Planeten Melancholia nærmer seg jorden, og nå skal vi dø. «No more happy endings!» er alt Lars von Trier selv har sagt om sin neste film Planet Melancholia, som skal være en krysning av katastrofefilm og psykologisk drama. Innspillingen vil foregå i Sverige og Tyskland neste sommer, og The Guardian skriver følgende om filmens visuelle uttrykk:
Producer Peter Aalbaek Jensen was vague on the script details, but claimed that Planet Melancholia would provide a mix of spectacular cinematic imagery with Dogme-style handheld camerawork. For good measure, he added that it would be «romantic, in a Lord Byron sort of way».
Med såpass lite viten om filmen, kan vi ikke gjøre stort annet enn å spekulere rundt hva dansken vil servere oss denne gangen, men én ting føler jeg meg rimelig sikker på: dette blir mørke saker. Som jeg har skrevet om tidligere her på Montages, har von Trier systematisk satt opp formmessige hindre for seg selv gjennom størstedelen av karrieren, da hans traumatisk frie oppvekst har gjort ham avhengig av rigide rammer for å male kreativt med filmpenselen. Begrensningsstrategiene har hatt mange former, men et fellestrekk er at de fleste av filmene har vært dypt fundamentert i det klassiske melodramaet, og spøkelsene til Douglas Sirk og R. W. Fassbinder har alltid svevd under taket i von Triers filmatiske rom.
Det som er fascinerende er at von Trier etter dette lengre oppholdet i melodramaets dukkehus ser ut til å ha tatt steget inn i popkulturens storkiosk – og attpåtil ser ut til å trives! Her stjeler han de velsmakende sjangermodellene og bruker de som et bur for å slippe løs et grusomt villdyr. På mange måter bedriver han en slags cinematisk bulimi; for å beherske sin egen angst, trøstespiser han formmodeller for så å spy dem opp, slik at konvensjonene ligner syremishandlede fotomodeller. Mange nektet å tørke opp Antichrist, og det skal bli spennende å se om Planet Melancholia vil møte samme skjebne – eller velsignelse, alt ettersom hvordan man ser på det.
Selv tviler jeg ikke på at dette blir en verdig oppfølger; det later til at von Trier er full av faen om dagen, i en sirlig kombinasjon av pilleknaskende trauma og et lekende, nesten barnslig humør. Jeg tror neppe vi vil få servert en spennende, elegant eller svelgbart original film; snarere ser jeg for meg katastrofefilmens klisjeer i oppblåsbare versjoner, slik at de skaper et groteskt univers. Denne sjangeren har jo ofte et voldsomt fokus på familieinstitusjonen og verdier som samhold og ansvar. Von Triers vrangside av denne popkorn-etikken kan neppe bli annet enn komisk grusom; jeg ser for meg skrikende mødre som føder sine avkom inn i slikkende flammer, menn som voldtar sin livs avstandskjærlighet ettersom de likevel skal dø, religiøse fanatikere som vil ofre barn – i det hele tatt noe som vil ende i et Bruegelsk portrett over menneskehetens siste timer!
Og hva i all verden mener mannen med «No more happy endings!»? Mener han vitterlig at det hjerteskjærende familieselskapet i Idioterne, fødselsscenen i Riget, de dinglende kirkeklokkene i Breaking the Waves, hengingen av en syngende Selma i Dancer in the Dark og landsbymassakren i Dogville egentlig er lykkelige forløsninger av fryktelige menneskeskjebner – former for befrielse? I så fall ser det ut til at selve straffen er på vei fra vår tids største, viktigste, vanskeligste og avgjort slemmeste filmskaper. La spekulasjonene begynne!