upempireclean

Omtale

Up – med Pixar på den smale sti

upempireclean

Artikkelen er spoilerfri

Kanskje er det overraskende at Pixars tiende animasjonsfilm meget mulig er deres beste siden de gjenoppfant kruttet med Toy Story tilbake i 1995. Overraskende fordi selskapet har laget en serie kort- og langfilmer som egentlig uten unntak har vært både kommersielle og kunstneriske suksesser. Det finnes vel ingen annen aktør i dagens Hollywood med større tillit fra både publikum og kritikere, -- en bragd som ellers synes naturstridig.

Det overraskende er derimot at det ikke er den gode historien, den presise regien eller den gnistrende animasjonen som først og fremst gjør Up til Pixars beste film. Isteden har nevnte tillitsforhold og tilhørende selvsikkerhet, gitt animatørene rom for å lage sin smaleste og uten tvil særeste film til dags dato. Ja, meget mulig er dette det rareste som har kommet ut av et Hollywood-studio på veldig lenge.

La oss starte med et eksempel på det opplagte -- Carl Fredricksen. Han er en surpomp av den typen du som barn aldri får et smil fra, eller du som tenåring digger å gjøre ugagnskråker med. Riktignok gjør dette at publikum gjenkjenner personligheten, men det gir oss ingen grunn til hverken å like eller alliere oss med han. Ja, selv om filmen starter med en kortfilm som setter dette i et noe mer nyansert lys, forblir Fredricksen usmakelig store deler av filmen. (Så må det understrekes at nevnte kortfilm er noe av det vakreste og rørende jeg har sett på lerret i mitt cinefile liv.)

06pixar01-600

Det mindre opplagte -- hva slags film er egentlig Up, hvor hører den hjemme filmhistorisk? Der Dreamworks, Sony eller andre gir oss kliniske, historieløse og banalt enkle filmer som Madagaskar eller Istid-serien, ligner Pixars filmer aldri på andre animasjonsfilmer. Isteden må man vanligvis finne referanser bakover i filmhistorien, til bestemte regissører eller til sjangre animasjonsfilmen fra utsiden føles veldig fremmed i. Trass i vår erfaring med dette, er det overraskende at den filmen Up mest av alt slekter på, er Werner Herzogs Fitzcarraldo fra 1982. Ikke bare i de åpenbare likhetene i plot, men Carl Fredricksen og Brian Fitzgerald har slående mange likhetstrekk i sin motivasjon for å dra ut på de episke reisene med henholdsvis sitt gamle hus og hjuldamperen Molly Aida.

Det er vanskelig å se for seg en Hollywood-studio lansere en film som “inspirert av Fitzcarraldo”. Da er det kanskje lettere å trekke frem King Kong, It’s a Wonderful Life eller andre av de klassiske Hollywood-filmene Up-skaperne har latt seg inspirere av. I sum handler allikevel dette om at Pixars to siste produksjoner først og fremst har vært laget for et voksent publikum, sågar et ganske så oppegående et. Eller som Washington Posts anmelder sa det --

It’s said that Pixar makes children’s movies that adults can appreciate, but that’s selling the animation studio short. In reality, it makes movies for adults that children will tolerate -- sometimes only just.

Flere enn anmelderne har påpekt dette, og kanskje er det et tegn i tiden at selveste Cannes-festivalen valgte å åpne sin årlige utgave med filmen. Kritikerne har videre kommentert hvordan både Up og Wall E på mange måter er med på å undergrave noe av det som har vært kjennetegnet på eier Disney, nemlig spin-off-produktene. Et eksempel er denne artikkelen fra New York Times, omhandlende Wall Streets reaksjoner på konsernets muligheter for ekstrainntekter på filmene sine. Her er et sitat --

Target and Wal-Mart say they will stock little “Up” merchandise, mainly because there was not much interest from manufacturers: Thinkway Toys, which has churned out thousands of Pixar-related products since 1995’s “Toy Story,” will not produce a single item. Disney Stores will offer “Up”-related products, but even that will be on a limited basis, according to analysts.

Og hvem vil vel egentlig ha bamseutgaven av surmagrede Carl Fredricksen? Vil ungjentene interessere seg for en film der de ikke har en eneste representant for sitt kjønn, og isteden må ta til takke med en animert utgave av drittungen de til daglig møter i klasserommet?

pixar-up-russell-carl-kevin-dug

Trass i Up og Pixar sine ambisjoner om å være mer enn barnevennlig tegnefilm, er det ikke det intelligente og tydelige filmspråket alene som gjør filmen så mesterlig. For selv om Pixar nå tør og lage en dialogløs førsteakt som i Wall E, eller en andreakt i Up -- som i det store og hele bare er to mennesker, et par dyr og et flyvende hus vandrende i et tåkelandskap nær sagt ventende på Godot, er det gjort med så mye følelsesmessig engasjement at vi som publikum allikevel lar oss engasjere. Filmens andre hovedperson; Russel, må få mye av æren av dette, med sin ærlige og ikke rent lite naive holdning til eldre mennesker. En genistrek av en hundekarakter og en absurditet av en menneskekåt fugl, er andre elementer som gjør at reisen blir spekket til randen med humor og følelser. Når da også det hele innledes med nevnte helt usaklig vakre førsteakt, og en sisteakt mer actionfylt og spennende enn noe annet akkurat nå, ja, da blir Up en opplevelse for både barn og voksne.

