Tips andre på Twitter
Del artikkelen på Facebook
YouTube
Vimeo
RSS
Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)
Forrige uke presenterte vi plasseringene 100-76, her følger 75-51. I ukene fremover følger de resterende plassene på listen, og 1. februar publiserer vi de øverste ti filmene. God fornøyelse!
En ung gutt vandrer hvileløst omkring på en frossen åker. Han springer inn i en stor flokk gjess, som letter simultant. Slik begynner Ballast, en av tiårets sterkeste amerikanske indiefilmer. De tre sentrale karakterene sørger over et selvmord, og gjennom dem forteller filmen om en hel nasjons sorg over sin egen elendighet. Karakterene, landskapet og lydene er enhetlig med tematikken, mens bildene alltid lades av et nesten magisk lys. Det finnes håp, selv i fattigdom. Regissør Lance Hammer debuterte med Ballast, og det i seg selv er et enormt testament på hans talent. (Filmen er dessverre ikke distribuert utenfor USA.) | KM
Under OL i München 1972 blir israelske utøvere holdt som gissel og drept av den palestinske gruppen Sort september. I filmen München skildrer Steven Spielberg den tragiske massakren, men hovedsaklig den påfølgende hevnaksjonen fra israelsk side. Spielberg gjør dette til et tenkende spenningsdrama som intelligent tar opp moraliteten, psykologien og de menneskelige dilemmaene rundt hevnaksjonene – heldigvis med en politisk vaghet i bunn. Men ikke mindre viktig er dette en filmatisk lekkerbisken; tidskoloritten er regntung, europeisk 70-tallsrealisme – og det hele gjenskapes i et filmspråk der assosiasjonene vandrer til de store mesterverkene fra samme tiår. | TJ
Filmen Sympathy for Mr. Vengeance er første del av Park Chan-wooks hevntrilogi, og revitaliserte den Sør-Koreanske filmen etter 1990-tallets store bølge. Mørk komedie, hevn, vold og utsøkt kinematografi er mikset sammen til en film av verden sjeldent har sett maken til, og som utvilsomt vil gå inn i historiebøkene som en av de viktigste nyere filmene i Korea per dags dato. | SA
Gregg Araki skildret tvilsomme ungdomsmiljøer i filmer som The Doom Generation og Nowhere, men da med såpass hyperstilistisk og karikert penn at det var vanskelig å identifisere seg med universet. I Mysterious Skin kan man spore noen av de samme stiltrekkene, men her kommer karakterene i fokus, og det visuelle blir bare en ramme som forsterker deres indre. Her følger vi to tenåringsgutter som ble seksuelt misbrukt som barn, og som på hver sin måte har blitt preget av hendelsene. Araki fordømmer aldri, men ser nyanser og smertepunkter i en film så vakker og samtidig så opprivende vond at man trenger dager på å fordøye den. I sannhet en av årtusenets sålangt sterkeste filmer. | LOK
Gus Van Sants beste film tok både Gullpalmen og regi-prisen i Cannes, og sjelden har vel noen av prisene vært mer fortjent. Som en reaksjon på skolemassakren i Columbine, måler Elephant skolehverdagens pulsslag, som med klam stringens gjentar sine bevegelser i nesten hallusinerende mønstre. Her blir man ikke kjent med noen, man bare observerer og overhører. Så inntrer katastrofen, bevegelsene stanser og sjokket blir forstummende. En ubehagelig, men også merkelig vakker film. | LOK
Det føltes både forfriskende og banebrytende da Robert Rodriguez i 2005 presenterte sin adaptasjon av Frank Millers graphic novel Sin City. Dette var filmen som fikk kultstatus allerede under produksjon, og Rodriguez innfridde fansens skyhøye forventninger. I tett samarbeid med serieskaper Frank Miller, er filmens visuelle språk helt i tråd med tegneserien. Det samme er snakkeboblene omgjort til beintøff dialog som utmerket kler det karikerte film noir-universet. Kjente skuespillere stod i kø for å gjøre de ulike rollene, og Rodriguez-kompis Quentin Tarantino kastet seg på som regissør av enkeltscener. Resultatet er et ikonisk filmverk, i tre kapitler, som like gjerne kan oppleves som tre filmer i sine utvidede DVD-versjoner. Sin City vil stå igjen som en av tiårets store tegneserieadaptasjoner, enten man liker det eller ei. | TJ
