadde skjedd, ja. :-)

  8. Anders Haavie sier:

    The fountain er også for meg kanskje århundrets aller værste filmer. Se filmen om igjen og se om den gir dere noe.

Din kommentar

Enkel HTML er tillatt | vis koder

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
Montages filmtips