Den store forskjellen fra andre animasjonsfilmer som også makter dette dobbeltløpet, blir derimot at det her altså inneholder så veldig mye mer. Således blir Pixars tiende film deres mest komplekse, kunstnerisk interessante og særeste, men også den mest genuint underholdende. Hvem andre makter dette i dagens filmlandskap?

Her er traileren:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Tonje Skar Reiersen sier:

    Jeg er langt på vei enig i det du skriver Eirik, og det er liten tvil om at de første 15 minuttene av Se opp ikke bare er det mest rørende, men også det beste håndtverket jeg har sett fra Pixar rent historiefortellingsmessig.

    Jeg koste meg storveis og gjispet meg gjennom mesteparten av filmen, men fikk et problem mot slutten. Og dette problemet gjelder også andre Pixar filmer. Det gjelder egentlig de aller, aller flerste filmer som skal rette seg mot barn (og det er her jeg er litt uenig med deg, for jeg tror filmskaperne i høyeste grad har barn i tankene og at det nettopp er derfor de har lagt inn følgende grep): Hvorfor i alle dager skal den siste tredjedelen av disse filmene overlesses med action? Den gode historien og de formidable karakterene druker i heseblesende tempo og anmasende handling. Hvorfor ikke stole på at universet og fortellingen de har skapt står løpet ut?

    Dette gjelder dessverre også f.eks. Ponyo på klippen ved havet som jeg så på kino med datteren min på lørdag. Min nabo Totoro fra 1988 er hennes yndlingsfilm og den står som en påle i alle sine 90 min. uten en voldsom actionsekvens mot slutten.

  2. Jeg følger tankene dine, og har ofte irritert meg på samme type unødvendig avslutning i ellers mesterlige filmer. Samtidig er jeg ikke enig i at dette valget er gjort fortrinnsvis for å blidgjøre barna. Vel så mye vil jeg påstå det er en logisk utvikling av filmens handlingsforløp forøvrig, samt ikke minst i forhold til de film/sjangerreferansene jeg omtaler over. Uavhengig av det må jeg jo si at jeg digget sekvensen, og ikke minst fordi valget av 3D ga det hele en real edge for meg siden jeg har høydeskrekk.

  3. Tordde Pixar var stasjonert i Emeryville, CA altså ikke Hollywood.
    Dreamworks; Madagascar (Riktig)
    Sony har ingenting med IS-tid å gjøre, men BlueSky derimot.
    Gode poenger i artikkelen, men siden Pixar ikke er i Hollywood.
    Og BlueSky er i Greenwich, så er det vel kanskje ikke så rart at der er litt forskjell? USA er faktisk nesten en hel verdensdel alene og det er flere filmskapere enn de som finnes i Hollywood. Riktignok er mange av skuespillerne som blir brukt i filmene derifra. Men det er ikke de som skriver manus.

  4. Hei Martin – takk for kommentar!
    Jeg vet ikke helt hvor du så at jeg skrev Sony som produsent for Istid, men det er en god anledning til å se på det du kommenterer med Hollywood. Selv om BlueSky holder til milevis unna drømmefabrikken, er Fox en helt essensiell deltaker som finansiør og produsent på serien. Det er et eksempel av flere på at Hollywood ikke lenger kan defineres som et geografisk avstengt område. I dag har de store studioene underavdelinger over hele kloden, så også her i Europa. Det er meget mulig dette påvirker manusene og idéene, men for det meste er det allikevel de hollywoodske idealene som styrer slike produksjoner. Dette gjelder også for Pixar, der Disney-konsernets tilstedeværelse er bare én påvirkningsfaktor blant mange. Som du skriver finnes det selvsagt andre miljøer med filmskapere, skuespillere, manusforfattere i USA, men at Pixar sin suksess/genuinitet kan tillegges disse er jeg ikke enig med deg. Det er meget mulig at avstanden til Hollywood fostrer en større kreativitet i utgangspunktet. Men når et manus som i tilfellet Up skal filmatiseres med et budsjett på 175 millioner dollar, er Hollywoods moguler nøye innblandet i også denne prosessen. Mitt poeng i saker er da at Pixars gjentagende suksess gjør at de allikevel tør/får lov til å ta større sjanser enn det eksempelvis Fox og Sony gjør med sine animasjonsfilmer.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>