Velkommen til Pandora! Avatar er en fantastisk, spektakulær, pompøs oppdagelsesferd inn i James Camerons fantasi, og en teknologisk milepæl som varsler en fullstendig utvisking av grensene mellom person og piksel i det kommende tiåret. Cameron smører som alltid tykt på, men fører det hele med en så leken overlegenhet at han slipper unna med det meste. Dette er film på sitt mest magiske! | MS
Noen Coen-filmer krever gjensyn. Andre ønsker man bare å se igjen og igjen. O Brother Where Art Thou tilhører i sin førnøyelige uhøytidelighet det siste slaget. Her tas vi med på en eventyrisk og underfundig sørstatsreise med tre banditter på rømmen – tungt inspirert av Homers Odyssen. Rett og slett en forfriskende alternativ road movie, fylt opp av latterfremkallende øyeblikk, snodige karakterer, og ikke minst masse herlig musikk! | TJ
Oscar 2010: Nominasjonene er her
Oscar 2010: Sci-fi-filmer stråler i PGA-nominasjonene
Årets beste filmer – topp 10, 2009
Det amerikanske filmåret 2009
.jpg)
RSS Nyhetsfeed
Masse bra på denne listen! Synd at Jesse James ikke kom høyere opp da, tiårets beste i min mening.
Ble overrasket av å se X2 her, men det er for all del en god film.
Sympathy for Mr. Vengeance er en favoritt som jeg ville hatt lengre opp. Ellers variert og fin fortsettelse dette her, selv om det var i overkant mye Spielberg hittil. Håper for all del ikke WoTW eller The Terminal dukker opp i fortsettelsen
Synns The Terminal er fantastisk jeg. Hva er feil med den?
Hadde Marie Antoinette dukket opp på denne lista dersom Sofia Coppola ikke hadde laget Lost in Translation?
Minority Report er en kongefilm, men jeg syns Inglourious Basterds fortjener en høyere plasering…
Gledelig å se Inland Empire her. Dogville og Sympathy for Mr. Vengeance ville nok ha havnet høyere på min liste.
For bare å kaste inn en tanke: burde ikke såkalte TV-serier/TV-filmer vært inkludert i en top 100? TV serier kan være ‘miniserier’: 3 til 6 episoder som i realiteten er en veeeldig lang film, men dog, en film? Historien til TV-serier over flere sesonger (20-50 episoder) kan ofte ha vel så fengslende historier og filmatiske kvaliteter som en del ’spillefilmer’ på 90 min. Hvorfor må en ‘film’ være 90 min eller deromkring? Må den ha blitt satt opp på kino? Hva med ‘Hallmark’-type filmer, som ikke er satt opp på kino, men som har blitt vist i mange TV kanaler. Som sagt, kaster bare inn tanken.
Ikke en urelevant tanke, Jan Erling – og gjett om det er diskutert innad i redaksjonen. Vi kom dog fort frem til at oppgaven vi satte oss fore var å kåre de 100 beste spillefilmene, inkludert de få unntak der flere filmer utgjorde en helt opplagt helhet som én tittel. (Dukker opp høyere på listen.)
TV-serier bør vurderes som noe eget, og fortjener da også det – serieformatet har i løpet av 00-tallet opplevd en stor kvalitetsheving, og mange mener (ofte med rette) at enkelte TV-serier overgår spillefilm både i innhold og form. «Det mest spennende skjer i TV-serier for tiden» er en setning jeg har hørt irriterende ofte. (Personlig prioriterer jeg å brukene timene mine på å se film fremfor TV-serier.)
Alan Ball er et godt eksempel. Etter manuset til «American Beauty» skulle man tro han ville bli en betydelig skikkelse innen spillefilmen på 00-tallet. Isteden fikk han langt større innflytelse innen TV, med «Six Feet Under» og «True Blood» som langt viktigere kulturelle milepæler enn «Nothing is Private» (Towelhead) fra 2007 som i stor grad ble en forbipassert film.
Når alt dette er sagt, så er vi selvfølgelig enig i at TV-serier fra 00-tallet også bør vurderes samlet i en kåring. (Det kan komme.) Men inntil videre fokuserer vi altså på spillefilmene.